Hun hadde været paa kampanjen med Hjerrild igjen. Og saa hadde han kysset hende. Først hadde hun bare skjændt litt, for hun hadde trodd, det var bare toskestreker. Men saa blev han saa ækkel, at hun blev ordentlig sint. «Og saa vilde han, jeg skulde bli med ham paa hotel inat. Han sa det akkurat som han skulde spurt, om jeg vilde gaa til konditoren med ham. — Og saa blev jeg rasende, og saa blev han ogsaa sint. Og saa sa han nogen ækle, sjofle ting.» Hun laa litt, og hun skalv som i feber. «Saa sa han — ja du skjønner altsaa — om Hans da. — Hans hadde fortalt om mig, da han viste Hjerrild mit fotografi — saan at Hjerrild trodde —
— Skjønner du det Jenny —» hun knuget sig ind til den anden «— ja for jeg gjør det ikke — at jeg blir ved at være glad i den slusken —
— Ja Hans hadde altsaa ikke sagt mit navn da, kan du vite,» sa hun om litt. «Og han kunde jo ikke tænke naturligvis, at Hjerrild skulde træffe mig. Eller kjende mig efter det fotografiet, da jeg var atten aar.»
Syttende januar var det Jennys fødselsdag. Hun og Fransiska skulde holde middagsselskap ute i kampanjen, paa et litet osteri ved Via Appia nuova. De hadde indbudt Ahlin, Heggen, Gram og frøken Palm, den danske sykepleierske.
Par om par gik de fra sporvognsstoppestedet utover den hvite landevei i solskinnet. Der var vaar i luften — den brunbleke kampanje hadde faat et graagrønt skjær, og tusenfryden, som hadde staat og blomstret saa smaat hele vinteren, begyndte at bre sig utover i sølvskinnende flekker. Og saa var de utaalmodige dusker av lysegrønne skud paa hyldebuskene langs gjærderne blit større.
Der var lerker, som hang og dirret høit oppe i den blaahvite himmel. Og varmen sløret alt — der laa dis over byen derinde og over de stygge, rødgule husblokker, som den hadde drysset utover sletten. Albanerfjeldene med de hvite smaabyer opover skimtet gjennem taake bortom akvadukternes vældige buerækker.
Jenny og Gram gik foran, og han bar hendes lysegaa støvkaape. Hun var straalende vakker i en sort silkekjole — han hadde aldrig før set hende i andet end den graa kjolen eller spaserdragt og bluse. Men det var, som det var en ny og fremmed kvinde, han gik med nu. Hun var jo ganske myk og rund jo om det slanke liv i dette blanke sorte — og saa var kjolen skaaret ut i en smal, dyp firkant ned paa brystet, og huden og haaret stod blændende lyst — hun hadde ogsaa en stor sort hat paa; Helge hadde set hende med den før, men ikke lagt merke til den. Om det saa var hendes lyserøde perlebaand, saa tok det sig helt anderledes ut til denne dragten.
De spiste ute i solskinnet under de nakne vinranker, som tegnet et fint, blaalig skyggenet paa duken. Og frøken Palm og Heggen hadde pyntet bordet med tusenfryd — rigtignok hadde makkaronien været færdig en god stund og de andre hadde maattet vente, før de to kom med dekorationen. Men maten var god og vinen udmerket, og frugten hadde Cesca selv utsøkt i byen og tat med, og kaffen ogsaa — den skulde hun lave selv, paastod hun, for at være viss paa, den blev god.
Efter maaltidet drev Heggen og frøken Palm omkring og studerte de marmorbiter — stumper av relieffer og indskrifter, som var fundet paa eiendommen og muret ind i husvæggen. Litt efter forsvandt de om hjørnet. Ahlin blev sittende ved bordet og røkte med halvaapne øine i solen.
Osteriet laa indunder en bakkeskraaning. Gram og Jenny kløv paa maafaa opover. Hun plukket av de smaa vilde morgenfruer, der grodde i skræntens rødgule sand.
«Disse er der saan masser av paa Monte Testaccio. Har De været der, Gram?»
«Ja flere ganger. Jeg var der iforgaars og saa paa den protestantiske kirkegaard. Kameliatrærne staar aldeles dørgende fulde av blomster nu. Og paa den gamle delen fandt jeg anemoner i græsset.»
«Ja nu kommer de.» Jenny sukket litt. «Utenfor Ponte Molle ved Via Cassia etsteds — er der saan masse anemoner. Jeg fik nogen blomstrende mandelgrener av Gunnar imorges — de har dem paa den spanske trappe allerede. Men de er vel kanske drevet frem kunstig.»
De var kommet op paa høiden og gik indover marken. Jenny gik og saa ned. Det spiret overalt i den korte, strie græsbund — der stod rosetter av spraglede tidselblad og av nogen store, sølvgraa blade og bakte sig i solen. De drev bortover mot en ensom murmasse, som reiste sig av sammenstyrtet grus midt i engen — formløs og navnløs.
Blek, graagrøn bølget kampanjen rundt dem til alle kanter under den lyse vaarhimmel og de trillende lerker. Dens grænser tapte sig i soldisen. Byen derinde bak dem blev bare til en lys hildring, og fjelde og skyer gik sammen, og akvadukternes gule buerækker kom ut av lystaaken og blev borte igjen ind mot byen. De talløse ruiner blev bare smaa skinnende murbiter strødd utover i det grønne, og pinjerne og eukalyptustrærne ved de smaa rosenrøde og okkergule huser stod uendelig ensomme og mørke og forlatte ute i den blonde, tidlige vaarens dag.
«Kan De huske den første morgen, jeg var hernede, frøken Winge? Jeg trodde, jeg var skuffet — og jeg tænkte, det var fordi jeg hadde længtet saa meget og drømt saa meget, at alt jeg vilde faa se, skulde bli blekt og fattig imot mine drømme. Har De lagt merke til, naar man ligger en sommerdag i solen med lukkede øine? Naar man aapner dem, er liksom alle farver graa og falmet en stund. Men det er bare fordi øinene er svækket av at være ubrukte en tid — de orker ikke straks at opfatte den mangfoldighet av farver, som er i virkeligheten — det første indtryk blir ufuldkomment og fattig. Forstaar De, hvad jeg mener?»
Jenny nikket ut for sig.
«Ja det var altsaa det samme med mig her i førstningen. Rom overvældet mig. Saa saa jeg dere — De gik forbi mig saa høi og lys og var fremmed. Jeg la ikke merke til Francesca da — det var først inde paa kneipen. Jeg sat sammen med dere fremmede mennesker — det var egentlig første gang, jeg for alvor var sammen med fremmede — før har det altid været som flygtige møter paa veien mellem hjemme og skolen. Et øieblik forvirret det mig slik — jeg syntes, jeg kunde umulig snakke med folk. Ja saa veltet det indpaa mig, alt det hjemmefra. Jeg længtes næsten hjem — og efter det Rom, jeg hadde hørt om og set billederne av — De vet, far —» Han lo kort. «Jeg syntes ikke, jeg kunde raa med andet. Bare se paa billeder, som andre hadde gjort og læse det, andre hadde skrevet, og plukke ut og ordne om andres arbeider og leve med digtede mennesker i bøkerne. — Mellem dere følte jeg mig saa fortvilet alene.
Men saa sa De det om at være alene. Nu skjønner jeg det.
— Ser De det taarnet derute — jeg var der igaar. Det staar igjen efter et fæstningsanlæg fra middelalderen — barontiden. Igrunden er der noksaa mange saanne taarn igjen baade omkring byen og i byen — man kan se bygget ind i gatens façaderække en mur næsten uten vinduer — det er saan en stump av røverbaronernes Rom. Det er den tid man vet mindst om — forholdsvis. Jeg er like ved at interessere mig mest for den nu. Jeg finder navne paa døde mennesker i arkiverne — man vet ikke mere end navnet paa dem ofte. Jeg længes efter at vite mere om dem. Jeg drømmer om Rom i middelalderen — da de slos i gaterne og bæljet ut av hete røde struper og byen var fuld av røverborge — og der sat de indespærret, kvinderne deres, døtre av disse vilddyrene med deres blod i sig — og sommetider brøt de da ut, de og, og stupte op i livet, slik det gik omkring de svartrøde murene. — Vi vet ikke saa meget om den tiden — de tyske professorerne blir skræmt og kan ikke interessere sig for dem, for de kan ikke gjøres om til bærere av abstrakte ideer — de er bare nakne jeg’er.
Herregud for en strøm av liv, der har skyllet over dette landet — brutt i bølger omkring hver nut med by og borg paa. Og endda reiser fjeldene sig ovenover like nakne og øde. Se den endeløse massen av ruiner — bare her ute i kampanjen. Og de fjeld av bøker, som er skrevet om Italiens historie — ja om hele verdens historie. Hele den hær av døde mennesker, vi kjender. Hvor bitte bitte litet det er allikevel, som har nedfældt sig efter alle de bølger av liv, som er skyllet over, den ene efter den anden.
Og jeg synes, det er saa vidunderlig!
Saa meget, som jeg har snakket med Dem, Jenny. Og De og har snakket med mig. Og saa kjender jeg Dem jo aldeles ikke. Nu De staar der, De skulde se selv, hvor Deres haar skinner, er De saan et ukjendt taarn for mig De og. Det er saa vidunderlig synes jeg.
Har De nogensinde tænkt paa, at De aldrig har set Deres eget ansigt? Bare et speilbillede. Vort ansigt, naar det sover, naar det lukker øinene — det kan vi aldrig faa se. Er ikke det rart da?
Det var min fødselsdag. Idag er det Deres. De blir otteogtyve. Er De glad for det? De som synes, hvert aar, man har levet igjennem, er værdifuldt.»
«Jeg sa ikke det. Jeg sa bare, som oftest hadde man en del at stri igjennem i de første femogtyve aar, som man kunde være glad, naar man hadde overstaat —.»
«Men nu da?»
«Nu —»
«Ja. Vet De ganske bestemt, hvad De vil naa i det næste aar? Hvad De vil bruke det til? — Aa men jeg synes livet er saa overvældende rikt paa muligheter — ikke De engang med alle Deres kræfter kan faa slaat alting under Dem. — Tænker De aldrig slik — blir De aldrig urolig i hjertet av det, Jenny?»
Hun bare smilte — saa ned og traadte ut en cigaretstump, hun hadde kastet. Hendes ankel skinnet hvit gjennem en klar, sort strømpe. Hun fulgte med øinene en graahvit saueflok, som randt nedover bakkeheldingen midt imot.
«Neimen kaffen, Gram! De venter naturligvis paa os —»
De gik tilbake mot osteriet uten at snakke sammen. Bakken sluttet med en steil sandskrænt like over bordet, der de hadde sittet.
Ahlin laa fremover bordet med hodet i armene. Duken omkring fløt av osteskorper og frugtskræl mellem glas og tallerkener.
Fransiska i den løvgrønne dragt stod bøiet over ham — med armene om hans hals — prøvet at løfte hans hode:
«Aa nei da — aa ikke graat Lennart! Jeg skal være glad i dig — jeg skal gjerne gifte mig med dig — hører du, Lennart — jeg skal gifte mig med dig, men du maa ikke graate saan. Jeg tror godt, jeg kan bli glad i dig, Lennart — bare du ikke vil være saa fortvilet.»
Ahlin hulket:
«Nei nei — inte pa det viset — jag vill inte då, Cesca —»
Jenny snudde sig og gik tilbake langs skrænten. Gram saa, hun var blit blødende rød helt ned over halsen. Stien førte indover langs bakkens helding og ned i osteriets kjøkkenhave.
Rundt det lille vandbassin jaget Heggen frøken Palm. De skvættet vand paa hinanden, saa draaperne funklet i solen, og hun skrek av latter.
Igjen skyllet rødmen over Jennys hals og nakke. Helge fulgte efter hende nedigjennem grønsakebedene. Heggen og frøken Palm sluttet fred borte ved bassinet.
«Dansen gaar,» sa Helge sagte.
Jenny nikket svakt med en skygge av smil.
Der var ikke videre stemning ved kaffebordet. Fransiska forsøkte at prate, mens de nippet til likøren. Bare frøken Palm var i godt humør. Saa hurtig det gik an foreslog Fransiska, at de skulde gaa tur.
Og saa drev de tre par indover kampanjen. Avstanden blev større og større mellem dem, til de kom bort fra hinanden mellem bakkerne. Jenny gik med Gram:
«Hvor skal vi egentlig hen,» sa hun.
«Vi kan jo gaa — til Egeriagrotten for eksempel.» Det var like motsat den retning de andre hadde tat. Men de gav sig til at slentre bortover de solbrændte bakker, over mot Bosco sacro — de ældgamle korkeke stod med solbrand paa sine mørke kroner.
«Jeg skulde vist egentlig tat paa hatten.» Jenny strøk over sit haar.
— I den hellige lund var grunden drysset over med papirsavfald og dækket av uhumskhet. Paa en stubbe i utkanten sat to damer og heklet — nogen engelske smaagutter lekte gjemsel bak de vældige stammer. Jenny og Gram gik ut av lunden — nedover bakken mot ruinen.
«Igrunden,» sa hun, «skal vi gidde at gaa ditned,» og hun satte sig paa bakken uten at vente svar.
«Nei — hvorfor det forresten —» Helge strakte sig foran hende i det tørre, korte græs. Han tok av hatten — og liggende paa albuen saa han op paa hende uten at snakke.
«Hvor gammel er hun egentlig —» spurte han pludselig sagte. «Cesca altsaa.»
«Seksogtyve aar.» Hun sat en stund og saa ut.
«Jeg er ikke bedrøvet,» sa han sagte. «Ja De har jo skjønt det — hadde det været for en maaned siden saa —. Hun var saa søt, varm og fortrolig mot mig engang. Jeg var ikke vant til slikt. Jeg tok det som — naaja, Aufforderung zum Tanze. Men nu —.
Jeg synes, hun er søt. Men det gjør mig ingenting, om hun danser med en anden.»
Han laa og saa paa hende:
«Det er nok Dem, jeg er forelsket i, Jenny,» sa han pludselig.
Hun vendte sig halvt imot ham — smilte litt og rystet paa hodet.
«Jo,» sa Helge bestemt. «Jeg tror det. Jeg kan ikke vite det sikkert. Jeg har jo aldrig været forelsket — det vet jeg nu. Endda jeg har været forlovet» — han lo sagte. «Ja det var en av mine dumheter i mine gamle dumme dage —
Jamen gud Jenny — jeg maa jo være det. Det var forresten Dem jeg saa den aftenen — ikke hende. Jeg saa Dem allerede om eftermiddagen — De gik opover Corsoen. Jeg stod og syntes, livet var nyt og eventyrlig — og De gik forbi mig, lys og rank og fremmed. Siden, da jeg hadde gaat og drevet rundt og rundt i mørkningen i den fremmede byen, saa møtte jeg Dem igjen. Ja jeg fik øie paa Cesca og, saa det var jo ikke no rart, jeg blev litt forvirret en stund —. Men først var det Dem jeg saa —
Og nu er vi to kommet til at sitte her —»
Hendes ene haand laa paa bakken like ved ham — hun sat og lænet sig mot den. Han strøk pludselig over den. Om litt flyttet hun haanden.
«De blev ikke sint, gjorde De vel? Nei for det er da ikke noget at bli sint for — hvorfor skulde jeg ikke fortælle Dem, at jeg tror, jeg er forelsket i Dem? Jeg kunde ikke la være at røre ved Deres haand — jeg maatte kjende, at den var virkelig. Ja for jeg synes, det er saa merkelig, at De sitter der. Jeg kjender Dem jo sletikke. Endda alt vi har snakket sammen — jeg vet altsaa, De er klok og klarhodet og energisk — og god og sanddru, men det visste jeg straks jeg saa Dem og hørte Deres stemme. Jeg vet ikke mere nu — men der er naturligvis en hel masse andet —.
Og det faar jeg kanske aldrig vite noget om. Men jeg kan se for eksempel, at den silkekjolen Deres er gloende het — hvis jeg la kindet mit ned paa Deres fang, brændte jeg mig —.»
Hun gjorde en uvilkaarlig bevægelse med haanden over sit silkeskjød.
«Ja. Den suger til sig solen. Og det gnistrer i Deres haar. Og indi øinene Deres siver lysstraalerne. Munden Deres er aldeles gjennemsigtig, den ser ut som et bringebær i solen —.»
Hun smilte, men saa litt brydd ut.
«Kan De ikke ta og kysse mig,» sa han pludselig.
Hun saa paa ham et sekund:
«Aufforderung zum Tanz —?» Hun smilte svakt.
«Jeg vet ikke. Men De kan ikke bli sint, for om jeg ber Dem om et eneste kys. Saan en dag. Jeg fortæller Dem jo bare, hvad jeg vilde ønske. I grunden, hvorfor kunde De ikke gjøre det?»
Hun sat som før.
«Ja er der nogen grund — herregud, jeg skal ikke forsøke at kysse Dem, men jeg skjønner ikke, hvorfor De ikke kan bøie Dem ned et sekund og gi mig et bittelitet kys, saan som De sitter der med solen like paa munden — det er bare som De klapper en unge og gir den en soldo — Jenny — det er ingenting for Dem, og alt jeg ønsker, netop i dette øieblik ønsker jeg det saa —.» Han sa det smilende.
Hun bøiet sig pludselig og gjorde det. Bare et sekund følte han hendes haar og hendes varme mund streife sin kind. Og han saa hele bevægelsen av hendes legeme under den sorte silke, da hun bøiet sig ned og da hun reiste sig op igjen. Men han saa, at hendes ansigt, som var rolig smilende, da hun kysset ham, efterpaa var litt forvirret og forskrækket.
Men han rørte sig ikke — bare laa og smilte glad ut i solen. Og hun blev rolig igjen.
«Kan De se,» sa han tilsidst, og saa lo han. «Nu er Deres mund akkurat som før. Solen skinner paa læberne, like ind i blodet. Hvad var det for Dem. Og jeg er saa glad —.
De kan skjønne, jeg venter ikke, De skal tænke mere paa mig. Jeg vil bare faa lov at tænke paa Dem — De kan godt sitte og tænke paa alverdens andre ting. De andre danser — men dette er meget bedre — bare jeg faar se paa Dem.»
De tidde stille begge to. Jenny sat med bortvendt ansigt og saa utover kampanjen i solskinnet.
Mens de gik tilbake til osteriet, snakket han letvint og muntert om alverdens ting — fortalte historier om de tyske videnskapsmænd, han traf sammen med under sit arbeide. Jenny skottet av og til stjaalent paa ham. Han pleiet ikke være saan — fri og sikker. Han gik og saa like ut — igrunden var han vakker; de lysebrune øine var skinnende ravgule i solen.
VIII.
Jenny tændte ikke lampen, da hun kom op. I mørket tok hun sin aftenkaape og satte sig ut paa balkonen.
Over alle takene stod himmelen svart som fløil med vrimmel av funklende stjerner. Natten var kold.
Han hadde sagt, da de skiltes:
«Jeg tror, jeg kommer til at gaa opom Dem i morgen og spørre, om De vil reise i kampanjen med mig —.»
Men der var jo i virkeligheten ikke hændt nogen ting. Hun hadde git ham et kys. Men det var det første kys, hun hadde git en mand. Og det var ikke kommet slik, som hun hadde tænkt —. Men det hadde jo bare været en spøk næsten — at hun kysset ham.
Hun var ikke spor forelsket i ham. Og hun hadde kysset ham — hun hadde nølet og tænkt, jeg har aldrig kysset — og saa gled der liksom en lystig likegyldighet og en søt træthet gjennem hende — aa gud — hvorfor være saa latterlig høitidelig med det der. Saa gjorde hun det — hvorfor skulde hun ikke — —.
Nei, det gjorde ingenting. Han hadde jo bedt ganske ærlig om det, fordi han trodde, han var forelsket i hende og solen skinnet. Og han hadde ikke bedt hende om at elske sig, og han hadde ikke forsøkt at gaa videre efterpaa — slet ingenting hadde han forlangt uten det ene lille kys. Og hun hadde git det og ingenting sagt. Det hadde bare været vakkert. — Der var ikke skedd noget, hun behøvet skamme sig for.
Herregud — hun var blit otteogtyve aar. Og hun negtet jo ikke for sig selv, at hun længtet efter en mand, som hun kunde elske og som elsket hende — som hun kunde smyge sig ind til —. Ung var hun, og sund og vakker — og varm, og hun længtes —. Men naar hun nu hadde faat etpar kolde øine, og naar hun nu aldrig hadde brukt at lyve for sig selv —.
Hun hadde møtt en og anden mand, og hun hadde spurt sig selv, er det ham —. En og anden hadde hun kanske kunnet elske, — hvis hun endelig hadde villet — men bare da. Hvis hun hadde hjulpet til og lukket øinene for den lille ting, som altid hadde været, — som vakte en liten haard motsigelse, hun hadde maattet døive hos sig selv. Ingen hadde hun møtt, som hun hadde maattet elske.
Saa hadde hun ikke turdet det — ikke hun.
Cesca kunde la den ene mand efter den anden kysse sig og kjæle for sig. Hende gjorde det ingenting. Det rørte bare ved hendes læber og hendes hud. Ikke Hans Hermann engang, som hun elsket, hadde kunnet varme hendes underlig tynde, kuldskjære blod.
Hun selv var anderledes. Hendes blod var nok baade rødt og varmt. Den lykke hun længtes efter, den skulde være het og fortærende — men den skulde være ren og pletfri — hun selv vilde være god og loyal og trofast mot den, hun gav sig til — der maatte komme en, som kunde ta hende helt, saa ingen evne i hende blev liggende ubrukt og raatnet etsteds langt inde og forgiftet —. Nei — hun turde ikke — vilde ikke være letsindig. Ikke hun —.
Endda — hun kunde forstaa de mennesker, som ikke gad ha det mas med at ville. Kue en drift og kalde den slet og kjæle for en anden og døpe den god. Si fra sig alle de smaa billige glæder — spare alle evner sammen i venten paa en stor glæde. Som kanske — kanske aldrig kom. Hun var jo ikke saa sikker paa, at hendes vei førte til hendes maal, at det ikke sommetider imponerte hende, at nogen mennesker ganske kynisk tilstod, de gik ingen veie og hadde ingen maal — og de som brukte moral og idealer, fisket efter maanen i vandet. —
Ogsaa hende hadde det hændt en nat for mange aar siden, at en mand hadde bedt hende gaa med sig hjem — omtrent som han kunde bedt hende paa konditori. — I virkeligheten hadde det vel sletikke været hende nogen fristelse — hun visste jo desuten, mama sat oppe og ventet hende hjemme, saa det var faktisk umulig. Og saa kjendte hun neppe fyren og likte ham ikke og hadde været ærgerlig, fordi han skulde følge hende hjem den aften. Og det var ikke av nogen sanselig fornemmelse — det var av rent intellektuel nysgjerrighet, at hun i sine tanker hadde eksperimentert med spørsmaalet et øieblik: Ja hvis jeg nu gjorde det —. Hvordan vilde det kjendes ut for mig, hvis jeg kastet overbord vilje og selvbeherskelse og min gamle tro —.
Det var bare den tanke, som hadde jaget en pirrende, vellystig gysen gjennem hende. — Var det liv bedre end hendes eget —.
For det var hun jo ikke fornøiet med den aften. Hun hadde sittet igjen og set paa andre som danset — vinen hadde hun drukket av, og musikken hadde larmet om hende, og hun hadde sittet og følt den bitre ensomhet, som det er at være ung og ikke kunne danse med og ikke kunde tale de andre unges sprog og ikke le deres latter — men hun hadde forsøkt at smile og snakke og se ut, som hun moret sig — igjen. Og mens hun gik hjemover i den iskolde vaarnat, visste hun, at hun skulde paa Kampens skole og vikariere klokken otte næste morgen. Og hun arbeidet paa sit store billede derutefra — og det blev ved at være like dødt og tungt, alt hun slet og raste — i de timerne, til hun maatte hjem og læse matematik med sine privatelever fra klokken seks. — Ja hun slet den tiden, saa hun følte det sommetider, som hver nerve sitret overspændt — orket hun denne bevisste overanstrengelse like til sommerferien —.
— Da hadde hun et øieblik liksom følt sig lokket av hans kynisme — vel bare paa lissom — men —. Hun hadde smilt til fyren og sagt nei — saa tørt og likefrem, som han hadde spurt.
Han var forresten en tosk — for han gav sig til at præke for hende — flaue komplimenter, sentimentalt vrøvl om ungdom og vaar og lidenskapens ret og frihet og kjødets evangelium —. Saa lo hun ham ut ganske stilfærdig, og kapret en drosche, som kom forbi —.
Ak nei — hun var saa voksen, at hun kunde forstaa dem, som brutalt negtet at kjæmpe for nogenting i livet, men la sig plat ned og lot sig drive —. Men de grønskollinger, som vaaset om at fuldbyrde en mission, naar de moret sig efter sin smak — de ungerne, som kjæmpet for naturens evige ret, naar de ikke gad pudse tænder og renske neglene sine — de bluffet ikke hende.
Hun fik vel helst holde fast ved sin egen, lille gamle moral. Den gik væsentlig ut paa sandfærdighet og beherskelse.
Den hadde begyndt at forme sig, da hun kom paa skole. Hun var ikke som de andre barna i klassen — like til klærne. Og hendes lille sjæl var saa meget, meget anderledes. Hun levet jo med sin mor, som var blit enke tyve aar gammel og intet i verden hadde andet end sin lille pike. Og med sin far, som var død, før hun kunde huske. Han var i graven og i himmelen, men i virkeligheten bodde han hjemme hos mor og hende — han hang over pianoet og saa paa alt, mor og hun gjorde og hørte efter alt de sa — moren snakket og snakket om ham, og fortalte, hvad han syntes om alting — det maatte de gjøre, og det maatte de ikke gjøre for far. Og Jenny snakket om ham, som hun kjendte ham, og om kvelden snakket hun med ham og gud, som var en, der altid var sammen med far og syntes det samme som far.
Første skoledagen. Jenny husket den og smilte, der hun sat i den mørke Romanat.
Moren hadde læst med hende, og otte aar gammel kom hun ind i tredje klasse. Og moren brukte altid at forklare alting ved eksempler, som de kjendte. Saa Jenny visste nok, hvad et forbjerg var. Og saa spurte frøkenen i geografi hende netop, om hun kunde nævne et norsk forbjerg. Og Jenny sa «Næsodden».
Frøkenen smilte og hele klassen lo. «Signe,» sa frøkenen, og en liten Signe stod op og sa kjapt: «Nordkap, Stat, Lindesnes.» Men Jenny smilte overlegent, likegyldig, mot de andres latter. Det var kanske første gang. — Hun hadde aldrig hat kamerater blandt andre barn før. Og hun fik det aldrig.
Overlegen og likegyldig hadde hun smilt mot hele klassens ærting og spot i det tause og uforsonlige hat, som befæstet sig mellem hende, der ikke var som de andre — og alle de øvrige barn, som for hende var en ensartet masse, et mangehodet uhyre. Det fortærende raseri, hun hadde følt under deres plagerier, blev altid gjemt bak hendes haanlige, likegyldige smil. De faa ganger, hun hadde mistet selvbeherskelsen — en eneste gang hadde hun hulket sig næsten bort av kval og forbitrelse — hadde hun set dem triumfere. Det var bare, naar hun var «hoven», naar de blev irritert av hendes indianerufølsomhet overfor deres sigen og gjøren, at hun kunde hævde sig mot de mange.
I øverste klasse fik hun etpar veninder. Det var i den alder, da intet barn holder ut at være anderledes end alle andre. Hun forsøkte at efterligne dem. — Det var ikke rar moroen, hun hadde hat av de veninderne forresten.
Hun husket, hvor de gjorde nar, da de opdaget at Jenny, fyldt fjorten aar, lekte med dukker. Men hun fornegtet sine elskede barn — sa, det var smaasøstrenes dukker.
Det var den tiden, hun vilde gaa til scenen. Hun og alle veninder var komplet teatergale — solgte skolebøker og konfirmationsbroscher for at kjøpe billetter — aften efter aften sat de paa sekstiøringen nede paa Bankpladsen. Men en dag kom hun i skade for at fortælle, hvordan hun vilde spille Eline Gyldenløve.
Veninderne stormlo. Hun var altsaa komplet stormandsgal — ja vel visste de hun var indbilsk, men nu bad de hende — —. Hun bildte sig altsaa virkelig ind, at hun kunde bli skuespillerinde! Hun, som ikke kunde danse engang — jo det skulde bli nydelig at se hende skrangle rundt paa en scene med det lange, stokstive benranglet sit —.
Jenny hadde ikke brutt med sine veninder da heller —.
— Nei, hun kunde ikke danse. — Da hun var ganske liten, hadde mor pleiet at spille danse for hende, og Jenny trippet og neiet og dreiet, som hun selv fandt paa, og mor smilte og kaldte hende sin lille linerle. Saa kom hun paa det første skolebal, høitidelig av glæde i en ny, hvit kjole med grønne blomster — aa hun husket den. Den var næsten fotsid, moren hadde sydd den efter et gammelt engelsk billede. Og hun husket det barneballet. Endda kunde hun føle den underlige stivnen gjennem alle lemmer —. Aldrig siden gik den ut av hendes myke, slanke krop, den blev som en træstok, naar hun skulde forsøke at lære at danse paa egen haand. Hun kunde det ikke. Hun vilde endelig faa komme paa danseskole, men det blev der aldrig raad til.
— Hun lo. Det var veninderne. Hun hadde møtt to av dem oppe paa utstillingen, første gang hun hadde faat ind et billede — og nogen rosende linjer i aviserne. Hun gik der endda sammen med etpar andre malere, Heggen bl. a.; hun kjendte ham forresten ikke større dengang. Veninderne kom bort og gratulerte:
«Ja det var det vi altid sa paa skolen, Jenny hun blir kunstnerinde. Vi var altid saa sikre paa allesammen, at dig skulde der bli no av —.»
Hun hadde ledd:
«Ja det var jeg ogsaa, Ella.»
Alene. Hun hadde været det helt siden —.
— Hun hadde vel været bortimot ti aar, da moren traf ingeniør Berner. De to hadde været paa samme kontor.
Saa liten hun var, hun hadde skjønt det straks. Den døde faren gled liksom ut av hjemmet. Hans billede blev ved at hænge der — men han var død. Det gik op for hende, hvad døden var. De, som var døde, eksisterte ikke uten i andres minde — de andre kunde vilkaarlig slukke deres stakkars skyggeliv. Og saa var de slet ikke mere.
Hun forstod, hvorfor moren blev saa ung og vakker og glad igjen. Hun saa det lys, som gik over hendes ansigt, naar Berner ringte paa deres dør. Hun sat og hørte de to snakke. Det var aldrig om ting, barnet ikke kunde høre — og de sendte aldrig hende ut, naar de var sammen i hendes hjem. Og midt i sit hjertes skinsyke forstod Jenny, der var saa meget, en voksen mor ikke kunde snakke med en liten pike om. Og der vokste op en sterk retfærdighetsfølelse i hende — hun vilde ikke være sint paa mor. Men det var vondt.
Det var hun for kry til at vise. Men naar moren fik samvittighetsnag overfor barnet og nervøst og pludselig overfaldt hende med ømhet og omsorg, tidde hun kold og avvisende. Og hun tidde, da moren sa, hun skulde kalde Berner far og ivrig forklarte, hvor glad han var i Jenny. — Om nætterne forsøkte hun at snakke til sin egen, rigtige far som før — lidenskabelig forsøkte hun at holde ham ilive. Men hun orket det ikke alene — hun kjendte ham bare av morens fortællinger. Litt efter litt døde Jens Winge ogsaa for hende. Og fordi han hadde været midtpunktet i alle hendes forestillinger om gud og himmelen og det evige liv, saa bleknet de med hans billede. Hun visste sikkert, at ialfald i trettenaarsalderen hørte hun paa religionsundervisningen med fuldt bevisst ikketro. Og fordi alle de andre i klassen trodde paa gud og var ræd djævelen, og endda var feige og grusomme og lumpne og simple — ialfald saa hun dem slik — blev religionen noget næsten foragtelig, feigt noget, som hørte dem til.
Mot sin vilje maatte hun like Nils Berner. I den første tid, efter han var blit gift med moren, syntes hun igrunden bedre om ham end om hende. Han forlangte ingen fars myndighet over steddatteren — klok og god og naturlig kom han hende imøte. Hun var barn til den kvinde han holdt av, og derfor holdt han av Jenny.
Hvad hun skyldte ham, saa hun først helt nu som voksen. Hvor meget sykelig og forskruet han hadde utryddet og bekjæmpet hos hende. Saalænge hun hadde levet alene med moren i den drivhushete luft av ømhet og omsorg og drøm, hadde hun været frygtsom — ræd hunder, ræd sporvogner, ræd fyrstikker, ræd alting. Moren turde neppe la hende gaa alene paa skolen. Og hun hadde været ømskindet for legemlig smerte.
Det første Berner gjorde var at ta jentungen med paa skogen. Søndag efter søndag drog han med hende i Nordmarken — i stekende sommersol, i vaarbløte og øsende høstregn, paa ski hele vinteren. Og Jenny, som var blit vant til ikke at turde vise sine følelser, forsøkte at skjule træthet og angst. Om en stund følte hun det aldrig.
Berner lærte hende at bruke kart og kompas. Han konfererte med hende som med en kamerat. Han lærte hende at skjønne tegn paa veirforandring i vind og skyer, ta tid og retning efter solen. Han gjorde hende fortrolig med dyr og planter. Blomsterne tegnet hun og malte med vandfarve — rot og stængel, blad og knop og blomst og frugt. Hendes skissebok og hans fotografiapparat laa altid i rygsækken.
Hvor megen kjærlighet og godhet stedfaren hadde lagt i dette opdragerarbeide, kunde hun først maale nu. Han hadde tat en liten skrøpelig pike til kamerat og lært hende op, som var saa klodset som en blind katunge i begyndelsen. Han som var en navngjeten skiløper og klyver i Jotunheimen og paa Nordlandstinderne.
Han hadde lovt at ta hende med dit og. Det var den sommeren hun var femten aar, i den vanskeligste alderen. Da hadde han tat hende med sig paa rypejagt. Moren kunde ikke være med — hun gik med lillegut dengangen.
De laa paa en ensom liten sæter under Rondane. Aa, hun hadde aldrig været saa lykkelig før som hun var de morgener, hun vaagnet i sin lille kove. Hun maatte op og koke kaffe til Berner — og han tok hende med paa Rondetopperne og ind i Stygfjeldet og paa fisketurer og de gik ned i Foldalen efter proviant. Og naar han var ute og skjøt, badet hun i isnende fjeldbækker og gik endeløse turer i den høstrøde vidden eller sat i stuedøren og strikket og drømte romantiske sæterjentedrømmer om en jæger, der lignet Berner betydelig, men var ganske ung og billedskjøn. Men han skulde fortælle, som Berner fortalte om kvelden ved peisen — om jagt og tindebestigning, og han skulde love hende gevær og ta hende med paa ubestegne tinder — som Berner lovte.
Aaja. Hun husket, da hun skjønte, moren skulde ha et barn. Hvor hun var forpint, skamfuld, ulykkelig ved at se det. Hun forsøkte at skjule for moren, hvad hun følte — helt hadde det ikke lykkedes hende, det visste hun. Først Berners angst for sin hustru, da fødselen nærmet sig, forandret hendes følelser. Han snakket med Jenny om det: «Jeg er saa ræd, Jenny. Jeg er saa forfærdelig glad i din mor, skjønner du.» Og han snakket om, hvor syk Ingeborg hadde været, da Jenny blev født.
Følelsen av det unaturlige og urene ved morens tilstand gled bort for hende, mens han talte. Men ogsaa følelsen av, at forholdet mellem hende selv og moren var noget mystisk og overnaturlig. Det blev hverdags og selvfølgelig — hun var blit født og moren hadde lidt vondt for hende, og hun hadde været liten og trængte moren, og for alt det hadde moren holdt av hende. Og nu kom der et litet nyt barn, som vilde trænge moren mere. Jenny følte sig voksen med et — med sympati baade for moren og Berner, og hun trøstet ham veslevoksent: «Jamen du vet da, det pleier at gaa godt. Jeg synes da næsten aldrig de dør av det, du.»
Allikevel hadde hun graatt av forlatthet, da hun saa sin mor med det lille nye barnet, som tok al hendes tid og al hendes omsorg.
Men hun blev glad i ungen — især da Vesle-Ingeborg blev over aaret og var den søteste, svarteste lille tatertroll, man kunde tænke sig — og — moren hadde et nyt spædbarn.
Egentlig hadde hun aldrig hat nogen følelse av, at Bernerungerne var hendes søskende. De lignet aldeles sin far. Nu betegnet hun nærmest sit forhold til dem som tantelig — hun følte sig næsten som en ældre, fornuftig tante baade for moren og barna.
Da ulykken kom, var moren baade yngre og svakere end Jenny. Hun var blit ung igjen, fru Winge, i sit nye lykkelige egteskap, og litt træt og medtat og litt doven av de tre barselsenger noksaa tæt paa hinanden. Nils var bare fem maaneder, da hans far døde.
Berner styrtet ned en sommer borte i Skagastølstinderne og døde paa stedet. Jenny var seksten aar da. Hendes mors fortvilelse var grænsesløs; hun elsket sin mand og blev forgudet av ham. Jenny forsøkte at hjælpe moren, det hun kunde. Hvor hun selv sørget over stedfaren, sa hun til ingen. Hun visste godt, at hun hadde mistet den eneste kamerat, hun nogensinde hadde hat.
Efter middelskoleeksamen hadde hun gaat paa tegneskolen og hjulpet til hjemme i huset. Berner hadde altid interessert sig for hendes tegninger og selv været den første, som lærte hende litt om perspektiv og slikt — alt han kunde selv. Han hadde trodd, hun hadde talent.
Hans hund hadde de ikke raad til at beholde. De to smaa lubne hvalperne blev solgt, og moren syntes, de maatte sælge Leddy ogsaa — det var et kostbart dyr. Den sørget saa over sin herre. Men der maatte ingen anden ha Berners hund, naar de ikke hadde raad at beholde den selv — det satte Jenny igjennem; hun fik for engangs skyld et hysterisk anfald i den anledning. Og hun bragte den selv en aften ned til advokat Iversnæs, Berners gamle kamerat. Han tok den med sig opover om søndagen, skjøt Leddy og begrov den ved hytten.
— Som Berner hadde været mot hende — kamerat og ven — hadde hun forsøkt at være mot hans barn. Med halvsøstrene gik det slik, at eftersom de vokste til, blev forholdet mellem dem og Jenny litet intimt, men rigtig venskabelig — saan med stor avstand. Jenny forsøkte hellerikke at nærme sig dem. De var to rigtig snille smaapiker i bachfischalderen nu, med bleksot og smaaforlibelser og venner og veninder og dansemoroer bestandig — muntre og noksaa indolente. Men lille Nils og Jenny var blit bedre og bedre venner opigjennem aarene. Kalfatrus hadde hans papa kaldt den vesle skrotten, og Jenny blev ved at kalde ham det. Og han kaldte søsteren Indiana.
I alle de sidste aarenes tristhet hadde Nordmarksturerne med Kalfatrus været de eneste stunderne, hun pustet ut. Helst saan vaar og høst, naar der var faa folk paa skogen, og hun og gutten sat og tidde og glodde i det baal, de hadde laget sig — eller laa de og vaaset i sin egen forfærdelige pøbeljargon, som de ikke turde bruke hjemme av hensyn til morens følelser. —
Portrættet av Kalfatrus var det første billede, hun hadde været fornøiet med. Det var brilliant og — Gunnar bandte paa, det burde været i galleriet. Hun hadde heller aldrig siden gjort noget billede, som var saa godt.
— Hun skulde ha faat male Berner — papa. Hun hadde kaldt ham det, da hans barn begyndte at snakke. Og da hadde hun begyndt at si mama til moren. — Dermed hadde hun liksom befæstet for sig selv den forandring, som var skedd med hendes korte barndoms mor og forholdet mellem dem.
Aa den første tiden hernede. Da endelig det voldsomme tryk over hende var blit hævet. — Det føltes ikke godt — nu kjendte hun, hvor hver nerve i hende var sitrende av overanstrengelse. Og hun syntes, hun var blit for gammel til nogensinde at ta igjen ungdommen. Fra Florens husket hun ikke andet end at hun frøs der og følte sig forlatt og ikke evnet at opta det nye i sig. Og saa av og til saa hun som i et glimt den uendelige skjønhetsrigdom om sig og blev gal av længsel efter at tyde den og leve i den og være ung og elske og elskes.
De vaardagene, da Gunnar og Cesca fik hende med sig til Viterbo. Solskinnet i den nakne ekeskog, hvor anemoner og violer og gule aurikler blomstret tæt mellem det bleke, visne løv. De kokende, stinkende svovlkilder, der dampet ute paa den falmede steppeagtige slette utenfor byen — marken vidt omkring det sytende væld var likhvit av størknet kalk. Hulveien ditut med de tusen smaragdgrønne, lynrappe firfisler i stengjærderne, oliventrærne i de grønne enge med de hvite, dansende sommerfugler. Og den gamle by med de syngende fontæner og de svarte middelaldershuser og ringmurens taarne — maaneskinnet der om nætterne. Og den gule, litt musserende vin, der smakte fyrig av den vulkanske jord, den hadde grodd paa.
Hun hadde drukket dus med de nye venner. Og om natten betrodde Fransiska hende hele sit brogede unge liv og krøp op i hendes seng tilslut for at bli trøstet. Mens hun laa og gjentok: Tænk at du er slik. Tænk paa skolen var jeg altid ræd dig. Tænk at du er saa snil —!
Og Gunnar var forelsket i dem begge. Han var kaat som en ung faun av vaaren og solen. Og Fransiska lot sig kysse og lo og kaldte ham en tøisebøtte.
Men hun var ræd — ikke for ham. Men hun turde ikke kysse hans hete, røde mund, fordi hun hadde lyst til noget meningsløst, noget berusende og letsindig, som bare skulde vare disse stunderne, mens solen og vaaren og anemonerne var, og de var her — noget uten ansvar. Men hun turde ikke hoppe ut av sit gamle jeg — hun følte, hun kunde ikke slutte letsindet letsindig — og vist ikke han heller. Hun hadde set litt av Gunnar Heggen — overfor andre kvinder, han hadde hat smaa historier med — han var, som de var, og dog ikke helt — inderst inde var han sig selv, en mand, som var bedre end de fleste kvinder er.
Siden hadde han ledd av sin egen forelskelse. De var blit venner — mere og mere. I den deilige fredelige arbeidsomme tiden i Paris og siden her nede igjen.
— Men dette her med Gram var jo noget helt andet. Han vakte sandelig ingen forvovne lyster eller viltre længsler hos hende. Herregud — hun likte ham godt. Han var sletikke dum, som hun først hadde trodd — det var bare det, at da han kom hitned, hadde han været liksom saa forklemt. Det var nu vel noget, som hun skulde kunne forstaa. Der var noget mykt og ungt og friskt hos ham, som hun holdt av — hun følte det, som han var meget mere end to aar yngre end hende. Og det der han sa om at han var forelsket i hende — var det vel andet end et litet overskud av den glæde, han følte ved alt det nye og befriende. Det var nok ganske ufarlig baade for ham og hende —.
De var nok glad i hende — de hjemme. Fransiska og Gunnar og. Allikevel — mon der var nogen av dem, som tænkte paa hende nu inat —. Hun var jo aldeles ikke bedrøvet over at vite om en, som gjorde det —.
IX.
Hun vaagnet om morgenen og sa til sig selv, han kom vel ikke, og det var naturligvis ogsaa bedst. Men da han banket paa hendes dør, var hun glad allikevel.
«Men hør her, frøken Winge, jeg har ikke faat no mat endda — kan De ikke gi mig litt te og en bite brød?»
Jenny saa sig omkring i værelset:
«Jamen her er ikke gjort istand, Gram.»
«Jeg kan lukke øinene — og saa tar De og leier mig ut paa balkonen,» sa Gram utenfor døren. «Jeg er saa skrækkelig tørst paa te!»
«Jaja, vent litt da —.» Jenny slog teppet over den uredde seng og ryddet paa servanten. Og hun byttet frisertrøien med sin lange kimono.
«Saa. Værsgod, sæt Dem ut paa balkonen da, saa skal jeg lave te til Dem.»
Hun flyttet ut en taburet og satte frem brød og ost. Gram saa paa hendes bare, hvite armer og kimonoens lange ærmer, der flagret om hende. Dragten var mørkeblaa med gule og violette iris utover.
«Hvor nydelig den kjolen er — den ser ut som en egte geishadragt!»
«Ja den er egte. Cesca og jeg fik saanne kjøpt i Paris — til at gaa hjemme med om morgenen.»
«Vet De hvad — det liker jeg forfærdelig godt. At dere gaar saan og er pene, naar dere bare er dere selv.» Han tændte en cigaret og saa efter røken. «Uf hjemme om morgenen — jenta og mor og min søster, de gik og saa ut som —. Synes De ikke, damer burde altid tænke paa at være saa pene, som de kunde faa blit —.»
«Jo. Men det gaar ikke an, naar man har morgenstellet i et hus, Gram.»
«Jamen — til frokost ialfald — de kunde da greie sig paa haaret og ta paa en slik som den der — ikkesandt —.» Han reddet i det samme en tekop, som hun holdt paa at rive ned med ærmesnippen.
«Ja der ser De, hvor praktisk — saa, drik nu teen Deres, De som var saa tørst.» Hun opdaget i det samme, at alle Cescas lyse strømper hang til tørk derute og flyttet dem litt nervøst ind.
Han spiste brød og drak te og forklarte:
«Jo ser De — jeg laa og tænkte paa igaar, til det blev næsten morgen. Saa sov jeg over mig og fik ikke tid at gaa indom latteriat. Jeg synes, vi skulde gaa ut paa Via Cassia til det anemonestedet Deres —.»
«Anemonested —». Jenny lo litt. «Da De var gut, Gram, hadde De ogsaa blaaveissteder og violsteder og slikt, som De høstet hvert aar og holdt hemmelig for andre barn?»
«Om jeg hadde. Jeg vet om en bjerkelund, som der er duftende violer, ved den gamle Holmenkolveien —.»
«Jeg vet det —,» brøt hun av triumferende. «Like op tilhøire for der, som Sørkedalsveien tar av —.»
«Netop. Jeg hadde et paa Bygdø og, indenfor Fredriksborg. Og i Skaadalen —.»
«Men jeg maa ind og ta paa mig kjolen,» sa Jenny.
«Ta paa den, De hadde igaar da, er De snil,» ropte han efter hende.
«Den blir saa støvet —,» men i det samme ærgret hun sig. Hvorfor skulde hun ikke pynte sig med den — den gamle sorte silkekjolen hadde været hendes staskjole i saa mange aar — nu behøvet hun da virkelig ikke at behandle den saa ærbødig længer.
«Skidt forresten! Jamen den er bakknappet, og nu er ikke Cesca hjemme —.»
«Kom ut, saa skal jeg knappe — jeg er specialist, jeg har knappet min mor og Sofie i ryggen hele mit liv, skal jeg si Dem —.»
Det var bare to knapper midt i ryggen, som hun ikke kunde faa igjen selv. Og hun lot Gram hjælpe sig.
Han kjendte den svake og milde duft av hendes haar og hendes legeme, mens hun stod derute hos ham i solen og lot ham knappe. Og han saa, at borte i den ene siden var der nogen smaa brister i silken, som var stoppet omhyggelig. Hans hjerte fyldtes av en uendelig blid ømhet for hende, da han saa det.
«Synes De, Helge er et pent navn,» spurte han, mens de sat og spiste middag paa et osteri langt ute i kampanjen.
«Ja, det er pent.»
«Vet De, at jeg heter Helge til fornavn?»
«Ja, jeg saa, De hadde skrevet Dem ind oppe i foreningen.» Hun blev litt rød i det samme, for hun kom til at tænke paa, om han trodde, hun hadde undersøkt det.
«Ja, jeg tror, det er pent. Igrunden er der faa navn, som er pene eller stygge, ikkesandt? Hvis man kjender nogen, som heter det, kommer det an paa, om man liker dem eller ikke. Da jeg var gut, hadde vi en barnepike, som het Jenny, og hende taalte jeg ikke. Siden har jeg altid syntes, det var et stygt og simpelt navn — jeg syntes, det var saa urimelig, at De skulde hete Jenny. Og nu synes jeg, det er saa nydelig, saa blond likesom — kan De ikke høre, det er aldeles lyseblond i lyden! Jenny — en mørk en kan ikke hete det — ikke frøken Jahrmann for eksempel. Fransiska passer akkurat til hende — ikkesandt — det er saa kapriciøst — men Jenny er lyst og frisk og greit.»
«Jeg er opkaldt. Det er familienavn i min fars slegt,» sa hun for at si noget.
«Hvad tænker De Dem for eksempel ved Rebekka?» spurte han om litt.
«Jeg vet ikke. Er det ikke ganske pent da? Forresten litt haardt og klaprende kanske.»
«Min mor heter Rebekka,» sa Helge om en stund. «Jeg synes ogsaa, det klinger haardt.
— Og min søster heter Sofie. Hun giftet sig bare for at komme hjemmefra og faa sit eget, er jeg viss paa. Er det ikke underlig, at min mor kunde være saa henrykt for at faa hende gift — selv har hun levet med min far som kat og hund. Men der var ikke maate paa stas med kappelan Arnesen, da min søster og han blev forlovet. Jeg utstaar ikke min svoger. Jeg tror ikke, far taaler ham heller. Men mor —.
Min fordums forlovede het Katrine, men hun blev kaldt Titti bestandig. Jeg saa hun satte Titti i avisen ogsaa, da hun giftet sig —.
Uf ja, De kan tro, det var en dum historie. Det er tre aar siden nu. Hun vikarierte paa skolen, hvor jeg var lærer. Hun var ikke spor av pen, men rasende koket mot alle mandfolk; men jeg hadde aldrig før været ute for en dame, som gad kokettere med mig. Det kan De nok skjønne, naar De tænker paa den figur, jeg gjorde i førstningen, jeg var hernede. Og saa lo hun altid — det likefrem sprutet ut av hende, bare hun rørte sig. Hun var ikke mere end nitten aar — gud maa vite, hvorfor hun tok mig —.
Ja saa var jeg rasende skinsyk, og det moret hende, og jo mere skinsyk, hun gjorde mig, jo mere forelsket var jeg. Kanske det mest var min mandfolkforfængelighet — nu hadde jeg engang faat en kjæreste, som var rasende i vinden. Jeg var jo svært grøn da. Og jeg vilde naturligvis, hun skulde bare være optat av mig — det var antagelig et temmelig umulig forlangende, slik som jeg var dengangen. Som sagt, gud maa vite, hvad Titti vilde med mig.
Hjemme vilde de, det skulde være hemmelig, fordi vi var saa unge. Titti vilde hat, vi skulde gjort det offentlig — og saa pukket hun paa, naar jeg syntes, hun var for optat av andre, at naar det skulde være hemmelig, saa kunde hun da ikke bare være sammen med mig.
Ja saa kom hun i mit hjem da, og hun og mor trættet altid — kjæglet værre end —. Titti hadet mor likefrem. Det hadde nu vist forresten blit akkurat det samme, hvem jeg hadde forlovet mig med. For mor var det nok, at hun var min kjæreste. Ja saa slog Titti op —»
«Var De svært bedrøvet?» spurte Jenny sagte.
«Ja. Jeg var det. Jeg kom egentlig ikke helt over det, før hernede. Men det var vist mest min forfængelighet, som led. Ikkesandt — hvis jeg hadde elsket hende ordentlig, saa maatte jeg jo for eksempel ha ønsket, hun skulde bli lykkelig, da hun giftet sig med en anden? Men det gjorde jeg aldeles ikke —»
«Det hadde nu vel ogsaa været svært meget ædelhet,» sa Jenny og smilte.
«Jeg vet ikke. Saan skulde man vel føle, hvis man virkelig elsket. Ikkesandt? Men vet De, hvad jeg synes er rart? At mødre altid er saa litet venlig stemt mot sine sønners kjærester? For det er de altid.»
«En mor synes vel, ingen kvinde er god nok til gutten hendes.»
«Jamen det er ikke saan, naar døtrene forlover sig. Jeg saa det med den ækle, rødhaarete, blekfete kappelanen. Jeg har aldrig sympatisert med min søster. Men allikevel, naar jeg tænkte paa, at den fyren skulde — æsch. Naar han sat hjemme og klinte med hende.
Nei De, jeg har sommetider tænkt: Kvinder, som har været gift en tid. De blir meget mere kyniske, end vi mandfolk nogensinde. De sier det ikke, men jeg merker det allikevel, hvor de er blit kyniske paa bunden. Det hele er bare en forretning for dem — og naar datteren gifter sig, er de glad, nu er hun læsset paa nakken av en fyr, som kan slæpe paa hende og fø hende og klæ hende, og det, at hun maa finde sig i litt egteskap til vederlag, er allikevel ikkeno at bli høitidelig over. Men naar en søn for det samme vederlag tar paa sig slik en bylt, er de selvfølgelig ikke henrykt. Tror De ikke, der er noget i det?»
«Sommetider,» sa Jenny.
Da hun kom hjem om kvelden, tændte hun lampen og satte sig til at skrive til moren — hun maatte helst straks takke for fødselsdagshilsen og fortælle, hvordan hun hadde tilbragt dagen.
Og hun lo av sin egen høitidelighet kvelden før.
Uf herregud! Javist hadde hun hat det stridt og været ensom. Men stridt hadde de egentlig hat det, de fleste unge, hun hadde kjendt. Mange værre end hun. Bare hun tænkte paa alle de gamle og unge pikerne — lærerinderne paa folkeskolen. Nærsagt de fleste hadde en gammel mor at forsørge — eller søskende at hjælpe frem. End Gunnar — end Gram nu —. Selv Cesca — den forkjælede ungen fra et rikt hjem — enogtyve aar gammel hadde hun brutt med det hele og siden spinket og slitt sig frem paa sin smule morsarv.
Og ensomheten. Hadde hun ikke valgt den selv. Naar alt kom til alt: det var vel saa, at hun ikke hadde været helt sikker paa sine egne evner. Og for at døive tvilen hadde hun holdt fast ved, at hun var noget andet, helt forskjellig fra sine omgivelser. Og selv støtt dem fra sig. Nu, hun hadde vundet et stykke paa vei, bevist sig selv, hun dudde til noget, var hun jo blit meget mere omgjængelig og menneskevenlig. Hun kunde gjerne indrømme, hun hadde aldrig forsøkt at komme andre imøte, hverken som barn eller voksen. Hun hadde været for hovmodig til at gjøre det første skridt.
— Alle de venner hun hadde hat — fra stedfaren til Cesca og Gunnar — allesammen hadde de først maattet strække haanden ut.
Og saa dette, hun gik og bildte sig ind — at hun igrunden var saa lidenskabelig. Uf! Hun, som var blit otteogtyve aar uten at ha været forelsket — det aller mindste gran. Ja, hun maatte vel ha ret til at tro om sig selv, at hun ikke skulde gjøre fiasko som kvinde, blev hun nogengang glad i en mand — sund og vakker som hun var — med friske sanser, som hendes arbeide og uteliv hadde opøvet til mottagelighet. Og selvfølgelig længtes hun efter at bli glad i nogen og bli elsket — faa leve.
Men gaa her og bilde sig ind, at hun av bare skjære kjødets opsætsighet skulde kunne dumpe i armene paa en hvilkensomhelst mandsperson, som var forhaanden i et kritisk øieblik — tøv, jenta mi. Det var sgu bare det, at hun ikke vilde tilstaa, hun kjedet sig litt av og til og ganske vulgært nok skulde like at gjøre en liten erobring og bli litt kurtisert som de andre smaapikerne — det, som hun egentlig syntes, var en tarvelig lyst. Saa foretrak hun at gjøre sig høitidelig med livshunger og higende sanser — no vaas, som mandfolk stakkar har fundet paa, fordi de ikke vet, stakkar, at kvindfolkene i almindelighet er simple og forfængelige og dumme, saa de kjeder sig uten en fyr til underholdning. Derfra hele fabelen om de sanselige kvinder — der er like sjeldne som sorte svaner og disciplinerte, opdragne kvinder.
— Jenny flyttet portrættet av Fransiska op paa staffeliet. Den hvite blusen og det grønne skjørtet stod haardt og stygt nu. Det maatte dæmpes. Ansigtet tegnet bra — stillingen var god
— Ialfald var nu dette med Gram ikkeno at bli høitidelig for. Hun maatte da ved gud engang begynde at bli naturlig. Dette tøv — som i begyndelsen med Gunnar — at hun var ræd for hver ny mand, hun traf, hun skulde forelske sig i ham — eller han i hende; hun var næsten like ræd for det, saa uvant var hun med at nogen forelsket sig i hende — det forvirret hende.
Man maatte da kunne være venner — ellers skulde verden bli rigtig nydelig og forvirret. Gunnar og hun var jo venner — trygt og solid.
Der var saa meget ved Gram, som, skulde gjøre det naturlig, om de blev venner. Egentlig hadde de jo gaat igjennem meget av det samme.
Der var noget saa ungt og tillidsfuldt i hans væsen overfor hende. Dette «ikkesandt» og «synes De ikke», som han altid kom med.
Hans snak igaar om at han var forelsket i hende — eller trodde, han var det, som han sa. Hun lo litt for sig selv. Nei en voksen mand snakket ikke som han til hende, hvis han for alvor var forelsket i en kvinde og vilde erobre hende.
— Han var en søt gut, var han.
Idag hadde han slet ikke berørt det.
Hun hadde likt ham, da han sa, at hvis han virkelig hadde holdt av sin kjæreste, maatte han jo ha ønsket, hun skulde bli lykkelig med en anden.
X.
Jenny og Helge løp haand i haand nedover Via Magnanapoli. Gaten var bare en trap, som førte ned til Trajans forum. Paa det sidste trin tok han hende ind til sig og gav hende et lynsnart kys.
«Er du gal — husker du ikke, det gjæls ikke at kysse paa gaten her i byen —»
Saa lo de begge. En av de første kveldene hadde to guardiar snakket til dem paa Lateranpladsen. De hadde gaat op og ned og kysset hinanden under pinjerne langs den gamle bymur.
Det sidste solstreif rørte ved bronsehelgenen paa søilens top og brandt paa husmurene og havernes trækroner opefter høiden. Pladsen laa i skyggen med sine gamle forfaldne huser rundt det utgravede forum nede under gatelegemet.
Jenny og Helge hang over rækverket og forsøkte at tælle de fete, dovne katter, som holdt til mellem de graa søilestubber dernede paa den græsgrodde tomt. Nu med den begyndende skumring kom der saa smaat liv i dem. En rød en, som hadde ligget paa Trajansøilens fotstykke, strakte sig, hvæsset klørne paa murverket og satte i et lydløst mykt sprang ned paa græsset — randt bortover som en lysere skygge og forsvandt.
«Jaggu faar jeg ikke treogtyve da,» sa Helge.
«Femogtyve katter faar jeg —» hun snudde sig litt og skydset væk en prospektkortsælger, som var kommet bort til dem og anbefalte sig paa litt av alle mulige sprog.
Og hun lutet sig utover rækverket igjen og stirret tankeløst ned i det skyggede græs — gav sig hen i den lille lykkelige træthet efter en lang soldags utallige kys ute i den blekgrønne kampanje. Helge holdt hendes ene haand paa sin arm og klappet den — og Jenny flyttet den nedover hans ærme, til den laa gjemt mellem begge hans hænder. Helge lo sagte og glad for sig selv.
«Ler du, gutten min?»
«Jeg tænkte paa de tyskerne bare —» og saa lo hun ogsaa — sagte og likegyldig, som lykkelige mennesker ler av uvedkommende bagateller.
De hadde gaat over Forum om morgenen. Og de hadde sittet en stund oppe paa Focassøilens høie fotstykke og hvisket med hinanden, og under dem laa ruinmarken, solforgyldt og forvitret, med smaa svarte turister krabbende mellem murresterne. Men for sig selv, søkende ensomhet midt i reiseselskapernes skarer, gik et nygift tysk par. Han var fetladen, rødsprængt og blond, med knæbukser og kodak, og han læste i Baedeker for sin unge brud. Og hun, som var pur ung og yppig og mørk, med liksom et nedarvet præg av huskonelighet over sit bløte, melhvite ansigt, satte sig i positur paa en styrtet søile, og manden knipset hende av. Og de to, som sat oppe under Focassøilen og hvisket om sin kjærlighet, samvittighetsløst, ubekymret om, at de tilfældigvis sat over Forum romanum, de lo.
«Er du sulten,» spurte Helge.
«Nei — er du?»
«Nei. Vet du, hvad jeg hadde lyst til?»
«Nei?»
«Bli med dig hjem, Jenny. At vi drak te hjemme hos dig iaften. Gaar ikke det an.»
«Jo naturligvis.»
De begyndte at gaa nedover byen. De gik bakgaterne, og de gik arm i arm.
I hendes mørke trappe tok han hende pludselig ind til sig. Hans arm laa saa haardt under hendes bryst, og han kysset hende saa knugende og voldsomt, at hendes hjerte tok til at slaa sterkt og ræd. Og hun følte vrede mot sig selv, fordi hun ikke kunde la være at være bange.
«Kjære gutten min,» hvisket hun i mørket, fordi hun vilde tvinge sig selv til at være rolig.
«Vent litt,» hvisket Helge, da hun vilde tænde. Og han kysset hende som før. «Ta paa dig den geishadragten, du er saa søt i den — jeg skal sætte mig ut paa balkonen saalænge.»
Jenny byttet dragt i mørket. Og hun satte tevandet over og ordnet vaserne med anemoner og mandelgrener, før hun hentet ham ind og tændte lampen.
«Aa Jenny —» han tok hende ind til sig igjen.
«Du er saa vakker. Alting er saa vakkert hos dig. Aa det er deilig at være hos dig. — Gid jeg kunde være hos dig bestandig —»
Hun la begge sine hænder om hans ansigt.
«Jenny — ønsker du det — at vi kunde være sammen altid —»
Hun saa ind i hans vakre, gulbrune øine:
«Ja Helge. Ja du, jeg gjør det.»
«Vilde du ikke ønske, den aldrig tok slut, denne vaaren hernede — vor vaar?»
«Jo.» Hun kastet sig pludselig ind til ham. «Aa ja Helge.» Og hun kysset ham, og hun lot sine halvaapne læber og lukkede øine be om mere kys. For det var liksom hans ord om deres vaar, som aldrig burde ta slut, vækket en liten angsfuld smerte — denne vaar og deres drøm tok slut —. Og under laa en liten frygt, som hun ikke vilde gjøre sig klar, men den var født tillive, da han sa, ønsker du, vi kunde være sammen altid —.
«Aa jeg vilde ønske, jeg ikke skulde reise hjem, Jenny,» sa Helge inderlig.
«Jeg reiser jo ogsaa,» hvisket hun blidt. «Og vi kommer nok hitned igjen, Helge. Sammen.»
«Du er altsaa bestemt paa at reise hjem? Aa Jenny — er du ikke lei for det — at jeg kommer saan og forstyrrer alle dine planer?»
Hun gav ham et fort kys og sprang bort til tevandet, som kokte over.
«Du da. — Nei jeg var jo halvveis bestemt paa det fra før, ser du. Naar mama trænger mig saan saa.» Hun lo. «Det er næsten, saa jeg skammer mig — hun er jo saa rørt for jeg kommer hjem og hjælper hende. Og saa er det bare for at faa være sammen med kjæresten min. Men det er bra — jeg kan bo billigere hjemme, selv om jeg hjælper hende — og tjene litt kanske. Saa har jeg de pengene — til siden engang.»
Helge tok mot tekoppen, hun rakte ham. Og saa grep han hendes haand.
«Jamen du — næste gang du reiser ut, saa blir det vel med mig da? Ja for — du vil vel — du mener vel, vi skal gifte os, Jenny?»
Hans ansigt var saa ungt og saa saa bange spørgende ut, at hun maatte kysse det mange ganger. Og hun glemte, at hun selv hadde været ræd for dette ord, der ikke før hadde været nævnt mellem dem.
«Det blir vel mest praktisk det, gutten min. Siden vi er enige om, at vi vil bli sammen altid.»
Helge kysset stille hendes haand.
«Naar?» hvisket han om en stund.
«Naar du vil,» sa hun like saa sagte — og fast.
Og igjen kysset han hendes haand.
«Gid det hadde gaat an, at vi giftet os hernede du,» sa han om litt i en anden tone.
Hun svarte ikke, bare strøk over hans haar.
Helge sukket litt: «Men det gaar jo ikke an. Naar vi allikevel maa reise hjem saa snart. Det vilde vel være at saare din mor og — saant et hastverksgiftermaal — ikke sandt?»
Jenny tidde. Det hadde aldrig faldt hende ind, at hun skyldte sin mor regnskap for sit giftermaal — saalitt som moren hadde spurt hende om at gifte sig igjen.
«Ialfald. Jeg vet, det vilde saare mine forældre. Jeg er ikke glad for det, Jenny — men jeg vet, det vilde. Jeg vilde helst faa lov at skrive hjem, at jeg hadde forlovet mig. Og siden du tænker paa at reise hjem litt før mig — om du vilde gaa op og hilse paa dem —.»
Jenny slog med hodet — som hun vilde jage bort en ubehagelig følelse. Og hun sa:
«Jeg skal gjøre, som du vil, vennen min — kan du vel skjønne.»
«Jeg liker det ikke selv, Jenny. Aa nei. Det har været saa deilig, dette her — bare du og jeg i hele verden. Men det vilde saare mor saa grusomt, ser du. Og jeg kan ikke gjøre det værre for hende, end hun har det. Jeg er ikke saa glad i mor mere — og hun vet det, og hun sørger slik. — Det er jo bare nogen formaliteter — og hun vilde lide saa, hvis hun trodde, jeg vilde holde hende utenfor. Tro, det var hevn for den historien, du vet. —
Og naar det der er overstaat, Jenny — saa kan vi gifte os. Saa har ingen andre noget med det. Jeg vilde jo gjerne, vi skulde bli gifte snart. Vil ikke du?»
Hun kysset ham til svar.
«For jeg længes saa efter dig, Jenny,» hvisket han hett. Og Jenny gjorde ingen motstand mot hans kjærtegn. Men han slap hende — litt fort og sky. Og han begyndte at smøre kjeks og spise.
Siden sat de borte ved ovnen og røkte — hun i lænestolen, han paa gulvet med hodet i hendes fang.
«Kommer ikke Cesca hjem inat heller,» spurte han pludselig sagte.
«Nei. Hun blir i Tivoli uken ut,» sa Jenny fort og litt nervøst.
Helge kjærtegnet hendes ankel og vrist under kimonoens søm.
«Du har saa vakre, smale føtter, Jenny — aa!» Han strøk opover den slanke leg. Og han knuget pludselig voldsomt hendes ben mot sit bryst.
«Du er saa deilig, saa deilig. Og jeg er saa glad i dig — vet du, hvordan jeg er glad i dig, Jenny — jeg vil ligge her paa gulvet foran dine føtter — sæt de smaa smale skoene dine paa min nakke — gjør det!» han kastet sig pludselig ret ned for hende, og han forsøkte at løfte hendes ben og sætte hendes føtter paa sit hode.
«Helge. Helge!» Hans pludselige voldsomhet jog en liten kort skræk gjennem hende. Men det var jo gutten hendes — sa hun til sig selv — skulde hun være ræd for det, han vilde, som hun var glad i. Hans hænder var saa brændende hete, kjendte hun gjennem de tynde strømper.
Men da hun forstod, at han kysset under hendes skosaale, kjendte hun pludselig uvilje. Og i den forvirrede følelse av ængstelse og ulyst lo hun forcert.
«Nei Helge — la være — de skoene, som jeg gaar og traakker paa disse møkskitne gaterne med —»
Helge Gram reiste sig op — nøktern og ydmyget. Hun prøvet at le det væk:
«Tænk de skoene — du kan vite, der er tusen ækle bakterier paa dem —»
«Uf! din pedant — og slik en vil være kunstnerinde —.» Nu lo han og. Og overdrevent spøkefuld, for at dække over sin forvirring, tok han og krystet hende, og de lo i vilden sky begge: «Nydelig kjæreste — faa kjende — joda. Du lugter av terpentin og oljefarver.»
«Tøv min elskede. Jeg har snart ikke tat i en pensel paa tre uker. Men du skal værsgod vaske dig du.»
«Har du karbolvand kanske — saa jeg kunde bli desinficert.» Han gjorde et utfald med saapeskummede hænder. «Fruentimmer er kemisk fri for poesi, sier min far altid.»
«Ja det har far din ret i det, gut!»
«Jo du kan ordinere kold vandkur du,» sa Helge og lo.
Jenny blev pludselig alvorlig. Og hun gik bort. og la hænderne paa hans skuldre — kysset ham:
«Jeg vil jo ikke, Helge, ha dig paa gulvet foran mine føtter!»
Men da han var gaat, skammet hun sig. For det var vist slik, at hun hadde nok villet ordinere koldtvandskur, trodde hun. Men hun skulde ikke gjøre det omigjen. For hun elsket ham jo.
Hun hadde gjort fiasko iaften. Hadde tænkt ogsaa, hvad vilde signora Rosa si, hvis der hændte noget —. Uf det var temmelig ydmygende at vite, at hun hadde været ræd for en scene med en forarget signora — forsøkt at slippe fra sit løfte til gutten sin for den saks skyld.
For, da hun tok mot hans kjærlighet, gav hans kys tilbake — saa forpligtet hun sig jo til at gi ham alt, han vilde ha av hende. Hun var jo den sidste, som vilde indi den leken — ta mot kjærlighet og gi litt smaatteri igjen — ikke mere, end at hun kunde trække sig ut av leken uten tap, om hun bestemte sig omigjen.
— Det var jo bare nervøsitet denne angsten for det, hun ikke hadde prøvet før.
Allikevel — hun hadde været glad, saa længe han ikke hadde bedt om mere, end hun gladelig kunde gi —. For den stund maatte jo komme, da hun selv ønsket at gi ham alt —.
Aa det var jo kommet saa langsomt og umerkelig — som vaaren her syd. Like saa jevnt og sikkert — ingen braa overgang. Ingen kolde og stormfulde dage, som gjorde hjertet vildt av længsel efter sol og overflommende lys og fortærende hete. Ingen av de uhyggelig klare, endeløse, fortærende vaarkvelderne hjemme. Naar soldagen var forbi, saa faldt natten saa rolig og jevnt — kulden kom ifølge med mørket og lokket bare til tryg og rolig søvn mellem de varme, blanke dage — hver dag litt varmere end den forrige, hver dag med litt flere blomster over kampanjen, som ikke var grønnere end igaar — og allikevel saa meget grønnere og bløtere end for en uke siden.
Men saan var ogsaa hendes kjærlighet kommet. Hver kveld hadde hun længtet litt mere efter den næste soldag med ham utenfor murene — og litt efter litt vendte hendes længsel sig mere efter ham og efter hans unge, varme kjærlighet. Hun hadde tat mot hans kys, fordi det glædet hende — og dag for dag var deres kys blit flere — tilsidst var al tale tystnet mellem dem, og det blev bare kys.
Hun hadde set, han blev mere voksen og mandig for hver dag — det liksom gled av ham, hans usikkerhet; den pludselige nedslaathet kom aldrig over ham nu. Og hun selv blev sikrere, varmere, gladere. Det var ikke hendes ungdoms kjølige stridbare selvsikkerhet, men en hjertelig tryghet — hun var ikke mere mistænksom mot livet, som ikke vilde føie sig efter hendes drømme — nu tok hun tillidsfuldt mot hver dag, i glad forventning, at det uforutsete var godt og kunde vendes til det gode —.
Hvorfor skulde ikke kjærligheten kunne komme slik — langsomt, som en varme, der steg fra dag til dag og gav sig tid til at tine og lune —. Fordi om hun før hadde trodd, den kom som et uveir, der i et nu skapte hende om til et menneske, hun selv ikke kjendte — som hendes gamle vilje ingen magt hadde over.
Og Helge — han tok saa uendelig blidt og rolig mot denne kjærlighets langsomme, sunde vekst. Hver kveld de hadde sagt hinanden godnat, var hendes hjerte varmt av tak mot ham, fordi han ikke hadde bedt hende om mere, end hun kunde gi den dag.
Aa om de bare, bare hadde kunnet bli her — til mai, til sommeren, hele sommeren. Og deres kjærlighet kunde faat modnes hernede, til de var blit hinandens helt, saa selvfølgelig, som de hadde nærmet sig til hinanden nu —.
Bo sammen etsteds oppe i fjeldene isommer. Det der med giftermaalet kunde de jo ordnet her i byen siden — eller hjemme til høsten. Naturligvis giftet de sig paa almindelig vis, siden de holdt av hinanden —.
Naar hun tænkte paa at skulle reise hjem, var det liksom hun var ræd for at vaagne av en drøm —.
Men det var jo tøv. De var saa uendelig glad i hinanden. Nei hun likte ikke disse forstyrrelser med forlovelse og besøk hos familie og slikt —. Men det var jo bagateller.