«Ikke med dig,» sa han fort.
«Tak! — Det er forresten nyt, at du præker denslags. Du har selv sagt før, at naar kvinder først begyndte med slikt, saa endte det med at de blev utskjæmt — altid!»
«De fleste ja. Men nogen kvinder maatte vel kunne — jeg vet ikke. Naturligvis saanne kvinder, som ikke har nogen anden bærende interesse at leve for end en mand — man kan jo ikke saan skifte sit livs midtpunkt bestandig. Men de andre, som er noget i sig selv — andet end hunkjøn. Hvorfor skulde ikke du for eksempel være ærlig og loyal mot en mand — selv om dere begge indsaa, at du kunde ikke opgi alt dit og binde dig til at være bare hans kone for resten av dit liv —? Ja for kjærligheten, den gaar jo altid over den — før eller siden. Det maa du endelig ikke betvile!»
«Ja det er det vi vet — men betviler allikevel.» Hun lo. «Ak nei du. Enten elsker man — og da tror man, det skal vare og det er det eneste, som er noget værdt. Eller man elsker ikke — og er ulykkelig for man ikke elsker.»
«Aa Jenny. Jeg liker det ikke — at du ogsaa sier slikt. Føle sig i vigør, alle evner spændt, parat til at opta og tilegne og omforme og producere — gjøre det mest mulige ut av sig selv — arbeide — det er det eneste, som er noget værdt, ser du!»
X.
Jenny bøiet ansigtet ned mot Gert Grams krysantemumbuket:
«Jeg er svært glad, at du liker billederne mine saa godt!»
«Ja jeg liker dem. — Særlig portrættet av den unge pike med korallerne, — som jeg sa dig.»
Jenny rystet paa hodet.
«Det er saa udmerket vakkert i farverne,» sa Gram.
«Det er løst da, ser du. Sjalet og dragten — det skulde været ganske anderledes gjennemarbeidet. — Men det var netop mens jeg holdt paa med det der, saa kom der jo en hel del andet iveien — baade for Cesca og mig,» sa hun lavt.
Hun spurte om en stund:
«Hører dere noget fra Helge — hvordan lever han?»
«Han skriver ikke meget. Han arbeider paa sin doktoravhandling — den du vet han gjorde forarbeider til i Rom. Og han sier, han har det godt.»
Jenny nikket.
«Til sin mor skriver han sletikke. Og det tar hun naturligvis meget fortrydelig op. Hun er ikke blit mere behagelig at leve sammen med just. Ja stakkar — hun har det vistnok forresten virkelig ondt om dagen.»
Jenny flyttet blomsterne over paa sit skrivebord og gav sig til at ordne paa det:
«Jeg er ialfald glad, at Helge arbeider igjen. — Gud skal vite, han fik ikke fred til det isommer.»
«Det fik jo ikke du heller stakkars.»
«Nei det gjorde jeg ikke. Men det værste er det, Gert, at jeg er ikke kommet mig til at begynde igjen heller — ikke endda. Og jeg føler mig aldeles uoplagt ogsaa. Det var jo meningen, jeg skulde gaa og radere i vinter, men —.»
«Tror du nu ikke, Jenny — det er jo rimelig, at en saan skuffelse — kræver sin tid, før den er overvunden. Men nu din utstilling — den er jo meget vellykket og har faat en god mottagelse — tror du ikke, det vil gi dig ny arbeidslyst? Du har jo allerede faat bud paa dit Aventiner-billede — vil du forresten ta imot det?»
Hun trak paa skuldrene:
«Naturligvis. Det maa jeg jo. Hjemme trænges der altid penger, som du vet. Desuten — jeg er nødt til at reise ut. Jeg skjønner, det er ikke bra for mig at bli gaaende herhjemme.»
«Saa du vil ut.» Gram sa det sagte og saa ned. «Ja, det vil du vel. Det er jo rimelig.»
«Aa den utstillingen.» Jenny kastet sig opgit i gyngestolen. «Alle billederne mine — de nyeste ialfald. Det er som en evighet siden jeg arbeidet paa dem. Aventinerbilledet — studien blev jeg færdig med den dag, jeg traf Helge. Billedet malte jeg, mens vi var sammen — det av Cesca og. Det fra Stenersgaten nede hos dig, mens jeg ventet paa ham.
Jeg har ingenting gjort siden. — Uf ja. — Saa Helge arbeider igjen han — — —.»
«Det er jo rimelig, kjære dig, at saant sætter dypere spor hos en ung kvinde —.»
«Aa ja ja ja ja — kvinde ja. Det er jo det, som er hele elendigheten. Gaa omkring sturen og doven — lut doven! — For en kjærlighets skyld, som ikke er til engang!»
«Kjære Jenny,» sa Gram rolig. «Jeg synes, det er saa naturlig. Det maa ha sin tid, før du kommer helt igjennem det — og over paa den anden side. For man kommer altid over paa den anden side, ser du — og da forstaar man, at man ikke har hat en saan oplevelse forgjæves — paa en eller anden maate kan man altid berike sin sjæl av sine erfaringer.»
Jenny lo kort, men svarte ikke.
«Der var allikevel meget, du ikke vilde undværet — ikkesandt? Alle de lykkelige, varme solskinsdage med din ven — dernede i det deilige landet, Jenny?»
«Vil du si mig en ting, Gert — er det din personlige erfaring, at du har evnet at berike din sjæl, som du kalder det, av dine oplevelser?»
Han rykket til — litt smertelig og likesom forbauset over hendes brutalitet. Og det varte et øieblik, før han svarte hende:
«Det er noget andet, Jenny. De erfaringer, som er syndens sold — du skjønner nok, jeg mener ikke synd saan i ortodoks forstand — jeg mener følgerne av, at man har handlet mot sit eget bedre vidende — de er altid litet søte. Naa, allikevel mener jeg, at paa sæt og vis har mine erfaringer kanske gjort mit indre liv rikere og dypere end en mindre ulykke vilde kunnet — siden det var min skjæbne, at jeg ikke skulde opleve den store lykke. Og engang i tiden vil det kanske bli tilfældet i endnu høiere grad — jeg har en følelse av det, Jenny, at det muligens vil kunne føre mig til den rette forstaaelse av, hvad der egentlig er meningen med livet —.
Men jeg mente det paa en anden maate for dit vedkommende rigtignok. Selv om din kjærlighetslykke viste sig av uholdbar karakter — saa var den dog ren og skyldfri den stund, den varte; — forsaavidt som du tillidsfuld og uten baktanker trodde paa den. Ingen bedrog uten dig selv —.»
Jenny tidde stille. Der stod en storm av motsigelsens ord i hende; men hun hadde en dunkel følelse av, at Gram vilde ikke kunne forstaa dem.
«Husker du ikke Ibsens ord:
Og har jeg end seilet min skude paa grund,
o, saa var det dog deiligt at fare —.»
«Aa at du gidder ta de idiotiske ordene i din mund, Gert. Det kan jeg si dig, at nu om dagen har vi allikevel for meget baade av ansvarsfølelse og selvagtelse til det ræsonnement — de fleste av os. La mig forlise og gaa tilbunds — jeg skal forsøke ikke at blunke — naar bare jeg vet, det er ikke mig selv, som har seilet min skute paa grund. Saavidt jeg vet, saa foretrækker de bedste sjøfolk at synke selv med sit skib, hvis det er deres feil — ikke overleve det.»
«Ja nu er jeg jo rigtignok av den mening, at man i regelen kan takke sig selv for al motgang — i sidste instans da.» Gram smilte. «Men at man som oftest ogsaa vil være istand til selv at utdra aandelige værdier av sin ulykke —.»
«Jeg er enig med dig i det første. Og i det sidste. Men bare saafremt ulykken ikke bestaar i, at ens selvagtelse blir forringet.»
«Jamen Jenny liten — da skulde du ikke ta dette saa haardt. Du er jo rent ophidset. — og bitter. Ja, jeg husker nok, hvad du sa den dag, da Helge reiste. Men Herregud barn, du kan da ikke mene, at man værsaagod skal kvæle enhver forelskelse i fødselen, med mindre man kan garantere i det øieblik, den opstaar, at denne samme følelse skal vare til døden, taale al motgang, være istand til alle ofre — og at den dertil som i en vision skal gripe og forstaa sit objekts personlighet — oplyse den i dens hemmeligste dybder, saa et senere ændret syn paa ham eller hende er utelukket?»
«Jo,» sa Jenny heftig.
«Har du nogensinde selv følt dette?» spurte Gert Gram sagte.
«Nei. Men jeg vet det allikevel. Jeg har altid visst, at slik burde det være.
— Men da jeg var blit otteogtyve aar og fremdeles var gammel jomfru og jeg længtet efter at elske og bli elsket og Helge kom og var forelsket i mig — saa la jeg bort alle fordringer til mig selv og min kjærlighet og tok det, jeg kunde faa — selvfølgelig til en viss grad i god tro. Det gaar nok, tænkte jeg — det gaar sikkert — men den indvendige trygge forvissning om at det gaar, for det kan ikke andet — den hadde jeg ikke —.
Jeg skal fortælle dig, hvad min ven Heggen sa til mig her om dagen. Han foragter kvinderne saa redelig og retskaffent — og han har ret! Vi, vi har ikke den selvagtelse, og desuten er vi saa dovne, saa vi aldrig for alvor er besluttet paa, at vi selv vil skape vort liv og vor lykke ved at arbeide og kjæmpe for det. Hemmelig gaar vi alle og haaber paa, at en mand skal komme og forære os lykken saa vi slipper at anstrenge os for den. De mest kvindelige av os, som bare mener lediggang og pynt og moro, hænger sig paa den mand, som kan skaffe det i rikeligst maal. Men er der en og anden av os, som virkelig har menneskelige følelser og længsel efter at bli faste og fine mennesker — forsøker at bli det — saa haaber vi ialfald paa, at en mand skal møte os paa halvveien og vi skal bli, som vi helst vil være — i hans kjærlighet —.
Vi kan nok arbeide en stund — ganske ærlig og ordentlig. Føle arbeidsglæden og. Men i al hemmelighet gaar vi og venter paa en endda større glæde, som vi ikke kan kjæmpe os til ved vort ærlige slit — en, der skal komme som gave —.
Aldrig vil vi kvinder komme dit, at vort arbeide er os nok.»
«Tror du, arbeidet alene er nok for en mand — aldrig!» sa Gram rolig.
«For Gunnar for eksempel er det slik. Du kan stole paa, han skal nok vite holde kvinderne paa rette pladsen i sit liv — som bagateller.»
Gram lo.
«Hvor gammel er egentlig din ven Heggen? — Jeg vil haabe for mandens egen skyld, at han engang med tiden vil komme til at se litt anderledes paa det avgjørende i livet.»
«Det vil ikke jeg,» sa Jenny heftig. «Og jeg vil haabe, jeg lærer engang jeg og at sætte det der kjærlighetsuvæsenet paa dets rette plads —.»
«Herregud Jenny, du snakker — jeg hadde nær sagt som du har vet til — men du har bedre forstand, det vet jeg.» Gram smilte tungsindig. «Skal jeg fortælle dig litt om, hvad jeg vet om kjærligheten, liten?
Trodde jeg ikke paa den, hvordan skulde jeg da kunne ha det mindste gran av tro paa menneskene — og paa mig selv. — Kan du ikke forstaa, Jenny —. Aa gud hjælpe os — tænker du kanske, det er bare kvinderne, som finder livet meningsløst og føler sit hjerte forfrosset og tomt, naar de ikke har andet at elske end sit arbeide — bare en utstraaling av sig selv — ikke andet at stole paa! Tror du da, der lever en eneste sjæl, som ikke har stunder, da man tviler paa sig selv. Nei barn der maa være et andet menneske, som man deponerer sit bedste hos — sin kjærlighet og sin tillid — og se den bank maa man kunne stole paa.
Naar jeg sier dig, at mit eget liv siden jeg blev gift har været et helvede — saa bruker jeg ikke for sterke ord. Og naar jeg allikevel har holdt det ut paa sæt og vis, saa kommer det tildels av, at jeg har gaat ut fra, at Rebekkas kjærlighet paa en maate undskylder hende. Jeg vet, det hun nu føler — en lav og raa glæde ved sin magt til at pine og ydmyge mig — skinsyke, forbitrelse — det er den karrikatur, en svegen kjærlighet blir til. Forstaar du ikke, jeg ser enslags tilfredsstillelse av min retfærdighetssans i det — der er en grund til min ulykke. Jeg sveg hende, da jeg tok mot hendes kjærlighet uten vilje til at gi en hel kjærlighet tilbake — med den hemmelige beregning, at jeg kunde gi hende nogen smuler — elskovens smaaskillinger — tilbake, fordi hun bød mig det bedste av sig selv —.
Men straffer livet saa ubarmhjertig enhver forsyndelse mot kjærlighetens helligdom — da er det for mig beviset paa, at den er livets allerhelligste — og at den, som er tro mot sin egen kjærlighetslængsel, vil livet belønne med den reneste og skjønneste salighet.
Jeg har nævnt for dig engang, at der var en kvinde, som jeg lærte at elske, da det var forsent. Hun hadde elsket mig fra vi var barn — uten at jeg saa det eller brød mig om at se det. Da hun hørte, jeg var gift, egtet hun en mand, som svor paa, hun kunde redde og opreise ham, hvis hun gjorde det. Ja jeg vet, du spotter over denslags redningsforsøk. Men jeg sier dig barn, du kan ikke dømme — før du har visst den, du elsker av hele din sjæl, i en andens arme, og du har følt dit eget liv værdiløst, og hørt en vildfaren menneskesjæl tigge om dette værdiløse liv til sin frelse —.
Naa, Helene blev ulykkelig, og det blev jeg og. Og vi traf hinanden og forstod hinanden, og det kom til forklaring mellem os. Det blev ikke det, som menneskene forstaar ved lykke — og allikevel. Begge var vi bundne ved baand, som vi ikke turde bryte. Og jeg tilstaar, eftersom mit haab om engang at kunne faa hende til min hustru langsomt, langsomt døde ut, saa forandredes min kjærlighet. Men endnu staar mindet om hende, som nu sitter langt borte i en anden verdensdel og lever for at lette sine børn den byrde, som livet er med en far, der gaar som et fordrukkent vrak — som mit livs skjønneste klenodie. For hendes skyld har jeg i alle disse aar holdt fast ved troen paa menneskesjælens renhet og skjønhet og styrke — og paa kjærligheten. Og jeg vet, at mindet om mig er det, som gir Helene den hemmelige kraft til at kjæmpe og lide derborte bak havet. For hun elsker mig idag som i vor barnom — og tror paa mig, paa mit talent, paa min kjærlighet — paa at jeg var en bedre skjæbne værdig. Men da er jeg jo noget for hende endnu — ikkesandt, Jenny?»
Hun svarte ikke.
«Det er jo ikke bare det at bli elsket, som er lykken, Jenny. Den største del av lykken — det er at elske.»
«Hm. Det er vist en skral lykke, Gert, at elske — naar man ikke blir elsket igjen.»
Han sat taus en stund og saa ned. Til han sa, næsten hviskende:
«Stor eller liten — det er en lykke. At kjende et menneske, om hvem man tror bare, bare godt. En, som man sier om til sig selv — herregud, la mig se hende lykkelig, for hun fortjener det — for hun er ren og skjøn og varm og fin og begavet og god. — Saa man kan be, gud, gi hende alt, jeg ikke fik. Jeg synes, det er en lykke, lille Jenny, at jeg kan be slik for dig —. Nei det er ikke noget at bli ræd for, liten —.»
Han hadde reist sig, og hun reiste sig og gjorde en bevægelse, som hun var bange, han skulde komme nærmere. Gram stanset, og han lo sagte:
«Hvordan kunde du tænke andet — du som er saan klok liten pike. Jenny, jeg trodde, du hadde forstaat det længe før jeg skjønte det selv —.
Hvordan kunde det gaa anderledes? Mit liv — nu gaar det mot slutten — mot alderdommen, sløvheten, mørket, døden. Nu, nu vet jeg, alt jeg har længtet mot hele mit liv — jeg naar det aldrig. Saa møter jeg dig. Jeg synes, du er den deiligste kvinde, jeg har møtt — og du vilde det samme, jeg engang har villet — var paa vei til at naa det. Kunde mit hjerte andet end skrike, gud, la hende naa det, gud, hjælp hende, la ikke hende strande som jeg strandet —.
Og saa var du saa søt mot mig, Jenny. Du kom til mig dernede i hulen min, og du fortalte om dig selv — og du hørte paa mig, og du forstod saa godt, og dine deilige øine var saa fulde av sympati og saa milde og varme —.
Men herregud, graater du?»
Han grep hendes hænder og knuget sin mund ned i dem.
«Det maa du ikke, Jenny — du maa ikke graate saan — hvad graater du for — du skjælver jo rent —. Hvad er det du graater slik for?»
«For altsammen,» hulket hun.
«Sæt dig — saan.» Han laa paa knæ foran hende — og et sekund sænket han panden mot hendes knæ. «Du maa ikke graate for mig, hører du? Tror du, jeg vilde ønske, jeg ikke hadde møtt dig? Kjæreste vennen min — er der nogen, du har elsket, og du vilde ønske, det hadde aldrig været — da har du ikke elsket allikevel — det kan du tro mig er sandt. Aanei Jenny — jeg vilde ikke undværet det, jeg føler for dig — ikke for mit liv!
Og du skal ikke graate for dig selv. Du vil bli lykkelig — jeg vet det. En dag — av alle de mænd, som vil komme til at elske dig — en vil ligge foran dig som jeg nu og si, det er livet at ligge slik for dine føtter, og du vil selv synes, det er livet. Og da vil du forstaa, at det at sitte saan med ham, — om det var i den fattigste hytte, i en eneste liten kort hvilestund efter en dag fuld av det graaeste, tyngste slit — det er lykken. Meget, meget større lykke, end om du blev den største kunstnerinde, som har levet — om du naadde alt som kan naaes av ære og berømmelse. Det er jo det, du selv tror — ikkesandt?»
«Jo,» hvisket hun forgrætt.
«Og du skal ikke være ræd for andet, end at den lykke, den blir dig tildel. — Ikkesandt, Jenny, det er det du føler, at naar du kjæmper for at bli et godt og dygtig menneske og en ærlig kunstner, saa længes du ogsaa efter at møte en, som sier, det var rigtig, at du kjæmpet slik, og han elsker dig for det?»
Jenny nikket. Og Gram kysset ærbødig hendes hænder.
«Du er det jo — du er alt som er godt og fint og stolt og deilig. Jeg sier det, og en dag vil en mand, som er yngre og bedre og sterkere end jeg, si det samme — og du vil bli glad, — helt glad. Er du ikke lite bitte gran glad for, at jeg sier det — for at høre, at du er den bedste og søteste og vidunderligste lille pike i verden — se paa mig, Jenny — kan jeg ikke gjøre dig litt glad, naar jeg sier dig, jeg tror, du vil faa al livets rikeste lykke, for du fortjener det?»
Hun saa ned i hans ansigt og forsøkte med et fattig smil. Saa sænket hun hodet og strøk over hans haar med sine hænder:
«Aa Gert — aa Gert — jeg kunde jo ikke for det! Jeg vilde jo ikke gjøre dig vondt. Jeg kunde ikke for det — kunde jeg vel?»
«Det skal du ikke være bedrøvet for. Liten — jeg er glad i dig, fordi du er slik, som du vil være — og som jeg vilde været engang jeg og. — Du skal ikke være bedrøvet — selv om du tror, du har gjort mig sorg. Der er sorger, som er gode — velsignet gode, skal jeg si dig.»
Hun sat og graat sagte.
Om en stund hvisket han:
«Faar jeg komme til dig — engang imellem? Naar du er bedrøvet — kan du ikke sende bud efter mig da? Jeg vil saa gjerne prøve, om jeg ikke kan hjælpe min lille pike litt, Jenny —?»
«Jeg tør ikke, Gert.»
«Kjære lille ven, jeg er jo en gammel mand — kunde være din far.»
«For — for din skyld, mener jeg. Det er ikke rigtig av mig mot dig —.»
«Jo Jenny. Tror du, jeg tænker mindre paa dig, naar jeg ikke ser dig. Jeg ønsker jo bare at se dig — snakke med dig — prøve at være litt for dig — faar jeg lov? — Aa, faar jeg lov —?»
«Jeg vet ikke, Gert — jeg vet ikke. Aa kjære dig, gaa da — du maa gaa nu — jeg orker ikke — det er saa vondt — kjære gaa —.»
Han reiste sig stille.
«Saa gaar jeg. Farvel da Jenny — men barn, du er jo rent utav dig —»
«Ja,» hvisket hun.
«Saa skal jeg gaa. Maa jeg komme igjen engang — se dig før du reiser vilde jeg gjerne. Naar du er blit rolig — og dette ikke skræmmer dig. Der er ingen grund til det Jenny —»
Hun stod stille litt. Saa drog hun ham pludselig indtil sig et øieblik og streifet hans kind med sin mund.
«Gaa nu Gert.»
«Tak. Gud velsigne dig, Jenny.»
Efterpaa drev hun op og ned paa gulvet. Og hun begrep ikke selv, hvorfor hun skalv slik. — Og saa var hun inderst inde — ja det var vel ikke glæde dette — men hun hadde syntes, det var godt at høre, det han hadde sagt, mens han laa paa knæ foran hendes fang.
Aa Gert Gert! Hun hadde altid set paa ham som paa et svakt menneske — en der hadde latt sig overvinde og var blit traakket ned som de overvundne blir. Og saa hadde hun pludselig faat vite, at inderst inde i sig selv hadde han en dyp styrke og sikkerhet — og han hadde staat der som den rike, der visste, at han kunde hjælpe og gjerne vilde —. Mens hun var forvirret og usikker og syk av længsel længst inde i sit væsen, bak den rustning av meninger og tanker, som hun hadde lavet sig.
Og saa hadde hun bedt ham gaa. — Hvorfor —. Fordi hun selv var saa grænseløst fattig, og fordi hun hadde klaget sin nød til ham, som hun trodde var like saa arm som hun — og saa han hadde vist hende, at han var rik og gladelig budt hende en liten hjælp av sin rigdom. Saa hadde hun følt sig ydmyget og bedt ham gaa. Saan var det vist.
Ta mot hjælp av en kjærlighet uten at kunne gi noget imot, det hadde hun altid syntes var usselt. For hun hadde aldrig tænkt, at hun skulde være den, som behøvet saan hjælp —.
— Ikke hadde han faat gjøre det arbeide, han vilde. Den kjærlighet han hadde baaret paa, hadde ikke faat leve livet. Endda var han ikke fortvilet. Det var vel det som var lykken ved at være troende — likemeget hvad man trodde, bare man hadde noget utover sig selv at sætte lit til.
For det var umulig at leve, naar man bare hadde sig selv at tro paa — sig selv at elske.
— Den frivillige død hadde hun altid regnet med. Om hun døde nu —. Ja saa var der mange, som hun holdt av og som vilde bli bedrøvet — men der var ingen, som ikke kunde undvære hende. Ikke en, som hun var saa umistelig for, at hun kunde ha forpligtelse til at slæpe paa sit liv for den saks skyld. Moren og søskende — fik de ikke vite, hun hadde gjort det selv, saa vilde deres sorg om et aar bare være mild melankoli, naar de tænkte paa hende. Cesca og Gunnar vilde kanske sørge mest, for de vilde kanske forstaa, hun hadde været ulykkelig — men hun stod jo bare i utkanten av deres liv. Den som holdt mest av hende, vilde vel sørge mest — men ham hadde hun jo ingenting at gi til. Saa han kunde jo elske hende like godt, om hun var død. — Det var det, at han elsket hende, som var hans lykke — han hadde lykken i en evne hos sig selv.
Hvis det var saa, at hun manglet den evnen, saa hjalp jo ingenting. Arbeidet kunde ikke fylde hende, saa hun ikke længtet efter noget utover. Og hvorfor skulde hun da leve, fordi om de sa, hun var talentfuld —. Der var ingen, som hadde saa megen glæde av at se hendes kunst, som hun hadde av at øve den. Og den glæde var ikke saa stor, at den tilfredsstillet hende.
Og det var ikke bare det som Gunnar sa. At hendes dyd plaget hende, for at være brutal. Det kunde der jo let nok bli raad med. — Men det turde hun ikke, for hun vilde være ræd, det skulde møte hende bakefter, det hun længtet imot. Og det var jo mindst av alt at leve tæt indtil et andet menneske og saa kanske inderst inde være like ensom. — Uf nei nei. Være en mands, med alslags intimiteter paa krop og sjæl, som fulgte av det — og saa kanske se en dag, at hun hadde aldrig kjendt ham, og han hadde aldrig kjendt hende, og den ene hadde aldrig forstaat et ord av den andens tale —.
Aknei. Hun levet fordi hun ventet. Hun vilde ikke ha en elsker, for hun ventet paa sin herre. Og hun vilde ikke dø, ikke nu, for hun ventet.
Nei. Hun vilde ikke kaste bort sit liv endda — hverken til det ene eller det andet. Hun kunde ikke dø slik — saa fattig, at hun ikke hadde en eneste elsket ting at si farvel til. Hun turde ikke — for hun maatte da tro, engang saa blev det anderledes.
Saa fik hun forsøke at klemme paa med malingen igjen. Formodentlig blev det rent faen forresten — siden hun gik her og var syk av forelskelse.
Hun lo.
Det var det hun var. Gjenstanden eksisterte foreløbig ikke — men kjærligheten, den var der.
Mot skraavinduet tok himmelen til at mørkne violblaat. Jenny gik bort og saa ut. Skifertakene og skorstenene og telefontraadene — den stille verden derute bredte sig rimgraa nu ind i skumringen. Og fra gaterne oste et rødlig lysskjær og farvet frosttaaken. Vognrammelen og trikkens skrik paa skinnerne lød saa haardt nu paa den barfrosne gate.
Hun hadde ulyst til at gaa hjem og spise middag hos moren. Men det var avtalen. Jenny skrudde igjen ovnen, tok paa yttertøiet og gik.
Der var sur og klam kulde ute — taaken lugtet av sot og gas og frossent støv. For en haabløs trist gate dette var igrunden. Den kom ned fra centrum, hvor trafikken larmet og butikkerne, som menneskene strømmet ind og ut av, laa og skinnet med speilglasruter; men den løp ned mot fæstningens livløse graa mure, og dens egne husvægger var graa og døde — enten det var de nye forretningsgaarder av sten og glas, hvor travlheten stilfærdig flagret ut og ind paa papirer, som stilfærdig travle unge mennesker syslet med inde i det rolige hvite lys bak de store vinduer og folk snakket med andre folk ned i et telefonrør — eller det var de gamle huser, som stod igjen fra byen var liten — lave og graabrune med glatte facader og traadduks jalousier for kontorvinduerne, og en og anden liten rute, hvor der var gardiner og potteplanter og et litet smaakaarshjem bakom — underlig ensomme hjem i dette strøk, hvor husene mest laa øde om natten.
Selv butikkerne var ikke slike, som folk strømmet ind og ut av. Det var forretninger med tapetpapir og gipsrosetter til lofter og ovner og komfyrer og møbelforretninger med vinduerne fulde av tomme mahognisenger og ferniserte eketræsstoler, som saa ut, som aldrig nogen skulde komme til at sitte paa dem.
Der stod et litet barn i et portrum, — en liten blaafrossen gut, med en stor kurv paa armen. Han saa paa et par bikjer, som slos midt ute i gaten, saa det sure rimfrosne støv røk om dem. Han kvapp til, da hundene kom tomlende bort mot hans kant.
«Er du ræd de hundene du kanske?» spurte Jenny.
Først svarte gutten ingenting. Men saa sa hun:
«Skal jeg følge dig forbi dem kanske —» og da smat han op paa siden av damen, men sa ikke noget.
«Hvilken vei skal du da — hvor bor du henne?»
«I Voldgata.»
«Har du gaat ærend? Helt hitned — du som er saa liten — det var flink gut det!»
«Vi handler hos Aases i Strandgata, for’n pappa kjender’n,» sa gutten. «Han er saa tong denna kørja atte —»
Jenny saa op og ned over gaten — der var næsten ingen folk:
«Kom smaaen, skal jeg ta den for dig et stykke jeg —»
Gutten gav litt ængstelig slip paa kurven.
«Ta mig i haanden du, skal jeg følge dig forbi disse bikjene. Nei saa kold du er da — har du ingen vaatter heller —»
Gutten ristet paa hodet.
«Se her, put den andre haanden ind i muffen min — vil du ikke? Du synes kanske ikke det gaar an at gaa med muffe, du som er gut?»
Hun tænkte paa Nils, da han var liten. Ham hadde hun længtet efter saa ofte. Nu var han stor og hadde saa mange kamerater — var i den alderen, da det ikke er no gildt at traske med storesøster. Sjelden kom han ned til hende. — Det ene aaret hun hadde været ute og saa de maanederne hun hadde levet opi alt dette med Helge var de likesom kommet saa langt fra hinanden. — Siden, naar han blev større, blev de kanske venner som før — det gjorde de nok, for glad i hinanden var de jo. Men nu i denne alderen visste hun, han hadde det saa gildt uten hende. Aa men om Nils hadde været liten unge nu — saa hun kunde tat ham paa fanget og fortalt eventyr, mens hun vasket ham og klædde av ham og kysset ham — eller litt større som den tiden, hun gik turer med ham i Nordmarken, og Slagteren var langt borte og veien fuld av eventyr og merkelige hændelser —.
«Hvad heter du da, smaaen?»
«Ausjen Torstein Mo.»
«Hvor gammel er du, Ausjen?»
«Seks aar.»
«Saa gaar du vel ikke paa skolen endda da vel?»
«Neimen jeg skal byne til april maane.»
«Synes du det skal bli moro at begynde paa skolen da?»
«Nei for frøkna er saa sinna atte. ’n Oskar gaar for a — og saa kommer’nte jeg i klasse me’n heller, for ’n Oskar skal byne i aen klasse da han saa —»
«Oskar, er det kameraten din det,» spurte Jenny.
«Ja dem bor i samre gaarden som vi dem.»
Saa blev der litt pause. Jenny snakket igjen:
«Er det ikke leit synes du, at vi ikke faar sne? Dere har jo den bakken nedmed Piperviken, som dere kan ake? Har du kjælke?»
«Neimen jeg har sneskøiter ogsaa ski og —»
«Ja da vilde det nok være bra, der kom sne.»
De var kommet op i Stortingsgaten. Jenny slap hans haand og saa paa kurven — men den var saa tung, og Ausjen var saa liten. Saa beholdt hun den — skjønt det saa væmmelig yndig ut at gaa saan med en liten fattiggut. Egentlig hadde hun hat lyst at ta ham med ind til konditoren, men hun syntes, det var flaut om hun traf kjendte.
Men inde i den mørke Voldgaten tok hun hans haand igjen og bar kurven for ham til det lille huset, der han bodde og gav ham ti øre til avsked.
I Homansbyen kjøpte hun chocolade og røde vaatter, som hun vilde sende til Ausjen.
— Herregud om hun bare kunde gjøre noget menneske en liten glæde —. En liten uventet glæde —.
— Hun kunde forsøke at faa ham til model et par timer om dagen. Endda han var vel liten til at staa —.
Stakkars vesle næven — den var blit varm indi hendes. Og det var, som det hadde gjort hende godt at gaa og holde den —.
Jo. Hun vilde prøve at male ham. Et levenfjæs sat der paa ham. Og saa skulde han faa melk med en skvæt tynd kaffe i og godt smørbrød og saa skulde hun arbeide og præke med Ausjen —.
III.
I.
Saan en lys og lun maieftermiddag hen imot kveldingen laa der solrøk indover de svarte tomter, og de nakne brandmurer blev rødgule, og fabrikspiperne blev leverbrune i solbranden. Byens kontur av høie tak og lave tak og store gaarder og smaa stod mot en luft, som var graaviolet og tung av støv og røk og dunster.
Det lille træet ved den røde mur hadde smaa klare gulgrønne blader, som lyset skinnet igjennem, iaar som ifjor.
Jenny la merke til skimmelen paa skraphandlerbodernes bordvægger — hvor bløtt og lysende grønt den stod. Og sotflakerne nedover forretningsgaardenes murer var nogen steder saa dypsvarte, og nogensteder hadde de liksom en fin sølvhinde, der glinset, over sig.
Hun saa op i luften. Hele formiddagen hadde hun gaat og drevet ute paa Bygdø, og der hadde himmelkuplen staat mørkeblaa og het over de olivengyldne grantopper og løvtrærnes ravfarvede knopper. Men himmelen her over de høie huser og telefontraadenes net blaanet blekt bak et fint opalhvitt slør av dis. Igrunden var det vakrere slik forresten. Gert kunde ikke se det. Byen, den var bare skidden og styg og graa for ham bestandig — det var den byen, de hadde gaat og forbandet, alle de unge fra ottiaarene, som var blit sat ind her paa strafarbeide. Nu stod han vel deroppe og saa ut i solen, og lysets lek med linjer og farvetoner la han neppe merke til, for det var bare et solstreif utenfor fængselsruten for ham. —
Hun stanset et stykke før hans port og saa av vane op og ned over gaten. Der var ingen kjendte — arbeidsfolk drog sig utover mot Vaterland og indover til byen. Klokken var altsaa over seks.
Jenny løp opover trappen — de ækle jerntrin, som gav gjenlyd mellem de nakne murvægger, naar de sagte listet sig ned fra hans rum deroppe — de sene nætterne i vinter. Det var liksom der sat igjen kulde og raa luft i de væggene altid —.
Hun gik fort indover korridoren og banket de tre slag paa hans dør.
Gram lukket op. Og han tok hende ind til sig med den ene arm, og mens de kysset hinanden, laaste han døren efter hende med den ledige haand.
Over hans skulder saa hun de friske blomster paa det lille bord med vinkaraflen og utenlandske moreller i en slepen krystalbolle. Der laa en let taake av cigaretrøk i rummet. Og hun visste, han hadde sittet her siden klokken fire og ventet paa hende med alt dette, som var gjort istand for hendes skyld.
«Jeg kunde ikke komme før, Gert,» hvisket hun. «Jeg var saa lei for du skulde vente —.»
Da han slap hende, gik hun bort til bordet og bøiet sig over blomsterne.
«Jeg faar lov at ta to og pynte mig med — gjør jeg ikke det du? Aa jeg blir saa forkjælet Gert, naar jeg er hos dig —.» Hun rakte hænderne ut efter ham.
«Naar maa du gaa fra mig da Jenny,» spurte han, mens han kysset hendes arme ganske varsomt.
Jenny sænket hodet litt.
«Jeg maatte love at være hjemme til aftens du. — Mama sitter jo altid oppe og venter paa mig vet du, og hun er saa træt om dagen. Hun trænger saa til, at jeg hjælper hende om aftenen baade med det ene og det andet,» sa hun fort.
«— Det er ikke saa let at komme hjemmefra, skjønner du,» hvisket hun bønlig.
Han bøiet hodet under hendes mange ord. Da hun kom imot ham, drog han hende ind til sig, saa hendes ansigt laa gjemt mot hans skulder.
Hun kunde ikke lyve stakkar — ikke saa godt, at han et eneste barmhjertig sekund trodde det. Den korte, korte tiden ivinter — de første blaagrønne vaarkvelderne — da hadde hun altid kunnet være hjemmefra.
«Det er leit for os Gert. Men det er saa vanskelig nu, jeg bor hjemme, kan du nok forstaa. Og jeg maa jo det, vet du, baade for mama trænger de pengene og jeg maa hjælpe hende. Du var jo enig med mig i det, at det var rigtigst, jeg flyttet hjem?»
Gert Gram nikket. De hadde sat sig i sofaen, tæt ind til hinanden. Jennys hode laa mot hans bryst, saa han ikke kunde se hendes ansigt.
«Du — jeg var paa Bygdø idag Gert. Jeg gik der som vi gik forleden. Vi tar ditut sammen igjen snart — ikkesandt — skal vi gjøre det iovermorgen, hvis veiret holder? Og saa finder jeg paa noget at si hjemme, saa vi kan bli sammen hele kvelden — vil du? Du er vist lei for, jeg maa gaa saa straks igjen — er du ikke?»
«Kjære Jenny min, det har jeg jo sagt dig saa tusen ganger —,» og hun hørte paa hans stemme, at nu sat han der igjen med sit sørgmodige smil: «Jeg er dig taknemlig for hvert eneste sekund av din tid, som du skjænker din ven —.»
«Ikke si saan Gert,» bad hun forpint.
«Hvorfor maa jeg ikke si saan, naar det er tilfældet? Elskede lille min pike, tror du nogensinde jeg glemmer, at alt du har git mig, det var en fyrstelig naade, som jeg aldrig kommer til at forstaa, du kunde gi mig —.»
«Gert —. I vinter, da jeg forstod, hvor du holdt av mig — hvordan du holdt av mig — saa sa jeg til mig selv, at det maatte være forbi. Og saa forstod jeg, at jeg kunde ikke undvære dig — og saa blev jeg din. Var det nogen naade? Naar jeg ikke kunde slippe dig?»
«Det er jo det Jenny — at du kom til at elske, mig slik — som jeg kalder en ufattelig naade.»
Stum smøg hun sig ind til ham.
«Du unge deilige Jenny liten —.»
«Jeg er ikke ung Gert. Da du traf mig, var jeg begyndt at bli gammel allerede, og jeg hadde aldrig været ung. Jeg syntes du var ung — meget yngre end jeg i dit hjerte, for du trodde endda paa alt som jeg lo av og kaldte barnedrømme, like til du fik mig til at tro, det fandtes til — kjærligheten og varmen og alt det der —.»
Gert Gram lo stille ut for sig. Saa hvisket han:
«Kanske mit hjerte ikke var ældre end dit, du. Jeg syntes ialfald, jeg hadde ingen ungdom hat endda, og jeg haabet paa trass dypest inde i mig, at en gang, en eneste en, skulde den røre mig — ungdommen. — Men mit haar var blit hvitt imens —.»
Jenny virret med hodet. Og hun løftet sin ene haand og la den paa hans isse.
«Er liten træt? Skal jeg ta av dig skoene — vil du lægge dig ned og hvile?»
«Nei. Jeg vil ligge slik. Det er saa godt.»
Hun drog benene op under sig og nøstet sig sammen i en tull paa hans fang.
Gert la en arm om hende. Med den frie haand skjænket han vin og holdt glasset til hendes mund. Hun drak begjærlig. Saa tok han kirsebær og gav hende — tok stenene fra hendes læber og la paa asjetten.
«Mere vin?»
«Tak. — Du, jeg vil bli hos dig. Jeg sender bud hjem med en visergut, at jeg har truffet Heggen. Han er i byen vist. Men jeg maa hjem før trikken stopper — desværre.»
«Jeg skal gaa for dig.» Han lot hende gli ned i sofaen. «Du skal ligge og hvile du. Aa ungen min!»
Da han var gaat, knappet hun op skoene og skjøv dem av sig. Hun drak litt mere vin. Saa krøp hun helt op i sofaen, boret hodet ned i puterne og trak teppet over sig.
— Hun elsket ham jo allikevel. Hun vilde være hos ham. Naar hun fik sitte slik og krype sammen hos ham og hvile sig inde i hans arme, saa hadde hun det godt. Han var jo det eneste menneske i verden, som hadde tat hende paa fanget og varmet hende og gjemt hende og kaldt hende liten pike. Ja, han var det eneste menneske, som hadde staat hende virkelig nær. — Saa skulde vel han ha hende —.
Naar han bare vilde ta hende ind til sig og gjemme hende, saa hun intet saa, men bare kjendte, han holdt omkring hende og varmet hende —. Da hadde hun det godt. Aanei, hun kunde nok ikke miste ham. Og da maatte hun vel gi ham det lille hun hadde, naar hun fik noget av ham, som han ikke kunde undvære —.
Han maatte kysse hende, gjøre med hende, hvad han vilde. Bare han ikke snakket. For da kom de saa langt bort fra hinanden. For han snakket om kjærlighet, men hendes kjærlighet saa ikke ut saan, som han trodde. Og hun kunde ikke forklare den med ord. Hun bare klamret sig til ham — og det var ingen naade og ingen fyrstelig gave. — Det var bare en liten fattig, tiggende kjærlighet, og han skulde ikke takke for den, men bare holde av hende og ikke si nogen ting —.
— Da han kom op igjen, laa hun og saa ut med vidaapne øine. Men hun lukket dem under hans stille, ærbødige kjærtegn og smilte litt. Saa slog hun armene om ham og klynget sig til ham. — Den svake violparfume, han brukte, kjendtes saa mild og frisk. Og hun nikket litt, da han spørgende løftet hende op. Han vilde si noget, men hun la haanden over hans mund først, og saa kysset hun ham, saa han ikke fik snakke, mens han varsomt bar hende ind i værelset ved siden av kontoret.
Gert fulgte hende til sporvognen. Et øieblik blev Jenny staaende utenfor paa platformen og saa efter ham, der blev borte nedover gaten i den blaa mainat. Saa satte hun sig ind.
Gram var flyttet fra sin kone ved juletider. Han bodde alene nede i Stenersgaten nu — hadde et værelse til foruten kontoret. Jenny forstod, at han tænkte at opnaa separation, naar nogen tid var gaat og Rebekka Gram hadde lært at indse, han kom ikke tilbake. Det var vel hans natur at gjøre det paa den maaten — tvinge frem et brudd med en gang orket han ikke.
Hvad han egentlig tænkte videre om fremtiden turde hun ikke vite. Kunde han mene, at de skulde gifte sig?
Hun kunde ikke negte for sig selv, at hun aldrig et sekund hadde villet binde sig til ham for altid. Og det var derfor, hun følte den bitre, haabløse ydmygelse, skammen, naar hun tænkte paa ham og hun ikke var hos ham og kunde skjule sig i hans kjærlighet. Hun hadde bedraget ham — hele tiden hadde hun bedraget ham.
«Det er jo det, Jenny — at du er kommen til at elske mig, — som jeg kalder en ufattelig naade —.»
Jamen hvad kunde hun for, at han saa slik paa det —?
— Ja han hadde ikke gjort hende til sin elskerinde, hvis ikke hun hadde villet det selv — latt Gert føle, at hun vilde det. Aa men gud. Naar hun forstod, at han længtes — naar det pinte hende hvergang de var sammen at vite sig begjæret og se at han kjæmpet for at skjule det, som han var altfor stolt til at ville vise. Ja hun hadde set, han var stolt — for stolt til at ville be der, hvor han engang bare hadde budt til at gi, for stolt til at ville vove at møte avslag ogsaa kanske —. Og naar hun visste med sig selv, at hun kunde ikke vise fra sig hans kjærlighet, kunde ikke miste det eneste menneske, som elsket hende —. Kunde hun da gjøre andet end by ham det hun hadde, naar hun tok imot noget av ham, som hun ikke kunde undvære — hvis hun vilde føle sig ærbar?
Men saa var det, hun hadde maattet si ord, som var sterkere og hetere end det hun følte. Og han hadde trodd hende og tat hende paa de ord.
Og det hændte igjen og igjen. Naar hun kom til ham, uglad, motløs, træt av at tænke paa, hvordan dette skulde ende, og hun saa, han forstod — saa sa hun igjen de varme ord og hyklet noget meget sterkere end hun følte. Og han trodde straks.
Han kjendte ingen anden kjærlighet end den, hvis væsen var lykke. Ulykken i kjærligheten, den kom utenfra, av skjæbnens ondskap eller fra en haard retfærdighet, som hevnet gammel uret. Hun visste, hvad han frygtet — hendes kjærlighet skulde dø en dag, naar hun saa, han var for gammel til at være hendes elsker. Men aldrig hadde han kunnet ane, at hendes kjærlighet var født syk, med spiren til sin død i sig selv.
Det vilde ikke nytte, om hun prøvet at forklare ham det. Gert kunde ikke forstaa det —.
At hun hadde søkt ly i hans arme, fordi han var den eneste, som hadde budt hende det. Hun hadde været saa dødsens ensom. Da han bød hende kjærlighet og varme — hun orket ikke vise det fra sig.
Skjønt hun burde visst, hun skulde ikke tat imot — hun var ikke den kjærlighet værdig. Nei han var ikke gammel —. Det var en tyveaarings lidenskap og barnlige tro og andægtige tilbedelse, og det var en voksen mands varme og godhet — det var al den kjærlighet en mands liv kunde rumme, som flommet op nu paa grænsen av alderdommen. Og den skulde faldt paa en kvinde, som kunde elsket igjen — som kunde levet igjennem med ham i de korte aar, det vilde vare, hele det liv, han hadde længtet efter og drømt om og haabet paa — levet med ham slik, at hun var bundet av tusen lykkeminder til hans side, naar alderdommen kom — i trofast kjærlighet som den, der hadde været hans ungdoms og hans manddoms hustru og nu ældedes med ham.
Men hun —. Om hun vilde forsøke at bli — hvad kunde hun gi ham, om hun vilde. Aldrig hadde hun jo kunnet gi ham noget — bare ta imot. Om hun prøvet at bli — hun narret ikke ham, fik ikke ham til at tro, hendes livslængsler var stillet for altid i deres ungdomskjærlighet.
Han vilde si, hun skulde gaa. Hun hadde elsket og git, og nu elsket hun ikke mere og skulde være fri igjen. Slik vilde han se det — aldrig forstaa, at hun sørget, fordi hun intet, intet, intet hadde kunnet gi.
Aa han pinte hende, naar han talte om hendes gaver. Ja hun var jomfru, da hun blev hans. Han mindedes det — som maalte han med det, hvor uendelig dyp og vældig hendes kjærlighet var. Naar hun hadde skjænket ham sin ungdoms renhet.
Sine niogtyve aars renhet. Aaja, hun hadde gjemt den som en hvit brudedragt, og den var ikke brukt og ikke plettet — og i længsel og angst for at hun aldrig skulde faa bære den, i fortvilelse over sin isnende ensomhet, over sin uformuenhet til at elske hadde hun klamret sig til den og krøllet den og gramset den med sine tanker. — Var ikke den renere, som hadde levet kjærlighetens liv, end hun, som bare hadde grublet og grublet og speidet og længtet, til alle evner var blit lammet av den længsel.
Og da hun var blit hans — hvor litet indtryk det hadde gjort paa hende. Ikke at hun var helt kold heller. Sommetider hadde hans kjærlighet betat hende. Men hun hyklet hete, mens hun bare var lunken. Og naar hun ikke var hos ham, tænkte hun neppe paa det — og skriftet en løiet længsel for at glæde ham. Ja, hun hyklet og hyklet mot hans ærlige lidenskap.
Skjønt — der hadde været en tid, da hun ikke bare hadde hyklet — eller, løi hun for Gert da, saa løi hun ogsaa for sig selv. Hun hadde følt en storm i sig — det var vel medlidenhet med ham og hans skjæbne, og oprør mot sin egen — hvorfor de to herjedes hver paa sin maate av længsel mot noget umulig — og det var den gryende angst for, hvor dette skulde bære hen, som hun hadde kastet sig ut i — da hadde hun jublet, at hun elsket ham. For hun hadde maattet stupe sig i denne mands arme, saa vanvittig hun visste det var.
Det var da hun hadde sittet i sporvognen om kvelderne og set paa alle de søvnige, rolige borgerfjæs og hoveret — hun kom fra sin elsker, og om ham og hende laa deres skjæbnes uveir, — de hadde maattet ut i det og de visste ikke, hvor det vilde drive dem hen, og hun hadde været stolt av sin skjæbne, fordi ulykke og mørke truet.
Og nu sat hun bare og længtet efter slutten. La planer om sin utenlandsreise — flugten fra det hele. Hadde tat mot Cescas indbydelse til Tegneby for at forberede bruddet.
Det var da ialfald bedre for Gert, at han var blit alene. Hadde hun voldt, at han nu hadde faat ende paa samlivet med hende — saa hadde hun dog gjort ham noget godt.
Overfor Jenny sat to unge fruer. De var kanske ikke ældre end hun selv — bare pjusket av at gaa og tasse omkring i egteskap nogen aar. For tre—fire vintre siden hadde de kanske været et par fikse forretningsdamer, som pyntet sig og sportet med sine kavalerer i Nordmarken. Ja nu var hun viss paa, hun kjendte den enes ansigt derfra — de hadde overnattet sammen paa Hakloa en paaske. Jenny hadde lagt merke til hende da, fordi hun var saa god paa ski og hadde set saa kjæk og chic ut i sportsdragt med den sveisne figuren.
Hun var pyntet paa et vis endda. Spadserdragten var moderne, men den sat ikke. Figuren hadde ingen fasthet mere — hun var blit slapt kjødfuld paa engang som skuldre og hofter var blit kantet. Og ansigtet var gammelt med daarlige tænder og grætne furer om munden under en stor hat med mange strudsfjær. Hun præket, og veninden lyttet intenst, mens hun sat dorsk og frugtsommelig med sprikende knær og hænderne i en kolossal muffe oppe paa maven. Egentlig var hendes ansigt pent, men fett og rødsprængt med mange tvehaker.
«Ja osten maa jeg altsaa laase ind i buffeten da — kommer den ut paa kjøkkenet, saa er der bare skorpen igjen om morgenen — en svær sveiserost til nære paa tre kroner.»
«Ja det er vel.»
«Janeimen naa skal De høre! Egg er a etter som jeg vet ikke hvad! Her om dagen saa kommer jeg ut paa pikekammerse — hu er saan gris atte — ja der lugter slik paa det kammerset atte. Senga ikke redd paa jeg vet ikke den tid. «Neimen Solveig da,» sier jeg, og saa letter jeg paa teppe da, og saa ligger der tre egg og en papirspose med sukker midt i den skidne senga — hvad byr De mig De! Ja hu sa, hu hadde kjøpt det selv, og det hadde a vist med sukkeret og —».
«Ja tro det da,» sa den anden.
«Jaha. Jo det var i en papirspose altsaa — men eggene hadde a tat. Ja jeg sa ifra kan De vite. Men naa skal De bare høre, her paa lørdan som var, saa kommer jeg ut paa kjøkkenet, vi skulde ha risengrøt, joda gryten staar paa gasen og svir sig, og jenta sitter ute i kammerset og hækler, og jeg roper paa a og saa rører jeg i gryten imens, og hvad tror De jeg faar paa sleven — jo et eeg, maa jeg by Dem, saa koker a æg til sig i risengrøten, ja jeg maatte le, men har De hørt saant svineri, men jeg sa a min mening, det kan De være rolig paa, ja jeg vet ikke, hvad De synes —»
«Uf janei piker De — ja vet De, hvad min hadde gjort her om dagen —»
De hadde vel ogsaa gaat som unge piker og længtet efter kjærlighet — sin kjærlighet. En kjæk og stram fyr i fast stilling — en mand, som tok dem fra kontorets eller butikkens ensformige arbeidsdage og satte dem ind i et litet hjem, hvor tre værelser var fulde av deres egne eiendele og de kunde bre ut alle de smaa broderte stykkerne med nyperoser og blaaklokker, som de hadde sydd sine pikedrømme ind i
Pikedrømme hadde de vel hat om kjærlighet. Den smilte de nu overlegent av og konstaterte med tilfredshet for dem, som drømte de samme drømme nu, at det var nok ikke slik nei. De var kry av at høre til de indviede, som visste, hvordan det virkelig var. De var kanske tilfredse.
Lykkelig allikevel at være utilfreds. Lykkelig den, som ikke takket og slog sig tiltaals, naar livet bød en fattigmandskaar. Men sa endda, jeg tror paa mine drømme, jeg kalder intet lykke uten den lykke jeg forlangte. Jeg tror endda, den lykke er til. Er den ikke til for mig — saa var det mig, som feilet, det var jeg, som var en daarlig jomfru, der ikke orket vaake og vente paa brudgommen. Men de kloke jomfruer skal se ham og indgaa i hans hus og danse —.
Der brændte lys paa soveværelset hos moren, da hun kom hjem. Og Jenny maatte ind og fortælle litt om selskapet paa Ahlströms atelier og hvordan Heggen levet.
Ingeborg og Bodil sov borte i halvmørket med de sorte fletter utover puterne.
Det gjorde ikke Jenny noget at staa der og fortælle moren løgne. Hun hadde gjort det altid — fra hun som skolepike maatte berette muntert om barneselskaper, hvor hun hadde sittet alene og set de andre danse — ulykkelig og alene, en liten pike, som ikke kunde danse med og ikke snakke noget, som gutterne syntes var moro.
Naar Ingeborg og Bodil kom fra bal, sat moren ret op og ned i sengen og spurte og hørte og lo — rødlet og ung i lampelyset. De kunde altid si mama sandheten, for den var munter og lattermild. Kanske puttet de unna en og anden liten ting, som var saa lystig, at de vilde ha den for sig selv. Hvad gjorde det, for deres smil var sande.
Jenny kysset moren og sa godnat. I stuen kom hun til at rive ned et fotografi. Hun tok det op og visste i mørket, hvilket det var. Det var en bror av hendes virkelige far, med sin kone og sine smaapiker. Han hadde bodd i Amerika og hun hadde aldrig set ham, og han var død, og billedet stod der, og ingen tænkte paa det, og hun tørret støv av det hver dag og saa ikke paa det, og det var som en anden nipsting.
Hun kom ind paa sit lille rum og begyndte at ta ned haaret.
Løiet for sin mor hadde hun jo altid. For naar skulde hun kunnet være ærlig uten at gjøre moren sorg — til ingen nytte.
Aldrig vilde mama kunnet forstaa. Hun hadde hat lykke og sorg fra hun var purung — været lykkelig med Jennys far og sørget over hans død og levet videre for sit barn og været tilfreds. Og saa hadde hun møtt Nils Berner, og han hadde fyldt hendes tilværelse med ny lykke og ny sorg. Og saa levet hun videre igjen i barna. Det var moderskapets lykke — barna, det var en tomhet, som haandgripelig var utfyldt, en lykke, som var kjøpt med for reelle lidelser, som hadde været altfor legemlig liten og lun at holde i armene til at den kunde betviles. Ja sit barn maatte det være godt at elske. Den kjærlighet var saa naturgiven, at der var ingenting at gruble over. En mor tvilte ikke paa, at hun elsket sit barn, ikke paa, at hun vilde det det bedste og handlet til dets vel, ikke paa, at det holdt av hende igjen. Og saa rikelig er naturens naade mot mødrene, at det er mot barnas inderste instinkt at betro sine bitreste og ulægelige sorger til mor. Det er ikke stort andet end sygdom og pengesorger, de faar vite om. Aldrig det uoprettelige — skammen, nederlaget i livet — om hendes barn skriker, det er saa — en mor tror ikke, det er uoprettelig.
Ingenting kunde mama faa vite om hendes sorger — naturen selv hadde reist en mur der. Aldrig vilde Rebekka Gram faa vite tiendeparten av, hvad hendes barn hadde lidt for hendes skyld. Hvor fru Lund hadde graatt over sin vakre Einar, da han var forulykket. Endda sørget hun dypt og vemodig over gutten og drømte om den rike fremtid, han var blit revet bort fra. Hans mor var den eneste, som ikke visste, han hadde skutt sig, fordi han ikke vilde bli hjernebløt.
Og ikke stod morskjærligheten iveien for anden lykke heller. Den ene og den anden mor hadde hun visst om, som hadde elskere og trodde, barna saa ikke —. Der var de som skiltes, blev lykkelige paa en anden maate. Det var bare, hvis den nye kjærlighet blev en skuffelse, at de angret og jamret. Hendes mor hadde forgudet hende — endda hadde hendes kjærlighet hat rum for Berner ogsaa, og hun hadde været lykkelig med ham. Gert hadde holdt av sine barn — og en fars kjærlighet var dog mere reflektert, mere forstaaende, mindre instinkt, end en mors. Endda hadde han vel neppe husket paa Helge denne vinteren.
II.
Jenny hadde hentet posten inde hos stationsmesteren. Hun gav Fransiska aviserne og hendes brev og aapnet det, som var til hende selv. Staaende ute paa perronens singel midt i solsteken tittet hun igjennem Gerts lange skrivelse. De kjærlige ord i begyndelsen og slutten læste hun, men sprang over resten. Det var bare lange betragtninger over kjærligheten saan i almindelighet.
Jenny stak brevet i konvolutten og puttet det i sin haandvæske. Uf de brevene til Gert — hun orket neppe læse dem. Ordene bare viste hende, de forstod allikevel ikke hinanden. Hun følte det, naar de talte sammen; naar de skrev, blev det saa pinende tydelig.
Endda der var væsensslegtskap mellem dem. Hvorfor kunde de da ikke harmonere allikevel.
Var han sterkere eller svakere end hun —? Han hadde tapt og tapt og resignert og latt sig bøie paa alle kanter — og blev ved at haabe og blev ved at leve og blev ved at tro —. Var det vekhet eller livskraft. — Hun forstod ham ikke.
Var det aldersforskjellen allikevel. Han var ikke gammel. Men hans ungdomsfølelse var fra en anden tid. Hørte han til en ungdom, som var utdød nu — en ungdom med friskere tro — mere naivitet. Kanske hun var naiv — hun og med sin tro og sine maal. Men saa var det paa en anden maate. Ordene forandrer betydning i løpet av tyve aar — var det til allersidst det?
Singelen flimret rødviolet og stationsbygningens graagule maling slog blemmer i solsteken. Det svartnet for hendes øine et øieblik, da hun saa op fra bakken. Det var rart, men hun taalte liksom ikke rigtig heten iaar.
Utover bygden dirret varmedisen over slaatteenger og glinsende akrer, helt ind der skoglinjen stod svartgrøn mot den sommerblaa himmel. De faa løvtrær ved gaardene var dunkle i kronerne allerede.
Cesca læste endda paa sit brev. Det var fra hendes mand. Hun stod sviende hvit i sin lindragt mot perronens blaa grus.
Gunnar Heggen hadde anbragt sin bagage paa trillens baksæte. Han kjælte for hesten og snakket med den, mens han ventet paa damerne.
Cesca gjemte sit brev og løftet hodet — virret litt, som hun jaget væk noget.
«Ja saa faar du undskylde da gut — nu skal vi kjøre.» Hun og Jenny satte sig op i forsætet; Cesca skulde kjøre selv. «Det var ordentlig hyggelig, Gunnar, at du kunde komme! Skal det ikke bli leven at være vi tre sammen igjen nogen dage? Skal hilse dere begge fra Lennart!»
«Tak. Staar bra til med ham?»
«Ja da. Bare bra alting. Janei det var genialt av papa og Borghild, at de reiste sin vei. Jeg er alene paa gaarden med Jenny nu, ser du, og gamle Gina staar paa hodet for os — dette er deilig!»
«Ja det er gildt at se dere igjen, smaapiker!»
Han lo saa aapenhjertig mot dem begge. Men Jenny bildte sig ind, hun hadde set et underlig alvorlig litet glimt bakom. Og hun visste, hun saa falmet og træt ut, og Cesca i den billige færdigkjøpte lindragten lignet en bachfisch, som begyndte at bli gammel uten at ha været voksen. Det var liksom Cesca var blit saa liten paa dette aaret — men hun kvidret og snakket i et væk — hvad de skulde ha til middag og om kaffen, om de skulde drikke i haven, og om al den likør og whisky og selters, hun hadde kjøpt ind.
Da Jenny kom op paa sit værelse om natten, satte hun sig i vinduskarmen og lot det friske luftdrag, som viftet med gardinerne, stryke over sit ansigt. Hun var temmelig fuld — aldeles ubegripelig var det, men et faktum.
Hun kunde ikke forstaa, hvordan det var gaat til. Halvanden pjolter og etpar smaa glas likør var alt hun hadde drukket, og det efter aftensmaten — rigtignok hadde hun ikke spist stort, men hun hadde ikke appetit om dagen. Og sterk kaffe hadde hun faat og.
Kanske det netop var kaffen — og cigaretterne. Skjønt hun røkte da mindre for tiden end hun hadde gjort før.
Ialfald hadde hun hjerteklap, og en væmmelig hetefornemmelse skyllet i bølger over hende, saa hun blev svedt. Billedet derute dreiet sig langsomt for hendes øine — frem og tilbake — de graalige plæner og de blektlysende blomsterbed og havens mørke trækroner mot den hvitlige sommernatshimmel. Og værelset derinde gik rundt for hende. Pjolter og likør vilde op i halsen paa hende. Æsch!
Hun skvulpet utover, da hun fyldte vaskebollen med vand. Ustø i bevægelserne var hun og —. Men dette er jo skandale, Jenny mia. Det gaar nok tilbake med dig, jenta mi — taaler du ikke alkohol mere. Før hadde hun da kunnet drikke det dobbelte uten at merke det —.
Først holdt hun hænderne ned i vandet med pulserne under. Saa badet hun ansigtet længe. Rev av sig klærne og lot det skylle fra den fulde svamp over hele kroppen.
Gud vet om Gunnar og Cesca hadde merket det. Skjønt, det var først efter hun var kommet op, at hun hadde merket det selv. Gudskelov endda, at oberstløitnanten og frøken Borghild ikke var hjemme.
Det hjalp, da hun hadde vasket sig en stund Hun tok natkjolen paa og satte sig til vinduet igjen.
Tankerne tumlet vildredig omkring mellem stumper av dagens passiar med Gunnar og Cesca. Midt i dette blev hendes forundring staaende lysvaaken — over den kjendsgjerning, at hun var blit fuld! Hun hadde da virkelig aldrig været det før — pleiet neppe at kjende det, selv om hun drak endel.
Men nu var det nok forresten forbi — hun følte sig mat og søvnig og kold. Og hun stod op og tumlet ned i den store himmelseng. Tænk om hun vaagnet med dagen derpaa imorgen — det vilde da ialfald være en ny erfaring —.
Men hun hadde ikke før lagt sig tilrette paa puten og lukket øinene, før den væmmelige kvalme hete kom skyllende, saa sveden brøt ut over hele kroppen. Og sengen gynget som et skib i sjøgang, og hun blev sjøsyk. Hun laa en stund og forsøkte at bli herre over den motbydelige fornemmelse — vil ikke, vil ikke. Men det hjalp ikke — munden løp fuld av vand. Det var saavidt hun naadde bort til toiletbøtten, før opkastningen kom.
Men du store gud, var hun virkelig saa fuld! Nu blev det likefrem flaut. Men saa var det vel over ogsaa. Hun ordnet efter sig derborte, drak vand og la sig igjen. Nu kunde hun vel sove da —.
Men da hun hadde ligget litt med lukkede øine, begyndte sjøgangen igjen og sveden og kvalmen. Det var forbausende, for nu var hun virkelig ganske klar i hodet. Allikevel maatte hun op endda en gang —.
I det samme hun gik tilbake til sengen, slog tanken ned i hende —.
Tøv. Hun la sig og hun boret nakken ned i hodeputen. Det var jo umulig. Hun vilde ikke tænke paa det. Men hun kunde ikke la være — laa og gjennemgik: Hun hadde ikke følt sig frisk den sidste tiden —.
Træt og sliten var hun naturligvis. Utpint og nervøs —. Det var vel derfor og, at hun ikke hadde taalt at drikke den vesle smulen ikveld. Sandelig forstod hun, at folk kunde bli avholdsmænd — efter nogen slike nætter —.
Det der vilde hun ikke tænke paa. Var det galt fat, saa fik hun da tidsnok vite det. Bare ikke plage sig med ængstelser, før det var nødvendig.
Jenny aapnet natkjolen og strøk sig omkring brysterne.
Hun vilde sove. — Nu kunde hun naturligvis ikke holde op at tænke paa det sludderet — uf. Og saa træt som hun var —.
— I den første tiden hadde hun selvfølgelig ikke kunnet la være at tænke paa, om det fik følger: Været ængstelig et par ganger. Og hun hadde tat sin egen frygt i nakken og tvunget sig til at se fornuftig paa den — ja om saa var da? For en stor del var det jo meningsløs overtro, denne rædselen for at faa et barn. Slikt hændte jo ret som det var — skulde hun være daarligere end alle de arbeidersker, som greiet sig alene med barnet sit. Mesteparten av skrækken sat jo i fra den tid, en ugift kvinde i et slikt tilfælde maatte gaa til far eller slegt og bekjende, at hun hadde moret sig og nu maatte de betale omkostningerne — endda med utsigt til aldrig siden at faa hendes forsørgelse overført paa nogen anden. Og derfor med god ret kunde forarges.
Men ingen hadde ret til at forarges over hende. Ilde var det naturligvis med mama. Men herregud, naar et voksent menneske forsøkte leve livet efter sin samvittighet, saa fik forældrene tie stille. Hun hadde prøvet at hjælpe sin mor det hun kunde, aldrig plaget hende med sine sorger — aldrig skjemt ut sit rygte heller for nogen letsindighets skyld — flokseri eller rangel. Men der hvor hendes egen mening om ret og uret skilte sig fra godtfolks, fik hun følge den — selv om det vilde gjøre mama vondt, at godtfolk snakket ubehagelig om hende.
Og var hendes forhold til Gert syndig — saa var ialfald ikke synden den, at hun hadde git formeget, men forlitet. Og hvordan saa det endte, fik hun lide for det — og hadde ikke lov til at kny.
Forsørge et barn maatte hun vel kunne likesaa godt som alle de piker, der ikke kunde tiendeparten saa meget som hun. Litt penger hadde hun da i behold endnu, saa hun kunde reise bort. Var det et skralt levebrød, hun hadde valgt — saa mange av hendes kamerater maatte endda forsørge kone og barn med det. — Desuten, fra hun blev voksen næsten, hadde hun selv maattet hjælpe andre —.
Naturligvis vilde det jo være bedst at slippe. Hittil hadde det jo gaat godt.
Hun vilde ikke tænke paa det —.
— Gert skulde vel bli fortvilet —.
— Aa men gud ogsaa — hvis det var saan — nu! Hadde det endda kommet dengang hun elsket ham — eller trodde, hun elsket ham. Og hun kunde reist fra ham i den tro. Men nu — nu, da alt som hadde været mellem dem var smuldret i biter, tæret op av hendes tænken og grublen —.
Hun hadde følt det her paa Tegneby disse ukerne — at hun ikke vilde kunne fortsætte. Hun hadde længtet ut, til nye forhold, nyt arbeide. Ja. Arbeidslængselen var kommet tilbake — hun var færdig med denne sykelige higen efter at klamre sig til nogen, bli kjælet for og pyset om og kaldt liten pike —.
Hun hadde krympet sig i smerte, naar hun tænkte paa bruddet. At hun skulde gjøre ham vondt. Men herregud — hun hadde jo git ham, saalænge hun kunde. Gert hadde været lykkelig, den tid det varte. Og han var ialfald sluppet ut av det fornedrende slaveliv med hende — konen.
Og hun hadde resignert for sig selv. Arbeide og ensomhet fik være hendes liv. Stryke ut disse maaneder av sit liv hadde hun visst, hun kunde ikke. Hun vilde husket dem og den bitre lære, de hadde git hende — den kjærlighet som var nok for mange, var ikke nok for hende. For hende var det bedre at undvære end at nøies —.
Aaja husket dem vilde hun nok. Men dæmpet og digtet om paa minderne om den korte, smerteblandede lykke og den bitre, angerfyldte kval. Med tiden vilde hun vel prøvet at viske halvveis ut mindet om den mand hun hadde øvet en blodig uret imot —.
Og nu bar hun kanske hans barn —.
Men det var jo umulig. Det var jo meningsløst at ligge og gruble paa det —.
Men hvis det var sandt —.
Jenny sovnet tilslut — det var ganske lyst ute allerede da. Hun sov tungt og drømmeløst. Men da hun fór op, vidvaaken, var det ikke stort lysere. Himlen var litt gulere ute over havens trækroner, og fuglene pjutret søvnig derute.
Og de samme tanker var der i det samme øieblik. Jenny skjønte, at hun fik neppe sove mere den natten. Og resignert gav hun sig paany til at tænke dem igjennem.