«Er det godt, at jeg spiller,» hvisket han.
«Ja.»
«Skal jeg spille mere?»
«Ja tak.»
Han strøk over hendes haand:
«Stakkars liten Jenny! Men gaa nu — før hun kommer —».
Fru Gram bragte ind en bakke med rabarbervin og kaker.
«Nei saa moro at du vil spille litt for os da Gert! Synes De ikke, min mand spiller vakkert, frøken Winge? Har han spillet for Dem før,» spurte hun uskyldig.
Jenny rystet paa hodet: «Jeg visste slet ikke, at herr Gram spiller —»
«Hvor nydelig De syr —» hun tok Jennys broderi og saa paa det. «Jeg trodde virkelig, dere kunstnerinder fandt det under deres værdighet at pusle med slikt som haandarbeider. Saant fortryllende mønster — hvor har De faat fat i det — i utlandet?»
«Det er bare noget, jeg har lavet sammen selv —»
«Ja da saa. Ja da er det ingen sak at faa pene mønster — se Aagot, er det ikke pent? De er vist en rigtig flink pike De, frøken Winge —» hun klappet Jenny over haanden.
For nogen avskyelige hænder hun har, tænkte Jenny. Smaa kortfingrede med negler, der var bredere end de var lange og liksom utoverbrettet —.
Helge og Jenny fulgte først Aagot op til hendes pensionat i Sofiegate. Og saa gik de sammen nedover Pilestrædet i den blekblaa juninat. Efter regnskuren duftet det emment av kastanjetrærnes hvite blomsterfakler langs hospitalsmuren.
«Helge,» sa Jenny sagte. «Du maa faa ordnet det slik, at ikke vi skal være med dem iovermorgen.»
«Det er umulig, Jenny. Naar de har bedt dig med og du har sagt ja. Det er jo for din skyld.»
«Aa men Helge. Du kan jo skjønne, det blir bare uhygge. Tænk om vi kunde ta ut nogensteds alene. Helge. Ha en tur for os selv, bare vi to Helge —. Som i Rom.»
«Du kan skjønne, jeg vilde ikke no heller. Men der blir bare saa megen uhygge hjemme, hvis vi ikke vil være med paa denne sankthansturen deres —»
«Uhygge er der jo allikevel,» sa hun haanlig.
«Jamen det blir meget værre. Herregud, kan du ikke prøve at finde dig i det for min skyld. Det er da ikke dig, som skal gaa midt oppe i det — leve i det der og arbeide —.»
Han hadde ret, tænkte hun, og hun bebreidet sig bitterlig, at hun ikke var mere taalmodig. Ja stakkars gutten hendes, han skulde leve og arbeide i det hjemmet, hvor hun neppe kunde holde ut et par timer. Og der var han vokset op og der hadde han slitt sig gjennem hele ungdommen sin.
«Aa Helge. Ja, jeg er styg og egoistisk.» Hun klynget sig ind til ham — træt og forpint og ydmyget. Og hun længtet efter, at han skulde kysse hende, og de skulde trøste hinanden — dem kom det jo ikke ved; de hadde jo hinanden, de hørte sammen etsteds langt utenfor den luft deroppe av hat og mistro og ondskap.
Jasminerne duftet ut fra de gamle haver, som var levnet igjen nedover gaten.
«Vi skal nok ta en saan tur alene sammen vi to Jenny — en anden dag,» trøstet han.
«— Men at dere kunde være saa idiotiske,» sa han pludselig. «Nei om jeg skjønner! Dere maatte da kunne tænke, at mor kunde faa greie paa det — saa let som ingenting —»
«Hun tror naturligvis ikke den historien, som din far kom med,» sa Jenny forsagt.
Helge blaaste.
«Jeg vilde ønske, han vilde si hende det, akkurat som det er,» sukket hun.
«Det kan du være rolig for han ikke gjør. Og du maa naturligvis late som ikkeno. Det er det eneste, du kan gjøre. Det var idiotisk av dere.»
«Jeg kunde da ikke for det, Helge.»
«Aa. Jeg hadde fortalt dig saapas meget om forholdene hjemme. Du kunde sørget for, at det var blit med fars visit — ikke alle disse besøkene paa atelieret — og disse stevnemøtene i Stenersgaten —»
«Stevnemøter? Jeg saa det motivet og visste, jeg kunde gjøre et godt billede ut av det — det har jeg gjort og.»
«Naa jaja da. Det er naturligvis ogsaa mest fars skyld. — Aa!» Han brøt heftig ut. «Den maaten han har at snakke om hende paa — ja du hørte, hvad han hadde sagt til Aagot. Og nu iaftes til dig. «Hun!» han hermet, «til Dem sier hun ingenting! Det er da vor mor allikevel.»
«Jeg synes, Helge, din far er allikevel meget mere hensynsfuld og høflig mot hende, end hun mot ham —»
«Aa den hensynsfuldheten til far ja! Kalder du det hensynsfuldt, den maaten han har gaat frem paa, for at faa dig paa sit parti! Høfligheten hans — du skulde vite du, hvad jeg har lidt som barn — som voksen og — under det. Naar han stod ret op og ned og saa høflig ut og ikke sa et ord — og snakket han — saa isende, skjærende koldt og høflig! Takke mig til næsten for mors skriken og skjælden og raseri. — Aa!»
«Gutten min!»
«Aa ja Jenny. Det er ikke bare mors skyld heller. Jeg kan da forstaa hende — alle mennesker foretrækker far. Ja du og. Det er rimelig — jeg gjør det igrunden jeg og. Men netop derfor skjønner jeg, at hun er blit, som hun er blit. Hun vil jo være den første overalt, ser du. Og hun er det hos ingen. Stakkars mor!»
«Ja stakkars,» sa Jenny. Men hendes hjerte var iskoldt imot fru Gram.
Luften var tung av duft, løv og blomster, mens de skraadde gjennem Studenterlunden. I sommernattens bleke dæmring puslet og tuslet det paa bænkene inde mellem trærne.
Deres ensomme skridt gjenlød nedover de utdøde forretningsgater, hvor de høie huser sov med blaa speiling i de store blanke ruter.
«Faar jeg bli med op?» hvisket han foran hendes port.
«Jeg er træt du,» sa Jenny svakt.
«Jeg vilde saa gjerne faa sitte litt hos dig — synes du ikke, vi trænger til at faa være litt alene sammen —»
Hun sa ikke mere imot, men begyndte at gaa foran ham op de fem trapper.
Natten laa blaa over deres hoder mot takets store skraavinduer. Jenny tændte den syvarmede stake paa skrivebordet, tok en cigaret og holdt ind i flammen:
«Vil du røke, Helge?»
«Tak.» Han tok cigarretten fra hendes læber.
«— Det er det da, ser du,» sa han pludselig. «Der var jo engang noget med far og — en dame. Jeg var tolv aar da. Jeg vet jo ikke, hvor meget der var i det. Men mor —. Aaja, det var en fæl tid. Det var bare for vor skyld, de blev sammen — det har far selv sagt engang. Vorherre skal vite, jeg takker ham ikke for det. Mor er da ialfald ærlig og tilstaar, hun holder paa ham med neb og klør, for hun ikke vil slippe ham —»
Han slængte sig paa sofaen. Jenny satte sig bort og kysset hans haar og øine. Han lot sig gli ned paa knæ og la hodet i hendes fang.
«Husker du den sidste kvelden, jeg sa godnat til dig i Rom, Jenny? Er du like glad i mig endda?»
Hun svarte ikke.
«Jenny?»
«Vi har ikke hat det godt sammen idag, Helge,» hvisket hun. «For første gang —»
Han løftet hodet:
«Er du sint paa mig?» sa han lavt.
«Nei. Ikke sint —.»
«Hvad da?»
«Nei ikkeno. — Bare —»
«Bare hvad —?»
«Iaften.» Hun famlet. «Nu vi gik hjem. Vi skal nok ta en saan tur alene sammen — en anden dag, sa du. Det er ikke som det var i Rom Helge. Nu er det du som raar og sier, hvad jeg skal gjøre og ikke gjøre —»
«Nei nei Jenny —»
«Jo. Du kan skjønne, jeg vil, det skal være saan. Du raar. Men Helge, da maa du ogsaa hjælpe mig med dette — alt det vanskelige —»
«Synes du ikke, jeg har hjulpet dig idag da,» spurte han langsomt og reiste sig.
«Kjære — jo, du kunde jo ikke gjøre noget —.»
«Skal jeg gaa nu,» hvisket han om litt og tok hende ind til sig.
«Du skal gjøre, som du selv vil,» sa hun sagte.
«Du vet, hvad jeg vil. Hvad vil du — helst?»
«Jeg vet ikke, hvad jeg vil, Helge.» Hun brast i graat med det samme.
«Jenny. Aa Jenny!» Han kysset hende sagte mange ganger. Men da hun var blit roligere, tok han hendes haand.
«Jeg gaar nu du. Sov godt, ven min. Du maa ikke være vond paa mig. Du er træt, stakkars liten!»
«Si pent godnat til mig,» bad hun og hang om hans hals.
«Godnat. Søte, elskede Jenny min. Du er træt, stakkars — saa træt saa. Godnat. Godnat.»
Saa gik han. Og saa graat hun igjen.
VI.
«Det var egentlig dette, jeg vilde, du skulde se,» sa Gert Gram og reiste sig. Han hadde ligget paa knæ og rotet i jernskapets underskuf.
Jenny skjøv tilside de gamle skissebøker og rykket den elektriske bordlampe nærmere til sig. Han tørket støvet av den store mappe og la den foran hende:
«Det er mange aar siden jeg har vist dette til nogen, kan du tro. Eller set paa det selv. Men jeg har længe hat lyst til at du skulde se det. Helt siden første gang jeg var oppe hos dig paa dit atelier. Den dag du var hernede og saa paa de billederne av Helge som liten, tænkte jeg, jeg skulde spurt, om du vilde se det. Og siden, den tid du arbeidet herinde ved siden av.
Ja det er underlig Jenny. Naar jeg kommer til at tænke paa det, mens jeg sitter her om dagene i mit hverdagsslit —» han saa sig omkring i det lille trange kontor: «her er jeg endt med alle mine ungdomsdrømme. Derborte i skapet ligger de som lik i sin sarkofag, og her gaar jeg selv — en død og glemt kunstner —.»
Jenny tidde. Gram brukte sommetider uttryk, som syntes hende saa sentimentale. Skjønt hun visste, at den følelse, han talte ut av, var bitterlig sand nok. Og av en pludselig indskydelse strøk hun ham let over det graa haar.
Gram bøiet hodet litt, som han vilde forlænge hendes flygtige kjærtegn. Saa — uten at se paa hende, løste han op baandene i mappen. Da skalv hans haand litt.
Hun kjendte forbauset, at hendes egne hænder dirret, da hun tok imod det første blad. Og hendes hjerte var saa besynderlig frygtsomt sammenpresset. Det var som hun følte, der vilde ske en ulykke: hun blev ræd pludselig ved at tænke paa, at ingen maatte vite om dette besøk — at hun ikke turde si det til Helge. Og hun blev forstemt, bare hun husket paa sin kjæreste — for længe siden hadde hun med forsæt holdt op at tænke over, hvad hun egentlig følte for ham. Og hun vilde ikke gi rum for den anelse, som dæmret for hende i dette sekund — ikke la sig forurolige endda mere ved at undersøke, hvad Gert Gram egentlig følte for hende.
Saa vendte hun bladene i mappen med hans ungdomsdrømme, og det var saa usigelig sørgelig —.
Han hadde fortalt hende om dette verk, tegningerne til Landstads Folkeviser, saa ofte naar de var alene. Og hun hadde skjønt, det var for dette ene arbeides skyld, han trodde, han var født til kunstner. Han hadde selv kaldt sine billeder, de som hang hjemme, en flittig og samvittighetsfuld elevs dilettantarbeider. Men dette — det var hans eget —.
De saa bra nok ut ved første blik, disse store blade med de rike rammer av romansk løvverk og tekstens sirlige munkebokstaver. Farvevirkningen var ren og fin overalt — ganske nydelig endda i nogen av dem. Men de indfældte vignetter og friser med figurer, saa omhyggelig og rigtige de var i sin miniaturagtige tegning — hvor de var livløse og stilløse! Nogen var helt naturalistiske og nogen lagt saa tæt op til italiensk-middelaldersk kunst, at Jenny kunde kjende igjen enkelte bestemte bebudelsesengle og madonnaer under riddernes og jomfruernes kapper. Ja selve farvevirkningen av bladene til Hukabal-visen, med det gyldne og rødviolette, hun kjendte den igjen fra en bestemt messebok i San Marco-biblioteket. Og hvor underlig visernes grovhugne, fastformede vers stod der, prentet med klosterlatinens sirlige typer. I nogen av de store helsidesbilleder var formsprog og komposition barokkens, tat like ut av romerske alterbilleder. — Gjenklang fra alt han hadde set og levet sig ind i og elsket, det var Gert Grams ungdomsmelodi — ingen tone som var hans egen kunde hun finde, men ekko av mange toner, — det var bare det, at dette ekko gav liksom alt tilbake med en egen vek, melankolsk klang.
«Du synes ikke rigtig om det,» sa han og smilte litt. «Nei da, jeg ser, du gjør ikke det.»
«Jo jeg gjør. Der er saa svært meget vakkert og fint i det. Du vet —» hun søkte litt efter uttrykket, «— det virker litt fremmed paa os, som har set de samme emner behandlet anderledes — og saa godt, at vi ikke kan tænke os det gjort paa anden maate.»
Han sat overfor hende, støttet haken mot haanden. Om litt saa han op — og hendes hjerte ynket sig ved at møte de øine:
«Jeg husket det forresten selv, som de skulde været bedre,» sa han sagte og forsøkte at smile. «Som jeg sa dig, saa har jeg jo ikke hat den mappen fremme paa mange aar.»
«— Jeg har aldrig rigtig kunnet forstaa,» sa hun om en stund avledende, «at du har følt dig saa tiltrukket av det der — senrenæssancen og barokken.»
«Det var ikke rimelig, lille Jenny, at du skulde kunne forstaa det.» Han saa ind i hendes ansigt med et besynderlig sykt smil. «Ser du — der var jo nok en tid, da jeg trodde paa mit eget talent paa sæt og vis. Men aldrig saa ubetinget, at der ikke var en liten nagende tvil. Ikke paa at jeg evnet vinde frem til at uttrykke, hvad jeg vilde — men jeg tvilte netop paa, hvad det var, jeg egentlig vilde uttrykke. — Jeg saa jo, at den romantiske kunst var blomstret av og holdt paa at visne — det var forfald og usandfærdighet over hele linjen omtrent — og saa var det netop romantikken, som hadde hele mit hjerte. Ikke bare i maleriet —. Jeg længtes efter romantikkens søndagsbønder — og jeg hadde levet længe nok paa landet som gut til at vite, de eksisterte ikke. Og da jeg reiste ut, var det romantikkens Italien, som var maalet. — Jeg vet godt, du og din tid, dere søker skjønheten i det som er, sanselig og virkelig. Jeg fandt bare skjønheten i den omforming av virkeligheten, som andre alt hadde foretat. — Du vet, ottiaarene kom med sin nye trosbekjendelse — jeg forsøkte at bekjende den med mine læber, men mit hjerte gjorde oprør —»
«Jamen Gert —» Jenny rettet sig op. «— Virkeligheten — er jo ikke saan et eksakt begrep. Den viser sig jo forskjellig for hver, som ser dem. There’s beauty in everything, sa en engelsk maler til mig engang, only your eyes see it or see it not, little girls.»
«Jamen Jenny — jeg hadde ikke evnen til at se virkeligheten — jeg kunde bare opfatte speilingen av den i andres drømme. Jeg manglet aldeles evnen til ut av realiteternes mangfoldighet at ekstrahere min skjønhet.
Og jeg følte min egen avmagt. Og da jeg kom dit ned, saa grep barokken mig ind i hjertet. Forstaar du ikke den dype avmagt og sjælekvide under avmagten, frasen? Intet personlig, nyt at fylde ind i formen —. Bare teknikken, som drives videre — den susende flugt i gevandterne, de halsbrækkende trassige forkortninger, de voldsomme effekter av lys og skygge — den utpønskede komposition. — Og tomheten skal skjules under ekstasen — fortrukne ansigter, forvredne lemmer, helgner, hvis eneste egte lidenskap er rædslen for sin egen sugende tvil, som de vil døive i syk eksaltation. Jo sandelig du, det er goldhetens fortvilelse, epigonernes verk, som vil blænde — mest sig selv.»
Jenny nikket. «Jamen Gert, dette er da ialfald dit subjektive syn. Jeg er sletikke sikker paa, at de malere du taler om, ikke var pokker saa krye og tilfredse med sig selv.»
Han slog om og lo: «Kanhænde. Kanske dette blev min kjephest, fordi som du sier, det var mit subjektive syn for engangs skyld.»
«Men det billede du har malt av din kone — i rødt — det er jo helt impressionistisk — og det er udmerket. Jo mere jeg ser paa det, jo bedre synes jeg, det er.»
«Aaja. Men det er jo et isolert tilfælde.» Han tidde litt. «Da jeg malte det, var hun hele livet for mig. Jeg var endda saa forelsket i hende — og jeg hadet hende allerede saa grænsesløst.»
«Var det hendes skyld,» spurte Jenny sagte, «at du gav op at male —»
«Nei Jenny. Alt som overgaar os av ulykker, er vor egen skyld. Jeg vet, du er ikke hvad man kalder troende. Ikke jeg heller for den saks skyld. Men jeg tror — paa Gud, kan man si, eller en sjælelig potens, eller hvad du vil. Som straffer retfærdig.
— Hun var kassererske etsteds ute i en butik i Storgaten. Jeg saa hende der tilfældigvis. Hun var vidunderlig skjøn; det kan du kanske se endda. Naaja, jeg passet hende op en aften, hun gik fra forretningen — snakket til hende. Stiftet bekjendtskap. Jeg forførte hende,» sa han lavt og haardt.
«Og saa giftet du dig med hende. For hun skulde ha et barn. Det har jeg tænkt mig. Og siden har hun pint og plaget dig i syvogtyve aar til tak. — Vet du hvad, det er en temmelig haardhændt retfærdighet, den du tror paa.»
Han smilte træt: «Jeg er nu ikke saa gammeldags Jenny, som du vist tror. Jeg ser ikke nogen synd i at to unge mennesker, som elsker hinanden og føler, at de hører sammen, gir sig hen til hinanden under lovlig eller ulovlig form. Men jeg forførte virkelig Rebekka. Hun var uskyldig, da jeg møtte hende — ikke bare saan rent legemlig mener jeg. Jeg saa, hvordan hun var — hun ante det ikke selv. Jeg forstod, hvor hun var lidenskabelig, hvor skinsyk og tyrannisk hun vilde bli i sin kjærlighet —. Men jeg gav pokker i det — det smigret mig, at det var mig, denne vilde lidenskap gjalt — at jeg eiet denne deilige piken saa absolut. Og det var selvfølgelig aldrig min tanke at bli bare hendes, slik som jeg visste, hun vilde fordre. — Ja ikke at jeg netop tænkte at forlate hende —. Men jeg mente, jeg skulde nok forstaa at hævde mig, holde unna vort forhold det, jeg ikke vilde gi hende — mine interesser, mit arbeide — mit egentligste liv — skjønt jeg visste, hun vilde forsøke at ta det alt. Det var jo hestedumt av mig — jeg visste, jeg var svak og hun sterk og hensynsløs. Men jeg beregnet, hendes større lidenskap skulde gi mig, som paa enkelte punker var forholdsvis kold, et overtak —.
Og jeg saa, at utover sin store evne til at elske, eiet hun intet stort. Hun var forfængelig og udannet og misundelig og raa. Intet sjælelig fællesskap hadde vi — men jeg savnet det ikke. Jeg vilde jo bare eie hendes deilige legeme og nyte hendes fortærende lidenskap —»
Han reiste sig og gik bort til Jenny. Og han grep hendes hænder og trykket mot sine øine et øieblik.
«Kunde jeg vente at et egteskap med hende skulde bli andet end elendighet —. Jeg maatte høste, som jeg hadde saadd. Jeg maatte altsaa gifte mig med hende. Det var en forfærdelig tid. Før mens hun kom til mig paa mit atelier — hun var vild og gal av kaathet — haante alle gamle tantefordomme. Hun var stolt av at være elskerinde — overmodig — der var ikke andet liv end dette frie kjærlighetsliv. — Saa da det blev galt fat med hende — ja da fik det en anden laat. Jeg fik høre om hendes hæderlige familie i Fredrikshald og hendes uplettede dyd og gode rygte, og jeg var en skurk og en usling, hvis jeg ikke giftet mig med hende øieblikkelig, og saa og saa mange mandfolk hadde villet ha fat i hende baade paa den ene og den anden maate og hun hadde hverken villet forlove sig eller latt sig forføre —. Og jeg hadde ingenting at gifte mig paa — jeg er student med en sørgelig karakter og ellers hadde jeg ingenting lært uten malingen —. Der gik maaneder —. Jeg maatte gaa til min gamle far. Saa blev vi gift, og to maaneder senere kom Helge —.
Min familie hjalp mig igang med dette her da. Jeg hadde jo nogen drømme om et stort kunstforlag engang i tiden — mine folkeviseblade —. Jeg fik nok med at skaffe maten til mig og mine. Ja jeg har faat akkord engang, vet du kanske — det var i 90. Ja hun tok ærlig og redelig sin del av slitet og savnet og fattigdommen — hadde gjerne sultet for mig og barna. Men med det jeg følte for hende, var det næsten værre at maatte indrømme, at hun slet og led og ofret for mig —.
Jeg maatte jo ofre alt, jeg var glad i — tomme for tomme tvang hun mig til at opgi alt jeg hadde utover hende. Min far og hun var dødsfiender fra første stund. Det vil si, at han ikke var begeistret for svigerdatteren. Det taalte ikke hendes forfængelighet. Saa maatte der sættes splid mellem os. Far var en embedsmand av den gamle skole — litt snever kanske — litt stiv og tør — men saa fin og nobel og rettænkende og saa varm og bløt og god paa bunden. Vi hadde altid været saa meget for hinanden — aaja Jenny du, jeg elsket ham — men det maatte jeg naturligvis ikke —.
Saa var det malingen da. Jeg saa, jeg hadde ikke de evner, jeg hadde trodd mig til engang. Og jeg orket ikke bli ved at forsøke og forsøke, naar jeg ikke trodde paa mig selv — træt av matstrævet og træt av dette samliv, som mere og mere blev en karrikatur. Hun bebreidet mig det — men hemmelig triumferte hun —.
Saa var det barna. Hun var skinsyk, naar hun merket, jeg var glad i dem og naar hun merket, de var glad i mig. Ikke vilde hun dele mig med barna, og ikke vilde hun dele barna med mig —
Hendes skinsyke er jo blit rent en slags galskap med aarene. Ja du ser det selv —»
Jenny saa op paa ham.
«Hun taaler neppe, jeg er i samme stue som du — ikke engang naar Helge er tilstede —»
Hun sat stille et øieblik. Saa gik hun bort til ham og la sine hænder paa hans skuldre:
«Jeg forstaar det ikke — nei jeg forstaar det ikke,» hvisket hun. «At du har holdt det liv ut —»
Gert Gram bøiet sig frem og la hodet ned paa hendes skulder:
«Jeg forstaar det ikke selv, Jenny —»
Og da han et øieblik efter løftet sit ansigt og deres øine møttes, la hun sin haand paa hans nakke, og overvældet av en uendelig fortvilet, øm medlidenhet, kysset hun hans pande og kind.
Hun blev forskrækket selv efterpaa — mens hun saa ned i hans ansigt, slik det hvilte mot hendes skulder, med de lukkede øine. Men saa drog han sig lempelig unna og stod op.
«Tak Jenny liten.»
Gram la bladene tilbake i mappen og ryddet bordet.
«Ja Jenny — jeg vilde ønske du maatte bli rigtig, rigtig lykkelig. Du er saa ung og lys, du, og saa kjæk og energisk og begavet. Kjære barnet mit — du er det, som jeg vilde været. Men jeg var det aldrig —» Han talte med lav, aandsfraværende røst.
«Jeg tænker mig,» sa han litt efter rolig, «saa længe et forhold er nyt og — man ikke har levet sig sammen — der kan være saa meget, som er vanskelig. Jeg vilde ønske, dere ikke kom til at bo her i byen. Dere skulde være alene — langt fra familie og slikt — den første tiden.»
«Helge søker jo den stillingen i Bergen vet du,» sa Jenny. Og igjen kom den taakede fortvilelse og angst, naar hun tænkte paa ham.
«Snakker du aldrig med din mor om dette, Jenny? Hvorfor gjør du ikke det? Er du ikke glad i din mor?»
«Jovist er jeg glad i mama —»
«Jeg synes det maatte være godt for dig at raadføre dig med hende — snakke med din mama —»
«Det nytter ikke at raadføre sig med andre. Jeg liker ikke at snakke med nogen om slikt,» sa hun avvisende.
«Neinei. Du er —». Han hadde staat halvveis vendt mot vinduet. Og han fór sammen pludselig og hvisket mot hende, lavt og ophidset:
«Jenny — hun gaar dernede —»
«Hvem?»
«Hun — Rebekka —»
Jenny reiste sig op. Hun syntes, hun maatte skrike — av forbitrelse, av væmmelse. Og hun kom til at skjælve — hver trevl i hende krympet sig, vilde verge sig — hun vilde ikke op i dette, alt det stygge, ækle — mistanker, kiv, hatefulde ord, trætter, scener, hvad visste hun —. Nei hun vilde ikke op i det —.
«Jenny — du skjælver jo barnet mit — du skal ikke være ræd — dig skal hun ikke faa gjøre noget —»
«Langtifra, jeg er ikke ræd.» Hun blev kold og haard med et. «Jeg har været her og hentet dig — vi har set litt paa dine mapper — og nu blir jeg med dig hjem til te.»
«Det er jo ikke sikkert, hun har set noget —»
«Der er ved Gud ikke noget, vi behøver at skjule heller! Vet hun ikke, jeg har været her, faar hun nok vite det. Jeg blir med dig hjem — hører du, vi maa det, baade for din skyld og min skyld —»
Gram saa litt paa hende:
«Ja — saa tar vi paa os da.»
Da de kom ned i gaten, var fru Gram gaat.
«Vi maa ta trikken Gert, det er sent.» Hun gik litt. Saa sa hun pludselig heftig: «For Helges skyld ogsaa maa vi — det gaar ikke an for hans skyld heller med dette hemmelighetskræmmeriet mellem os —»
Fru Gram lukket selv op for dem. Og mens Gert Gram kom med sin forklaring, møtte Jenny freidig hendes onde øine:
«Det var da kjedelig, at Helge skulde være ute iaften. Tror De ikke, han kommer hjem litt tidlig da, fru Gram.»
«Det var da ogsaa merkelig, ven min, at du ikke husket det,» sa fru Gram til sin mand. «Det er ikke no moro for frøken Winge heller at sitte her med os ensomme gamle hele kvelden.»
«Aa kjære for den saks skyld —» sa Jenny.
«Jeg kan virkelig ikke huske du, at Helge sa noget om, at han skulde nogensteds ut iaften,» sa Gram.
«Tænk at se Dem uten haandarbeide da,» smilte fru Gram, da de efter aftensbordet satte sig ind i dagligstuen. «De som er saa flittig altid!»
«Nei jeg rak ikke at komme hjemom, jeg gik saa sent fra atelieret. Kan ikke De laane mig et, fru Gram?»
Jenny konverserte hende om prisen paa paategnede broderier her og i Paris og om de bøker, hun hadde laant hende. Gram sat og læste. Engang imellem følte Jenny hans øine paa sig.
— Ved ellevetiden kom Helge.
«Hvad er det nu da,» spurte han, mens de gik nedover trapperne. «Har der været nogen scene hjemme nu igjen?»
«Langtifra.» Hun talte hidsig og irritert. «Din mor tok det formodentlig unaadig op, at jeg kom hjem til dere ifølge med din far.»
«Det synes jeg nu ogsaa, dere kunde undgaat,» sa Helge spakt.
«Jeg tar trikken hjem!» Overnervøs som hun var, rev hun sig pludselig ubehersket fra ham. «Jeg orker ikke mere iaften, hører du? Jeg vil ikke ha disse scenerne med dig, hvergang jeg har været hos dere. Godnat.»
«Neimen Jenny da. Jenny —» han løp efter hende, men hun var allerede ved holdepladsen. Sporvognen kom i det samme, og Jenny sprang op paa den og lot ham staa der.
VII.
Hun gik op og ned og drev i atelieret formiddagen efter. Bestille noget orket hun ikke.
Regnet faldt stridt og tæt mot det store skraavindu. En gang imellem stanset Jenny og saa ut over de væteblanke skifertak og de svarte skorstenspiper og telefontraadene, hvor regndraaperne trillet som perler nedover traadens buelinje — løp sammen og dryppet av og like fort kom der nye draaper glidende.
— Hun kunde reise ut i Bundefjorden til mama og barna et par dage. Væk fra dette her maatte hun. Eller — om hun skulde reise fra byen — ta ind paa hotel etsteds, skrive efter Helge — faa snakke med ham i fred.
Hvis de bare kunde faa være sammen igjen en stund — de to alene. Hun prøvet at tænke paa deres vaar dernede, og hun husket varmen og den grønne kampanje og de hvite blomster og den sølvfine dis over fjeldene og sin egen glæde. Men det var, som hun ikke kunde faa frem Helges billede fra dengang — hvordan han hadde set ut for hendes forelskede øine.
Og den tid laa allerede saa langt borte og den stod saa underlig isolert i hendes liv. Om hun aldrig saa meget visste, det var slik, hun kunde ikke føle forbindelsen mellem da og nu.
Dette hjemmet oppe i Welhavensgate — nei hun hørte ikke til der. Og der var det liksom hendes Helge blev borte. Men det var jo ufattelig, hun kunde slet ikke gjøre det virkelig for sig, at de menneskene skulde komme hende ved — utover i al fremtid.
Nei. Han hadde ret, Gram. De maatte bort fra det der.
Hun vilde reise. Straks. Før Helge naadde at komme op og forlange nogen forklaring for igaar.
Hun hadde pakket haandvæsken, stod og tok paa sig regnkaapen, da det banket — flere ganger. Hun kjendte Helges banking.
Jenny stod murende stille og ventet, til hun hørte ham gaa igjen. En stund efter tok hun sin haandvæske, laaste atelieret og gik.
Kommet et stykke nedover trappen opdaget hun en mand, som sat i et av gangvinduerne. Det var Helge. Han hadde set hende. Saa gik hun ned til ham. De stod litt og saa paa hinanden.
«Hvorfor vilde du ikke lukke op ista?» spurte han.
Jenny svarte ikke.
«Hørte du ikke jeg banket?»
«Jo. Men jeg hadde ikke lyst at snakke med dig da.»
Han saa paa hendes haandkuffert:
«Skal du reise ut til din mor?»
Jenny betænkte sig litt:
«Nei. Jeg tænkte at reise til Holmestrand et par dage. Jeg vilde skrevet og bedt dig komme ned. Saa vi kunde faat være sammen en stund, uten at nogen uvedkommende blandet sig opi og lavet scener. Jeg vilde gjerne snakke med dig i ro og fred.»
«Jeg vilde gjerne snakke med dig jeg og. Kan vi ikke gaa op til dig?»
Hun svarte ikke straks.
«Er der nogen deroppe?» spurte han.
Jenny saa paa ham:
«Nogen oppe paa mit atelier, naar jeg er gaat?»
«Det kunde jo være nogen, du ikke vilde gaa ut sammen med —»
Hun blev brændende rød:
«Hvorfor det? Jeg kunde jo ikke vite, at du sat her og lurte paa mig —»
«Kjære Jenny, du kan da vite — jeg mener ikke, der skulde være noget galt i det fra din side —»
Jenny sa ingenting, men gik opover trapperne igjen. Og oppe paa atelieret satte hun kufferten fra sig og blev staaende i yttertøiet og saa paa, mens Helge tok av sig regnfrakken og stillet paraplyen i en krok.
«Far fortalte mig det imorges — at du hadde været nede hos ham, og saa at mor hadde gaat utenfor —»
«Ja.» Hun stod litt. «Det er en merkelig maner dere har hjemme hos dere — saan at gaa paa lur. Jeg har vondt for at vænne mig til den, maa jeg si.»
Helge blev rød:
«Kjære dig, Jenny — jeg maatte snakke med dig. Portnerkonen sa, hun var sikker paa, du var oppe. Du kan da vite, jeg mistænker ikke dig —»
«Jeg vet snart hverken ut eller ind,» sa hun opgit. «Jeg orker ikke mere av det — al denne mistænksomhet og hemmeligholdelse og ufred og styghet. Herregud Helge — kan du da ikke forsvare mig litt mot det!»
«Stakkars Jenny.» Saa reiste han sig op og gik over til vinduet, stod der med ryggen mot hende.
«Jeg har lidt mere under det Jenny, end du vet om. Det er jo fortvilet. For — skjønner du da ikke selv — mors skinsyke er vel ikke helt ugrundet —»
Jenny kom til at skjælve, der hun stod. Helge vendte sig og saa det.
«Jeg tror naturligvis ikke, far er sig det bevisst. Da gav han ikke efter — paa den maaten — for sin lyst til at være sammen med dig. Skjønt —. Han snakket ogsaa til mig om, at vi burde bort — bort her fra byen begge. Jeg vet ikke —. Er det ikke han, som har sat dig paa dette at reise —?»
«Dette her med at reise til Holmestrand fandt jeg paa selv. Men han snakket om igaar, at vi burde ikke bo her i byen, naar — naar vi giftet os —»
Hun gik bort til ham og la sine hænder paa hans skuldre. Og hendes stemme var næsten jamrende, da hun talte:
«Helge — vennen min — jeg maa jo reise, naar det er slik. — Helge, Helge — hvad skal vi gjøre?»
«Jeg reiser,» sa han kort. Og han løftet hendes hænder fra sine skuldre — trykket dem mot sine kinder. De stod litt slik.
«Jamen — jeg maa reise jeg og. Kan du ikke forstaa —. Før, saa længe jeg bare syntes, din mor var urimelig og — ja simpel — jeg kunde late som ingenting overfor hende —. Men nu — du skulde ikke sagt det Helge — selv om du tar feil —. Jeg kan ikke gaa ditop mere — skal jeg ha det at gruble over — om hun har et skin av ret — jeg blir usikker, jeg vet, jeg kan ikke møte hende — jeg kommer til at bli som en der er skyldig —»
«Kom her.» Han leiet hende bort til sofaen og satte sig ned med hende. «Jeg vil spørge dig om en ting.
— Elsker du mig, Jenny?»
«Det vet du,» sa hun fort og ræd.
Han tok hendes kolde haand i begge sine:
«Jeg vet du har gjort det en stund.
— Gud skal vite, jeg forstod aldrig hvorfor. Men jeg visste, det var sandt, naar du sa det. Hele dit væsen mot mig var kjærlighet og godhet og glæde. Men altid var jeg ræd, der skulde komme en dag, da du ikke elsket mig længer.»
Hun saa op i hans hvite ansigt:
«Jeg er saa forfærdelig glad i dig, Helge.»
«Jeg vet nok det.» Han smilte flygtig. «Jeg vet godt, du er ikke slik, at du blir kold med en gang mot en, du har elsket. Jeg vet, du vil ikke gjøre mig vondt — du vil lide ved det selv, naar du ikke elsker mig mere —.
Jeg er saa grænsesløst glad i dig jeg, ser du —»
Han bøiet sig forover i graat. Og hun drog ham ind til sig:
«Helge. Gutten min — kjære kjære gutten min —»
Han løftet hodet og skjøv hende lempelig fra sig:
«Jenny — den gangen i Rom — jeg kunde tat dig. Du vilde blit min — helt ut. Du var villig nok — der var ikke tvil i din sjæl om at det var lykken, at vi to levet sammen. Jeg var ikke saa sikker — det var vel derfor, jeg ikke turde —.
Siden, herhjemme. Jeg længtet saa grænsesløst. Jeg vilde ha dig helt, for jeg var saa ræd for at miste dig en dag. Men jeg merket, du veg altid unna, naar du forstod, det der — begjæret — kom op i mig —»
Hun saa forfærdet op paa ham. Det var slik — hun hadde ikke villet vite det — men han sa sandt.
«Hvis jeg bad dig nu. Nu straks. Vilde du?»
Jenny bevæget læberne. Saa sa hun fort og fast:
«Ja,»
Helge smilte bedrøvet og kysset hendes haand:
«Villig og gjerne? Fordi du vil være min? Fordi du ikke kan tænke dig nogen lykke, uten du er min og jeg er din? Ikke bare for du vil være snil mot mig? Ikke bare fordi du ikke vil gaa fra dit ord? Svar sandt!»
Hun kastet sig ned over hans knæ i graat:
«La mig reise bort! Jeg vil reise op paa fjeldet. Hører du Helge — jeg vil finde igjen mig selv — jeg vil bli din Jenny, som jeg var i Rom. Jeg vil Helge — jeg vet hverken ut eller ind — men jeg vil. Naar jeg blir rolig — jeg skriver til dig — saa kommer du — og saa er jeg bare, bare din egen Jenny igjen —»
«Jenny,» sa Helge sagte. «Jeg er min mors søn.
Vi er kommet bort fra hinanden — vi er kommet bort fra hinanden allerede. Kan du ikke faa mig overbevist om, at jeg er alt paa jorden for dig saa —. Den eneste mand. — Mere end alt andet. Dit arbeide, dine venner, som jeg følte, du hørte sammen med, mere end med mig —. Som du er fremmed mellem de mennesker, jeg hører til hos —»
«Jeg følte mig ikke saa fremmed overfor din far,» hvisket Jenny i graaten.
«Nei. Men far og jeg er fremmede for hinanden. Jenny — der er dit arbeide, hvor jeg aldrig kan være helt sammen med dig. Jeg vet nu, jeg kan bli skinsyk paa det og. Jenny, forstaar du ikke, jeg er hendes søn. Er jeg ikke sikker paa, at jeg er alt paa jorden for dig, saa kan jeg ikke la være at være skinsyk — gaa i angst for at en dag kommer der en, som du kan elske mere helt — som forstaar dig bedre —. Jeg er skinsyk av naturen —»
«Du maa ikke være det Helge. Da gaar alt istykker. Jeg taaler ikke at bli mistrodd. Hører du — jeg vilde lettere tilgi, at du bedrog mig, end at du tvilte paa mig —»
«Det vilde ikke jeg.» Han lo forpint.
Jenny strøk haaret fra panden og tørket øinene:
«Helge. Vi er jo glad i hinanden. Naar vi kom bort fra alt dette her — og vi begge to vilde, det skulde gaa godt. Naar to mennesker vil holde av hinanden og vil gjøre hinanden lykkelige —»
«Jeg har set for meget du. Jeg tør ikke bygge paa min vilje og din vilje. Der er vel andre som har haabet paa den gode vilje —. Jeg har set for et helvete to mennesker kan gjøre livet til for hinanden. — Du skal svare paa det, jeg spurte om.
Elsker du mig? Vil du være min — som i Rom? Skal jeg være hos dig inat? Vil du det helst av alt i verden?»
«Jeg er saa glad i dig Helge.» Hun graat fortvilet og sagte.
«Tak,» sa han. Og han tok og kysset hendes haand. «Du kan jo ikke for, stakkars liten, at du ikke elsker mig. Det vet jeg nok.»
«Helge,» klaget hun bønlig.
«Du kan ikke si det Jenny, at jeg skal bli, for du kan ikke leve uten mig. Tør du ta ansvaret for alt, som kan komme efter, hvis du sier du elsker mig — for at jeg ikke skal gaa bedrøvet bort fra dig nu —?»
Jenny sat og stirret ned i sit fang.
Helge tok paa sig regnfrakken og grep sin paraply.
«Farvel Jenny.» Han tok hendes haand.
«Gaar du fra mig Helge?»
«Ja Jenny. Jeg gaar.»
«Kommer du ikke igjen da?»
«Ikke uten du kan si det jeg spurte om.»
«Jeg kan ikke si det nu,» hvisket hun fortvilet.
Helge strøk flygtig over hendes haar. Saa gik han.
Jenny blev sittende paa sofaen og graate. Hun graat bitterlig og længe — uten tanker. Og i den dype træthet som fulgte efter, trætheten fra alle disse maaneders smaalige pineri og smaalige ydmygelser og smaalige kjævl, kjendte hun sit hjerte saa tomt og koldt. Helge hadde vist ret.
Hun merket om en stund, hun var sulten. Da hun saa paa uret, var klokken seks.
Hun hadde sittet slik i fire timer. Da hun vilde ta paa sig yttertøiet, opdaget hun, at hun sat med det paa.
Borte ved døren var der en dam av vand — det var rundet ind mellem nogen billeder som stod der med blindrammerne ut. Jenny gik efter kluten og tørket op. Saa kom hun i tanke om, at det var efter Helges paraply, at det vandet laa der. Hun lænet panden mot døren og graat igjen.
VIII.
Middagen tok ikke lang tid. Hun forsøkte at læse i aviserne og la være at tænke den lille stunden. Men det nyttet ikke noget. Og da var det bedre allikevel at gaa hjem og sitte der —.
Der stod en mand og ventet paa den øverste trappeavsats. Han var høi og spæd. Hun sprang op de sidste trin og ropte Helges navn.
«Det er ikke Helge,» svarte han. Det var Helges far.
Jenny stod aandeløs hos ham og strakte ut hænderne:
«Gert — hvad er det — er der hændt noget galt —?»
«Hysch, hysch Jenny,» — han tok hendes haand. «Helge er reist — reist til Kongsberg til en ven — en skolekamerat, som er læge der. I besøk. Herregud barn du var da ikke ræd for noget andet —» han smilte ganske svakt.
«Aa jeg vet ikke —.»
«Neimen kjære dig Jenny — du er jo aldeles utav dig —.»
Hun gik foran ham indover gangen og laaste op atelieret. Derinde var dagslyst endda, og Gert Gram saa paa hende. Han var blek selv.
«Er det saa vondt for dig Jenny? — — Helge sa — jeg forstod ham ialfald saa — at dere var blit enige — dere syntes begge, dere passet ikke til hinanden —.»
Jenny tidde. Nu hun hørte en anden si det, var det som hun maatte protestere. Hun hadde ikke rigtig begrepet det før — at det var forbi. Men her stod han og sa det: de var blit enige om, at det var bedst slik, og Helge var reist, og den kjærlighet, hun hadde følt for ham engang, var blit borte — hun kunde ikke finde den hos sig mere — og saa var det forbi, men gud i himmelen, hvordan var det mulig, at det kunde være forbi, endda hun ikke hadde villet det —.
«Er det saa vondt for dig Jenny,» spurte han igjen. «Er du glad i ham allikevel endda da —?»
Jenny virret med hodet:
«Javisst er jeg glad i Helge.» Hendes stemme skalv litt: «Man holder da ikke op saan at være glad i en, man har elsket. — Man er da ikke likegyldig med, om man gjør en anden en vondt —.»
Gram sa ikke noget straks. Han satte sig i sofaen, vendte paa sin hat og saa paa den:
«Jeg forstaar nok, det er saart og vondt for dere begge. Men Jenny — naar du faar tænkt over det — tror du ikke selv, det er bedst for dere begge to —?»
Hun svarte ikke noget.
«Hvor inderlig glad jeg var, Jenny, da jeg traf dig og saa, hvordan, den kvinde var, som min søn hadde vundet — det kan jeg ikke si dig. Det saa ut for mig, som min gut skulde faa alt det, jeg har maattet gi avkald paa i mit liv. Du var saa vakker og saa fin, jeg hadde et indtryk av, at du var like god som du var klok og sterk og selvstændig — og saa var du en begavet kunstnerinde, som hverken tvilte paa maal eller midler. Du snakket glad og varm om dit arbeide og glad og vann om din kjæreste.
— Saa kom Helge hjem. Og jeg syntes, du blev saa forandret — merkelig hurtig. De pinligheter, som nu engang hører til dagens orden i mit hjem, gjorde saa altfor sterkt indtryk paa dig. Jeg syntes, det var umulig at denslags som en — ubehagelig — tilkommende svigermor — skulde kunne forbitre lykken fuldstændig for en ung elskende kvinde. Jeg begyndte at frygte for, der var et dypere misforhold, som du litt efter litt fik øinene op for. At du saa, at din kjærlighet til Helge ikke var saa grundmuret, som du hadde trodd. Det gik op for dig, at du og han igrunden ikke passet sammen, som du naturligvis hadde trodd. At det mere var en øieblikkelig stemning, som hadde ført dere sammen. — Dernede, hvor dere begge var alene — løst fra alle hverdagslige, hjemlige baand, alene i de nye omgivelser, begge to unge og frie, lykkelige ved arbeidet — vel begge med ungdommens kjærlighetslængsel i sindet — skulde det ikke kunne vække en øieblikkelig sympati og forstaaelse — selv om den sympati og forstaaelse ikke naadde ned til de dypeste lag i deres begges væsen —?»
Jenny stod borte ved vinduet og saa over paa ham. Hun følte en underlig intens uvilje ved det, mens han talte — herregud, han hadde vist ret. Men han forstod jo sletikke, saan han sat der og la det altsammen fra hinanden, hvad det var som gjorde hende vondt:
«Det gjør ikke saken bedre — selv om der er noget i det, du sier. Kanske du har ret —.»
«Men det er da ialfald bedre, Jenny, at dere selv kom til at indse dette nu. End om det var kommet siden, naar baandet var fastere knyttet og det blev meget mere smertelig at løse det —.»
«Det er ikke det — det er ikke det!» Hun brøt pludselig heftig av. «Det er det, at jeg — ja jeg foragter mig selv. Man gir efter for slik en fille stemning, lyver den op —. Man skal vite, før man sier, man elsker, at man kan staa ved sit ord. Altid har jeg foragtet saan letfærdighet mest av alt i verden —. Nu er det mig selv, som staar med skammen —.»
Gram saa pludselig heftig over paa hende. Han blev blek — og saa brændende rød. Om en stund sa han møisommelig:
«Jeg sa, det var bedst, naar to mennesker ikke passet sammen, at de opdaget det inden forholdet hadde grebet saa dypt ind i deres liv, at begge — og hun især — aldrig kunde utslette sporene. Om saa er, maa man jo hellere forsøke om man ikke kan — med litt resignation og megen god vilje fra begge parter — kan bringe harmoni tilveie. — Viser det sig umulig, saa kan man jo endnu —. Jeg vet jo ikke, om du og Helge — hvor dypt det har gaat —.»
Jenny lo litt haanlig:
«Aa jeg forstaar, hvad du mener. — For mig er det like bindende, at jeg har villet tilhøre Helge — har lovt det — og ikke kan staa ved mit ord. Like ydmygende — kanske mere, end om jeg hadde været hans —.»
«Du vil ikke si det samme, naar du engang træffer en mand, som du kan elske med en stor og sand kjærlighet,» sa Gram sagte.
Jenny trak paa skulderen:
«Tror du forresten paa den store og sande kjærlighet, som du sier, du da?»
«Ja Jenny.» Gram smilte svakt. «— Jeg vet, at selve uttrykket forekommer dere unge nuomstunder komisk. Imidlertid tror jeg paa den — av gode grunde.»
«Jeg tror, hvert menneskes kjærlighet er som det er selv — den som er stort anlagt — og sandfærdig mot sig selv — tøiser sig ikke bort i smaaforelskelser —. Jeg trodde, at jeg selv —.
Men jeg var otteogtyve aar, da jeg traf Helge, og jeg hadde aldrig været forelsket — og jeg var lei for det og vilde gjerne prøve —. Han var forelsket, varmt og ungt og oprigtig, og det fristet mig. — Saa løi jeg for mig selv, akkurat som alle andre fruentimmer — der faldt varme over mig fra ham, og jeg skyndte mig at indbilde mig selv, at jeg var varm. — Endda jeg visste jo det, at den illusion kan man ikke holde liv i længe — ikke længer end til der kræves litt av ens kjærlighet. — Og andre fruentimmer, de begaar denslags i al uskyldighet, for de vet ikke forskjel paa godt og ondt og lyver altid for sig selv — men jeg har ikke denslags at undskylde mig med —.
Aa jeg er altsaa i virkeligheten akkurat likesaa liten og egoistisk og løgnagtig som andre kvindfolk. — Saa du kan være viss paa, Gert, jeg kommer neppe til at stifte bekjendtskap med din store og sande kjærlighet —.»
«Ja Jenny —» og Gert hadde igjen det samme melankolske smil. «Jeg, ser du, — gud skal vite, jeg er hverken stor eller sterk, og i løgn og styggedom hadde jeg levet i tolv aar, og jeg var ti aar ældre end du er nu — da jeg traf en — som lærte mig at tro paa den følelse, du taler saa haanlig om — slik at jeg aldrig kommer til at tvile paa den.»
Der var stille en stund.
«Og du — blev hos hende —» sa Jenny lavt.
«Vi hadde barna. Jeg indsaa ikke dengang, at jeg ikke kunde vente at faa den ringeste indflydelse over mine egne barn. Slet ikke, naar en anden end deres mor eiet — hele mit hjerte og min sjæl.
Hun var ogsaa gift. — Daarlig gift. Hadde en liten pike. — Den kunde hun vel tat med sig. Manden drak noksaa meget.
Det var ogsaa et ledd av straffen, ser du — straffen for det forhold, jeg hadde indlatt mig i til — hende —. Som aldrig har været noget for andet av mig end mine sanser —.
Vort forhold var for vakkert til at det kunde bestaa i løgn. Vor vakre deilige kjærlighet maatte vi skjule som en forbrydelse —.
Aa Jenny liten —.
— Der er ikke nogen anden lykke, ser du —»
Hun kom bort til ham, og han reiste sig op. De stod der, nær hinanden, uten at røre sig og uten at tale.
«Jeg maa gaa, liten,» sa han pludselig forcert og tørt. «Jeg maa være hjemme til almindelig tid, forstaar du. — Ellers blir hun bare mistænksom —.»
Jenny nikket.
Gert Gram gik mot døren, og Jenny fulgte med.
«Du skal vist ikke være ræd for, at dit hjerte ikke kan elske,» lo han pludselig stille. «Jeg tror det er et stolt litet hjerte, Jenny — og varmt!
Vil du bli ved og regne mig mellem dine venner, lille pike?»
«Ja — tak,» sa Jenny sagte og gav ham haanden. Og han bøiet sig og kysset den længe — længer end nogensinde før.
IX.
Gunnar Heggen og Jenny Winge skulde ha utstilling sammen i november. Han kom ind til byen i den anledning. Om sommeren hadde han ligget nede i Smaalenene og malt rød granit og grønne graner og blaa himmel. Siden hadde han været en tur i Stockholm — faat solgt et billede der.
«Hvordan har Cesca det,» spurte Jenny. De sat oppe hos hende om formiddagen og drak pjolter.
«Ja Cesca ja —.» Gunnar tok en slurk av sit glas, røkte og saa paa Jenny, og Jenny saa paa ham.
Det var saa rart at sitte sammen med ham igjen og snakke om mennesker og ting, som hun var kommet saa langt bort fra. Det var som det skulde været i et land langt borte paa den anden side av alle verdenshave, at hun hadde kjendt ham og Cesca — levet med dem og arbeidet med dem og været glad sammen med dem.
Det aapne, solbrændte ansigtet hans og den skjæve næsen. Han hadde faat et slag over den, mens han var barn. Det var det som reddet Gunnars fysiognomi, sa Cesca — ellers vilde han ha været den skrækkeligste smukkentype. Det hadde hun sagt den gangen i Viterbo.
Der var noget i det — træk for træk tat var han igrunden ellers en rigtig gaardsgut-skjønhet. Med den lave og brede pande under den brunkrusede luggen, de store staalblaa øine, og munden rød og fyldig og fuld av blanke hvite tænder. Han var solbrændt helt ned paa den runde, sterke hals, og hans skulderbrede, litt lave skikkelse var næsten brutalt velskapt og tæt av muskler. — Allikevel — den sanselige mund og de fyldige øienlaag hadde et underlig uskyldig, uberørt uttryk, og han kunde smile saa uendelig forfinet. Hænderne hans var etpar rigtige arbeidernæver med tykke sener og grove ledd paa de korte fingre, — men han bevæget dem paa en egen levende yndefuld maate —.
Han var blit litt mager — men han saa sund og mæt ut, og hun selv følte sig saa træt og utilfreds. Han hadde arbeidet hele sommeren og læst græske tragedier og Keats og Shelley, naar han ikke malte.
«Men jeg har lyst at læse de tragedierne i originalsproget,» sa Gunnar. «Saa jeg maa til at lære græsk nu — og latin.»
«Herregud,» sa Jenny. «Jeg er ræd, der er saa meget, du absolut maa lære, før du faar fred i din sjæl, saa du faar ikke tid at male tilslut — uten paa fyrabend.»
«Jo, jeg maa lære det, Jenny. For jeg skal skrive noen artikler nemlig.»
«Du og! Skal du og skrive artikler nu —?» Hun lo.
«Ja en lang række om en masse ting. Og blandt andet om det, at vi maa ha ind i skolen igjen baade græsk og latin — vi maa se at faa litt kultur heroppe ogsaa nu —.»
«Faen!» sa Jenny.
«Ja netop faen ja. For det kan ikke gaa paa denne maaten længer. At vort nasjonale symbol blir et rosemalt grautfat med nogen utskaarne kruseduller — som skal bety en klodset efterligning av den tarveligste av alle europæiske stilarter — rokokoen —.
Ja for det er slik vi er nasjonale heroppe, ser du. Du vet da, det gildeste, som kan sies om noen hertillands — kunstner eller skikkelig person — han brøt! Brøt med skole eller tradition eller vedtægter for folkeskik og almindelige civiliserte menneskers begreper om sømmelig opførsel og anstændighet. Nu har jeg altsaa lyst til at bemerke for engangs skyld, at under vore forhold heroppe var det sagtens mere fortjenstfuldt om nogen søkte at knytte forbindelser — tilegne sig — gjøre bytte og slæpe hjem hit til hulen vor litt av de ophopede skatter, som man kalder kultur ute i Europa —.
Bryte, ser du — et litet ledd ut av sammenhængen derute — knipe et enkelt ornament ut av en stil, rent bogstavelig talt, og det samme, naar det giælder en aandsstrømning — og telje og spikke det efter saa klodset og fælt, at det blir ukjendelig tilslut, og saa hoje, at det er originalt og patent nasjonalt norsk —.»
«Jaja. Men de synderne blev jo begaat ogsaa paa den tid, da den klassiske dannelse officielt var grundlaget for al dannelse heroppe.»
«Javel ja. Men det var bare en liten bit av klassicismen. Et brudstykke. Litt latinsk grammatik og saan. Aldrig har vi herhjemme hat hængende no billede av det hele, man kalder den klassiske aand, mellem skilderierne av vore dyrebare forfædre. Men saalænge vi ikke det kan, er vi utenfor Europa. Føler vi ikke grækernes og romernes historie som vor egen kulturs ældste historie, saa har vi ikke europæisk kultur. — Det kan jo være akkurat det samme, hvordan den historien var i virkeligheten, men slik den er os overlevert —. Krigene mellem Sparta og Messene for eksempel — faktisk var det jo bare nogen halvvilde stammer av jæterer, som laa og slos engang for længe siden. Men i overleveringen, slik vi har den, er den det klassiske uttryk for den drift, som gjør, at et sundt folk hellere lar sig slaa ihjel til sidste mand end taaler vold paa sin individualitet og retten til at raa sig selv —. Jøss ja vi har jo ikke slos for vor ære i mangfoldige hundredaar og proppet i vommen nogen millioner hestelass med pottitkake og graut siden da. — Perserkrigene var jo naturligvis igrunden bare noe smaatteri, — men for et levedygtig folk betyr Salamis og Termopylæ og Akropolis blomstringen av alle de ædleste og sundeste instinkter og ordene blir ved at skinne, saalænge de instinkter har værdi og — og et folk tror, det har egenskaper at hævde og en fortid og en nutid og en fremtid at være stolt av —. Og saa længe kan en digter skrive et levende digt om Termopylæ og fylde i det sine egne levende følelser. Leopardis ode til Italien — husker du, jeg læste den for dig i Rom engang?»
Jenny nikket.
«Der er litt retorik i den — men gudbevare mig, hvor den er deilig — er den ikke — husker du det om Italia, den skjønneste frue, som sitter lænket i støvet med det opløste haar og graater ned i sit fang —. Og saa han ønsker sig at være en av de unge grækerne, som gik mot døden i Termopylæ, muntre og kaate som til dans. Og deres navne er hellige og Simonides synger døende jubelsange fra toppen av Antelos —.
Og alle de gamle deilige fortællingerne, der er som symboler og parabler, som aldrig kan bli gamle. Tænk bare paa Orfeus og Evrydike — saa enkelt: kjærlighetens tro vinder selv over døden — og et eneste øiebliks tvil, saa er alt tapt. Men hertillands kjender man jo bare en operette om det —.
Englændere og franskmænd de har kunnet bruke de gamle symbolerne til ny og levende kunst de. Derute kom der da endda i de gode perioder tilverden mennesker, som hadde drifter og følelser saa kultiverte, at de kunde vokse sig sterke nok, saa at Atridernes skjæbne blev forstaaelig og grep som en virkelighet. Svenskerne og — de har endda levende forbindelse med klassicismen. — Vi har aldrig hat det. Men hvad er det for eksempel for bøker vi læser her og — skriver og. Solstraalefortællinger om kjønsløse maskeradefigurer i empiredragter — danske grisebøker, som ikke kan interessere et mandfolk over seksten aar, hvis han ikke har maattet anlægge Vita-beltet. Eller saa staar en grøn gutunge og steiler over det mystiske, evig kvindelige ved en liten rampetøs, som er næsvis mot ham og snyter ham, fordi han ikke har nok sund mandfolkforstand til at indse, at hele rebussen oftest kan løses med en omgang redelig spanskrør.»
Jenny lo. Gunnar hadde git sig til at vandre frem og tilbake paa gulvet.
«Hjerrild ligger nok og maser med en bok om sfinksen nu. — Tilfældigvis kjender jeg damen litt. Naaja, det var ikke saa alvorlig med mig heller, at jeg gad nedlate mig til at banke hende op. Men jeg hadde jo altid været saapas glad i hende, at jeg syntes, det var ækkelt. Jeg fik litt kvalme av det, da jeg opdaget hende. — Men jeg har arbeidet det væk, forstaar du —.
I det hele, ser du Jenny, saa tror jeg ikke, der findes den ting, man ikke kan arbeide sig væk fra —».
Jenny sat taus litt.
«Neimen Cesca da du,» sa hun saa.
«Uf ja Cesca! Hun har vist ikke tat i en pensel siden hun blev gift. Da jeg kom op til dem, saa kom hun og lukket op selv — de har ikke pike — med et striforklæ paa maven og en feiekost i haanden. De har et atelier og to smaa kot, og i atelieret kan de jo ikke arbeide begge, naturligvis, og forresten tok huset al hendes tid, sa hun. Den første formiddagen jeg var der, laa hun og krabbet paa gulvet hele tiden — Ahlin var ute. Først feiet hun med en kost, og saa krøp hun rundt og rotet under møblerne med en harelabb efter saanne smaa dotter av støv i krokene du vet, og saa skurte hun, og saa tørket hun støv, og gud fri dig saa klodset hun tok paa det alting. Saa blev jeg med hende ut og kjøpte middagsmat — jeg skulde spise hos dem — og saa kom Ahlin — og hun ut i kjøkkenet — og da endelig maten var færdig, saa var de smaa krøllerne hendes ganske svedt — men middagen var forresten ikke værst. Og saa vasket hun op — saa klodset og tungvint — rendte bort og skyllet hvert stykke under springen — ja Ahlin og jeg hjalp til; jeg gav hende endel gode raad og saan da, vet du —
Saa bad jeg dem spise aftens ute med mig — Cesca stakkars sat bare og frydet sig, for hun slap at lave maten og vaske op —.
Kommer der saa til og med unger — og det gjør der vel — saa kan du være viss paa, at Cesca er færdig med malingen. Og det er sgu synd — jeg kan ikke si andet, end jeg synes, det er trist —.»
«Jeg vet ikke du. For en kvinde saa blir nu allikevel mand og barn —. Før eller senere saa vil man ialfald længes efter det —.»
Gunnar saa paa hende. Saa sukket han.
«Hvis de altsaa er glad i hinanden. Tror du, Cesca er lykkelig med Ahlin?»
«Neimen om jeg vet, Jenny. Ja jeg tror nok, hun er svært glad i ham. Det var ialfald bare «Lennart tycker» og «tycker du sosen er bra Lennart» og «vil du» og «skal jeg» hele tiden — hun har selvfølgelig lagt sig til at snakke et gyselig halvsvensk, kan du vite. Jeg maa si, jeg forstaar ikke rigtig — han var jo saa forelsket i hende, og han er ikke tyrannisk eller brutal — tvertimot. Men hun var blit saa underlig kuet og ydmyg, lille Cesca —. Det kan da ikke være bare disse husmorsorgerne, — skjønt gud skal vite, det tok paa hende — hendes anlæg gaar jo ikke netop i den retning, og et samvittighetsfuldt litet væsen er hun jo paa sin maate, og smaat har de det ogsaa skjønte jeg —.
Kanske —» han lo litt frivolt, «hun har begaat en eller anden genistrek. Benyttet brudenatten til at fortælle om Hans Hermann og Norman Douglas og Hjerrild og alle sine andre meriter fra ende til anden. Det kan jo ha virket litt overvældende —»
«Cesca har da sandelig aldrig lagt skjul paa sine historier. Dem maatte han da kjende fra før.»
«Javel.» Gunnar lavet en frisk pjolter. «Men der kan jo ha været et eller andet point, som hun har fortiet — hittil. Og som hun har følt sig forpligtet til at meddele manden.»
«Fy Gunnar,» sa Jenny.
«Ja faen — ingen kan jo rigtig vite, hvor man har Cesca henne. Hendes version av historien med Hans Hermann er nu noksaa rar da. — Noget som jeg vilde kalde galt er jeg viss paa, Cesca ikke har gjort. Pokker om jeg skjønner, hvad det skulde kunne gjøre en mand, om hans kone har hat et forhold før — eller flere — naar hun hadde været retskaffen og loyal i det, den tid det varte —.
For det der med at forlange denne fysiske uskyldighet er jo bare raat igrunden. Hvis en kvinde virkelig har holdt av en mand og tat mot hans kjærlighet, er det da sjofelt at hun gaar ut av forholdet med noget, hun ikke har villet spendere paa ham —.
Selvfølgelig vilde jeg helst, at min kone aldrig hadde været glad i andre end mig før og derfor —.
Naa, men man vet jo ikke, naar det er ens egen kone —. Der kan dukke op en hel del gammel fordom og egoistisk forfængelighet og saan —.»
Jenny drak litt. Hun gjorde en bevægelse, som hun vilde si noget, men lot det være.
Gunnar hadde stanset borte ved vinduet. Han stod med hænderne i bukselommerne og vendte ryggen til hende:
«Nei Jenny —.
Jeg synes, det er trist det der. Jeg mener, naar man en sjelden gang træffer paa et fruentimmer, som virkelig har evner i en eller anden retning — og kjender til glæden ved at utvikle dem og arbeide og eier energi og saa videre —. Som føler hun er menneske og kan tænke selv over ret og uret og har vilje til at kultivere nogen av sine anlæg og instinkter som gode og værdifulde og utrydde andre som daarlige og uværdige —. Og saa træffer hun en vakker dag paa en fyr — og saa farvel arbeide og utvikling og det hele —. Opgir hele sig selv for et elendig mandfolks skyld. — Jenny — synes du ikke, det er trist da?»
«Jo. Men vi er nu engang skapt slik — allesammen!»
«Jeg skønner dere ikke. Vet du, hvorfor jeg tror det er, vi mænd skjønner dere aldrig. Til syvende og sidst kan vi aldrig faa det ind i vort hode allikevel, at væsener, som liksom skal være mennesker, kan mangle saa fuldstændig selvfølelse. Dere gjør det. Kvinden eier ikke sjæl — det er sandt det. Dere indrømmer jo mer eller mindre aapenlyst, at kjærlighetsforhold er det eneste, som interesserer dere. —.»
«Der er da mænd og, som gjør det — i sin opførsel ialfald.»
«Jamen — et ordentlig mandfolk har da ikke respekt for saanne — jentefuter. Officielt — saa vil vi da ikke ha det opfattet som andet end en — naturlig adspredelse — ved siden av vort arbeide. Eller — en dygtig mand vil ha familie, fordi han synes, han kan greie at sørge for mere end sig selv — vil ha nogen til at fortsætte sit arbeide —»
«Jamen Gunnar — kvinden har jo da naturlig andre opgaver —»
«Aa tøv, det er sletikke det. Hvis de ikke vil være mennesker og arbeide, men bare hunner —. Hvad fanden skal det være til at producere en masse unger, naar de ikke skal vokse op til mennesker allikevel, men bare producere videre selv — naar ikke raaprodukterne skal bearbeides —.»
«Det kan være sandt nok —» Jenny lo litt.
«Gu er det sandt nok. — Men kvinderne —. Aa jeg har set det fra jeg var gut. Da jeg gik paa arbeiderakademiet og alt slikt. Jeg husker en pike, jeg gik og læste engelsk sammen med. Hun vilde lære det for at kunne snakke med de utenlandske orlogsmatroser. Det høieste, nogen av jenterne gad anstrenge sig for, var haabet om en post i England eller Amerika. Vi guttene, mine kamerater og jeg, vi læste for at lære — for hjernegymnastikkens skyld — prøvet paa alle maater at komplettere den smule, vi hadde lært paa skolen. — Jenterne læste bare morskapsbøker de —.
Socialismen for eksempel. Tror du noget kvindfolk har begrep om, hvad det er igrunden — hvis de ikke har en mand, som har lært dem at indse det. Prøv at forklare et fruentimmer, hvorfor samfundet maa bli slik, at hvert barn som fødes maa faa adgang til at kultivere sine evner, hvis det har nogen, og leve livet i frihet og skjønhet, hvis det kan bære frihet og eier skjønhetssans —. Naaja, frihet, det tror kvindfolk jo betyr, at de skal faa slippe at bestille noget eller slippe at opføre sig anstændig —. Skjønhetssans — det eier de jo ikke — de vil bare spjaake sig ut med det dyreste og styggeste som er moderne —. Se for noen hjem de laver — jo rikere de er, jo fælere —. Er noensinde en mote saa styg og saa uanstændig, at de ikke dilter med den, bare de har raad. Det kan du da ikke negte?
Jeg vil ikke snakke om fruentimmernes moral engang, for de har ingen. La det endda passere, som dere er mot os — men dere selv imellem! Som dere snakker om hinanden og er mot hinanden! Fy for faen!»
Jenny smilte litt. Hun var enig og hun var ikke — men hun var ikke oplagt til nogen diskussion, og hun syntes, hun skulde si noget:
«Das war eine grausame Salbe — die ganze Armee auf einmal ruiniert —»
«Dere skal faa det skriftlig,» sa han tilfreds.
«Ja der er en hel del i det, Gunnar. Men der er da forskjel paa kvinder og — selv om det bare er en gradsforskjel.»
«Vist er der forskjel. Men jeg skal si dig, dette jeg sa, gjælder til en viss grad dere allesammen. Og vet du, hvad det kommer av? Hovedsaken for dere alle er en mand — en dere har, eller en dere mangler. Det eneste i livet, som virkelig er noget værdt og virkelig er alvor — det er i virkeligheten aldrig alvor for dere. Arbeidet altsaa. For de bedste av dere er det en stund — og da tror jeg sandelig det er fordi, mens dere er unge og vakre, er dere saa sikre paa, at «han» kommer nok. Men drar det saa ut, og han viser sig ikke paa skuepladsen, og dere begynder at komme litt ut i aarene — saa sløier dere av i arbeidet og gaar omkring trætte og misfornøiede og utilfredstillede —»
Jenny nikket.
«Hør nu Jenny. Jeg har altid respektert dig like saa høit som et førsteklasses mandfolk. Og nu er du snart niogtyve aar, og saa gammel maa man være, før man i det hele tat kan begynde at arbeide nogenlunde selvstændig. Du vil ikke si, at nu du for alvor skulde begynde dit eget liv, saa kunde du ønske at belemre dig med mand og unger og hus og alt slikt, som bare vilde bli baand paa dig paa alle ender og kanter — alt saant som bare vilde være i veien for dit arbeide?»
Jenny lo sagte.
«Aa herregud jente! Om du nu hadde hat alt det der — og du laa og skulde dø — med manden og ungerne og alting omkring dig, og der ikke var blit det ut av dig, som du visste, der kunde — jeg er viss paa, du vilde angre og sørge — du vilde!»
«Ja. Men om jeg nu hadde naadd det ytterste, mine evner kunde række — om jeg visste, der jeg laa og skulde dø, at mit liv og mit arbeide vilde leve efter mig en god stund, naar jeg var borte — men jeg var alene, der var ikke et levende menneske, som stod mig inderlig nær —. Tror du ikke, jeg vilde sørge og angre da og?»
Heggen sat litt.
«Ja. — Det er jo naturligvis ogsaa det, at ugifthet er ikke det samme for kvinder som for mænd. At det ofte betyr, at alt det der, som folk nu engang gjør mest opstuds av i livet, det har de været holdt helt utenfor. At slet og ret en hel gruppe organer — sjælelig som legemlig — skal visne ubrukt —.
Uf Jenny! Sommetider er jeg nære paa at ønske — at du vilde være en liten smule letsindig engang — saa du kunde bli færdig med det der og arbeide videre i ro og fred.»
«Kvinder som har været en liten smule letsindige, som du kalde det Gunnar — blir ikke færdige med det. Var det første gang en skuffelse — saa haaber de bedre lykke den næste —. Og næste og næste —. Man slaar sig ikke tilro med skuffelserne. Det er gjerne blit en hel masse ganger, før man vet ordet av —».