Nys før Fuldmægtigen gaar er Leopoldine kommet sig paa Dør. Det er saa rart, det synes vel umulig for hende at ta ham i Haanden. Men hun har fundet sig en god Plass og staar i Stenfjøset og ser ut av et av Vinduerne. Hun har et blaat Silkebaand om Halsen, det hadde hun ikke før, og det mærkelige er at hun har faat Tid til at ta det paa. Der gaar han forbi, han er litt liten og rund, spræk i Læggene, lyslet Helskjæg, otte, ti Aar ældre end hun. Han er ikke uvennes, skulde hun mene! . . . .
Og saa kom Kirkefolket hjem langt ut paa Natten til Mandag. Alt var gaat bra, lille Rebekka hadde nu sovet de siste Timer opover og hun blev ogsaa løftet sovende av Kjærren og baaret ind. Sivert har hørt meget Nyt, men da Morn spør: Hvad du freget? svarer han bare: Nei ikke noget videre. Han Aksel har faat Slaamaskine og Brotharv. — Hvad du sier? spør Farn interesseret. Saa du det? — Jeg saa det. Det stod paa Bryggen. — Naa, saa var det Ærendet hans til Byen! sier Farn. Og Sivert sitter tyk av bedre Viden, men mæler ikke et Ord mere.
Farn kunde gjærne tro at Aksel Strøms nødvendige Ærend til Byen var at kjøpe Slaamaskine og Brotharv; Morn kunde ogsaa gjærne tro det. Aa men det var ingen av Forældrene som trodde det, de hadde nok hørt ymte om at det hang sammen med et nyt Barnemord i Marken. — Ja nu maa du gaa og lægge dig! sier Farn tilslut.
Sivert gaar og lægger sig, han er tyk av Viden. Aksel er kaldt til Forhør, det var en stor Sak, Lensmanden er reist med ham. Det var saa stor en Sak at Lensmandsfruen, som sandelig atter hadde faat en Liten, hadde forlatt Barnet og var reist med til Byen. Hun hadde lovet paa at hun vilde tale et Ord med Juryen.
Nu drev det med Sladder og Rygter i Bygden og Sivert mærket godt at et visst ældre Barnemord blev husket paany. Utenfor Kirken stanset Samtalen naar han nærmet sig, og hadde han ikke været den han var vilde kanske Folk ha vendt sig fra ham. Det var godt at være Sivert, først fra en stor Gaard, en rik Mands Søn, dernæst selv en dygtig Kar, en Arbeider, han stod foran andre og hadde Respekt. Han hadde ogsaa hele Tiden hat Folkeyndest. Bare nu ikke Jensine kom til at faa høre formeget før de reiste hjem! Sivert hadde ogsaa sit at ottest for, ogsaa Markens Folk kan rødme og blekne. Han saa da Jensine gik fra Kirken med lille Rebekka, hun hadde ogsaa set ham, men var bare gaat forbi. Saa venter han en Stund og kjører saa over til Smedens Stue for at hente de to.
De sitter og spiser, hele Huset spiser Middag. Sivert blir ogsaa bydd Mat, men han har spist, Tak! De visste at han skulde komme, de kunde ha ventet den lille Stunden, det vilde de ha gjort paa Sellanraa, det gjorde de ikke her. — Aanei det er vel ikke slik Mat som du vinn paa, sier Smedkonen. — Hvad du freget med Kirken? spør selve Smeden, skjønt han hadde været ved Kirken han og.
Da Jensine og lille Rebekka sitter paa Kjærren sier Smedkonen til sin Datter: Jaja, Jensine, nu maa det ikke vare for længe før du kommer hjem igjen! — Dette kan forstaaes paa to Maater, tænkte vel Sivert, for han blandet sig ikke i det. Men en litt tydeligere Tale, og han vilde kanske ha svaret! Han rynker Brynene og venter, — nei, intet mere.
De kjører hjemover og lille Rebekka er den eneste som har noget at si, hun er fuld av Æventyret i Kirken, av Presten i den sølvkorsede Kjole, av Lyskronen, Orglet. Efter en lang Stund sier Jensine: Det var skammelig dette med ho Barbro! — Hvad det var Mor di mente med at du skulde komme hjem igjen snart? spør Sivert. — Hvad hun mente? — Vil du reise ifra os? — Jeg maa vel hjem igjen engang, svarer hun. — Ptro! sier Sivert og stanser Hesten. Vil du at jeg skal snu med dig nu? — Jensine ser paa ham, han er blek som en Dødning. — Nei, svarer hun. Kort efter begyndte hun at graate. Rebekka ser forundret fra den ene til den andre. Aa lille Rebekka var svært nyttig at ha med paa en slik Tur, hun tok Parti for Jensine og klappet hende og fik hende til at smile igjen. Og da lille Rebekka truet sin Bror med at hun vilde hoppe av Kjærren og finde en god Vie til ham maatte ogsaa Sivert smile. — Men nu maa jeg spørre hvad du mente? sa Jensine. — Sivert svarte uten Betænkning: Jeg mente at hvis du vil reise ifra os saa maa vi prøve at greie os dig foruten. — Længe efter sier Jensine: Jaja ho Leopoldine er nu voksen og kan gjøre mit Arbeide.
Det blev en vemodig Hjemfærd.
VII
Det gaar en Mand opover Marken. Det suser og regner, Høstvæten er begyndt, men det bryr ikke Manden sig om, han ser glad ut og er det ogsaa, det er Aksel Strøm, han kommer fra Forhøret og er frikjendt. Og han er glad: først saa staar nu en Slaamaskine og en Nybrotharv til ham nede paa Bryggen og dernæst er han frikjendt. Han har ikke været med at myrde et Barn. Slik kan det gaa!
Men for nogen Stunder han har oplevet! Da han stod og vidnet hadde denne daglige Sliter det tyngste Arbeide i sit Liv. Han hadde ingen Fordel av at øke Barbros Skyld, derfor tok han sig vel i Agt for at si formeget, han aapenbaret ikke engang alt han visste, hvert Ord blev spurt ut av ham og han svarte oftest med Ja og Nei. Var ikke det nok? Skulde Saken gjøres endda større? Aa det saa mangen Gang ut til at bli Alvor, den høie Øvrighet var saa sortklædt og farlig, den kunde med nogen faa Ord ha vendt alt til det værste og kanske faat ham dømt. Men det var snille Folk, de vilde ikke hans Undergang. Og det traf sig desuten saa at det var mægtige Kræfter i Virksomhet for at redde Barbro, dette skulde ogsaa han komme til at nyte godt av.
Hvad i Alverden stod saa paa for ham?
Barbro selv kunde vel ikke gi sig til at forklare sig til Misfordel for sin forrige Husbond og Kjæreste, han sat inde med en frygtelig Viden om baade denne og en ældre Barnesak, hun var vel ikke dum. Nei Barbro var klok nok, hun roste Aksel og sa at han slet intet visste om hendes Nedkomst før efter at den var over. Han var smaat egen av sig og de stemte ikke overens, men han var en stille Kar og en aldeles utmærket Kar. Nei at han hadde gravet en ny Grav og skjult Liket i den, det var længe bakefter, det kom sig av at han syntes ikke den første Graven var tør nok, men det var den nu forresten, det var bare at han Aksel var saa egen.
Hvad stod saa paa for Aksel naar Barbro tok hele Børen? Og for Barbro var det saare mægtige Kræfter i Bevægelse. Fru Lensmand Heyerdahl var i Bevægelse.
Hun gik til høi og lav Person og sparte sig ikke, hun forlangte sig avhørt som Vidne og holdt Tale i Retten. Da hendes Tur kom stod hun der ved Skranken og var meget til Dame, hun optok Spørsmaalet om Barnemord i hele sin Bredde og gav Retten et Numer, det var som hun hadde utvirket Tillatelse hertil paa Forhaand. Man kunde ha hvad for Mening man vilde om Lensmandsfruen, men tale kunde hun og lærd i Politik og Samfundsspørsmaal det var hun. Det var et Under hvor hun fik Ordene ifra. Nu og da syntes Lagmanden at ville føre hende litt tilbake til Saken, men han hadde vel ikke Hjærte til at forstyrre hende, han lot hende holde paa. Og i Slutten kom hun baade med et Par brukbare Oplysninger og gjorde Retten et opsigtsvækkende Tilbud.
Alt foregik — bortset fra retstekniske Vidtløftigheder — saaledes:
Vi Kvinder, sa Lensmandsfruen, vi er en ulykkelig og underkuet Halvdel av Menneskeheten. Det er Mænd som gjør Lovene, vi Kvinder har ingen Indflytelse paa dette. Men kan nu en Mand sætte sig ind i hvad det vil si for en Kvinde at faa Barn? Har han følt Angsten, har han følt den forfærdelige Smærte og Ve og utstøtt Skrikene?
I dette Tilfælde er det en Tjenestepike som har faat Barnet. Hun er ugift, hun skal altsaa hele Tiden gaa med Barn i sig og prøve at skjule det. Hvorfor skal hun skjule det? For Samfundets Skyld. Samfundet foragter den ugifte Kvinde som skal ha Barn. Det ikke alene ikke beskytter hende, men det forfølger hende med Foragt og Skam. Er det ikke haarreisende? Det er saa at ethvert Menneske med Hjærte i Livet maa oprøres! Piken skal ikke bare føde Barn til Verden, som kunde synes evig haardt nok, men hun skal behandles som en Forbryter herfor. Jeg vil si det var et Held for denne Pike som her sitter paa Anklagebænken at hendes Barn ved et Ulykkestilfælde blev født i Bækken og kvalt. Det var en Lykke baade for hende selv og for Barnet. Saalænge Samfundet er som det nu er bør en ugift Mor være straffri for endog at dræpe sit Barn.
Det høres et svakt Murr fra Lagmanden.
Eller ialfald straffes bare ubetydelig, sa Lensmandsfruen. Selvfølgelig er vi alle enige i at Børnenes Liv bør bevares, sa hun, men skal absolut ingen av Humanitetens Love gjælde overfor den ulykkelige Mor? sa hun. Sæt Dem ind i hvad hun har gjennemgaat under Svangerskapet, hvad for Kvaler hun har oplevet med at skjule sin Tilstand og ikke vite sin arme Raad med sig selv og det Barn som skal komme. Det kan ikke nogen Mand sætte sig ind i, sa hun. Barnet faar ialfald en velment Død. Morn vil ikke sig selv og det kjære Barn saa ondt at det skal leve, Skammen er for tung for hende at bære, under dette modnes Planen i hende om at avlive Barnet. Saa føder hun i Dølgsmaal og hun er i fire og tyve Timer saa fuld av Vildelse at hun er utilregnelig under selve Drapet. Hun har saa at si næsten ikke utøvet det, for hun er saa i Vildelse. Med hver Knokkel i sig endda værkende efter Nedkomsten skal hun nu ombringe Barnet og skaffe Liket avveien, — tænk Dem den Viljeanstrængelse som utfordres til dette Arbeide! Men naturligvis ønsker vi alle at Børn skal leve og det er bare beklagelig at nogen av dem utryddes. Men det er Samfundets egen Skyld, dette haapløse, ubarmhjærtige, sladresyke, forfølgelsessyke, ondsindede Samfund som staar paa Vakt for at kværke den ugifte Mor med alle Midler!
Men selv efter en slik Medfart av Samfundet kan de mishandlede Mødre reise sig igjen. Det er ofte saa at disse Piker efter sit sociale Feiltrin netop da begynder at utfolde sine bedste og ædleste Egenskaper. Lagretten kunde spørre Bestyrerinderne paa de Asyler som optar Mor og Barn om ikke dette er sandt. Og det er erfaringsmæssig godtgjort at netop de Piker som har — ja som Samfundet saaledes har tvunget til at dræpe sit Barn, de blir saa utmærkede Barnepiker. Det skulde vel gi Stof til Eftertanke for nogen hver.
En anden Side av Saken er denne: Hvorfor skal Manden gaa fri? Morn som begaar Barnemord hun kastes i Fængsel og pines, men Barnefarn, selve Forføreren, han røres ikke. Men aldenstund han er Barnets Ophav har han Del i Mordet og den største Del i det, uten ham vilde Ulykken ikke været ute. Hvorfor gaar saa han frank og fri? Fordi Lovene forfattes av Mandfolk. Der har De Svaret. Det er saa at man maa anrope Himlen om Værn mot disse Mandfolklove! Og det blir aldrig godt før vi Kvinder blir med og faar et Ord at si ved Valgene og paa Tinget.
Men, sa Lensmandsfruen, naar nu denne grusomme Skjæbne rammer den skyldige — eller mere skyldige — ugifte Mor som begaar Barnemord, hvad skal vi saa mene om den uskyldige som bare mistænkes for Mordet og ikke har utøvet det? Hvad for Opreisning gir Samfundet dette Offer? Ingen Opreisning! Jeg vidner at jeg kjender den anklagede Pike som sitter der, jeg har kjendt hende fra Barn, hun har været i min Tjeneste, hendes Far er min Mands Stævnevidne. Vi Kvinder tillater os at tænke og føle stik imot Mændenes Anklager og Forfølgelser, vi tillater os at ha en Mening om Tingene. Piken der er arresteret og berøvet Friheten mistænkt for først at ha født i Dølgsmaal, dernæst for at ha ombragt sit Barn. Hun har — det tviler ikke jeg paa — ingen av Delene gjort; Lagretten vil selv komme til denne soleklare Slutning. Dølgsmaal? Hun føder midt paa lyse Dagen. Vel er hun alene, men hvem skulde være hos hende? Det er langt op i en Ødemark, det eneste Menneske paa Stedet foruten hende selv er en Mand, skulde hun ha tilkaldt ham i et slikt Øieblik? Vi Kvinder oprøres ved en slik Tanke, vi slaar Øinene ned ved en slik Tanke. — Saa skal hun ha dræpt Barnet? Hun fødte det i en Bæk, hun ligger der i iskoldt Vand og føder. Hvorledes er hun kommet til Bækken? Hun er Tjenestepike, altsaa Slave, hun har sine daglige Gjøremaal, nu skal hun tilskogs efter Ener til Trækjørlerne; idet hun skal over Bækken glider hun og falder nedi. Der blir hun liggende, Barnet fødes og kvæles i Vandet.
Lensmandsfruen stanser. Hun kunde se paa Retten og Tilhørerne at hun hadde talt forunderlig godt, det var saa stille i Rummet, bare Barbro sat nu og da og tørket Øinene av Rørelse. Fruen endte med disse Ord: Vi Kvinder har et Hjærte. Jeg har forlatt mine Børn i fremmede Hænder for at komme reisende og vidne for den ulykkelige Pike som sitter der. Mændenes Love kan ikke forbyde Kvinden at tænke: jeg tænker at Piken der er straffet nok for ikke at ha gjort nogetsomhelst galt. Frikjend hende da, saa skal jeg ta hende til mig. Hun vil bli den mest utmærkede Barnepike jeg har hat.
Fruen slutter.
Lagmanden bemærket: Ja men det var jo Barnemorderskerne som efter Fruens Uttalelser blev saa utmærkede Barnepiker? Aa, men Lagmanden var ikke uenig med Fru Lensmand Heyerdahl, langtfra, han var saa human han ogsaa, saa presteagtig mild. Ved det Par Spørsmaal som Statsadvokaten fik rettet til Fruen efterpaa sat Lagmanden for det meste og noterte paa nogen Papirer.
Det var en Formiddags Forhandling, ikke stort mere, Vidnerne var saa faa og Saken sandelig saa grei. Aksel Strøm sat og haapet det bedste, saa syntes pludselig baade Lensmandsfruen og Statsadvokaten at forene sig om at skaffe ham Ubehageligheter fordi han hadde begravet Barneliket istedet for at mælde Dødsfaldet. Han blev utspurt med nogen Strænghet og han vilde kanske ikke ha klaret sig altfor godt paa dette Punkt hvis han ikke et Stykke borti Salen hadde faat Øie paa Geissler. Aldeles rigtig: Geissler sat der. Dette gav Aksel et Slags Støtte, han følte sig ikke længer alene mot en Øvrighet som vilde ham tillivs. Geissler nikket til ham.
Jo Geissler var møtt op i Byen. Han kom ikke til at mælde sig som Vidne, men han var tilstede. Han hadde ogsaa brukt et Par Dager før Forhøret til at sætte sig ind i Saken og notere ned det han husket av Aksels egen Fortælling paa Maaneland. De fleste av Dokumenterne var i Geisslers Øine noget Skrap, denne Lensmand Heyerdahl var et meget indskrænket Menneske, han hadde i sin Efterforskning lagt an paa at gjøre Aksel til Medvider i Barnemordet. Den Tosk, den Idiot, han hadde intet Kjendskap til Livet i Marken, han forstod ikke at Barnet netop var det Baand som skulde binde Kvindfolkhjælpen til Aksels Gaard!
Geissler talte med Statsadvokaten, men han fik det Indtryk at han ikke hadde behøvet det: han vilde hjælpe Aksel hjem igjen til Gaarden og Marken, men Aksel trængte ingen Hjælp. Nei for det saa jo velsignet lyst ut for Piken Barbro selv, og blev hun frikjendt vilde Aksels Medskyld falde bort. Det kom jo an paa Vidneutsagnene.
Da de faa Vidner var avhørt — Oline var ikke indkaldt, men Lensmanden, Aksel, Sakkyndigheten, et Par Piker fra Bygden, da de var avhørt var det Middagshvile og Geissler gik til Statsadvokaten igjen. Nei Statsadvokaten hadde den Opfatning at det fremdeles saa lyst ut for Piken Barbro, som godt var. Fru Lensmand Heyerdahls Vidneprov hadde været av megen Vægt. Det kom jo an paa Lagretten.
Interesserer De Dem særlig for denne Piken? spurte Statsadvokaten. — Forsaavidt, svarte Geissler. Eller kanske særlig for Manden. — Har hun tjent hos Dem ogsaa? — Nei han har ikke tjent hos mig. — Naa, Manden. Men Piken? Det er hun som samler Rettens Medfølelse. — Nei hun har ikke tjent hos mig. — Manden han er mere fordægtig, sa Statsadvokaten. Han gaar hen aldeles alene og begraver Barneliket i Skogen. Det er mistænkelig. — Han vilde vel i det hele tat begrave det, sa Geissler, det var ikke gjort første Gang. — Naa, hun var en Kvinde og hadde ikke en Mands Kræfter til at grave. Og i den Tilstand hun var orket hun ikke mere. I det hele og store, sa Statsadvokaten, saa har vi arbeidet os frem til et mere menneskelig Syn paa disse Barnemordsaker. Jeg vilde som Lagrette ikke vaage at dømme denne Piken, og efter det som foreligger tør jeg ikke kræve hendes Domfældelse. — Det er meget glædelig! sa Geissler og bukket. — Statsadvokaten vedblev: Som Menneske og Privatmand vil jeg gaa endda videre: jeg vilde ikke dømme til Straf en eneste ugift Mor som dræpte sit Barn. — Det er interessant, sa Geissler, at Hr. Statsadvokaten og Fruen som vidnet idag er saa enige. — Naa, hun! Men hun talte forresten godt. Nei, men hvad skal alle disse Domfældelser være til? Ugifte Mødre har lidt saa uhørte Kvaler paa Forhaand og er drevet saa langt ned under alle menneskelige Forhold ved Verdens Haardhet og Brutalitet at det er Straf nok. — Geissler reiste sig og sa tilslut: Men saa er det Børnene? — Ja, svarte Statsadvokaten, det er sørgelig nok med Børnene. Men naar alt kommer til alt saa er det jo Guds Velsignelse med Børn igjen. Og specielt slike uægte Børn, hvorledes gaar det dem? Hvad blir det av dem? — Geissler vilde kanske ærte litt det runde Menneske, eller kanske vilde han bare gjøre sig mystisk og dyp, han sa: Erasmus var Løsbarn. — Erasmus? — Erasmus av Rotterdam. — Naa. — Leonardo var Løsbarn. — Leonardo da Vinci? Saa. Ja det gives naturligvis Undtagelser, ellers var ikke Regelen der. Men i det store og hele! — Vi freder Fugl og Dyr, sa Geissler, det synes litt rart ikke at frede Spædbørn. — Statsadvokaten grep langsomt og værdig efter nogen Papirer paa Bordet til Tegn paa at han maatte avbryte: Ja, sa han fraværende, ja, aaja. — Geissler takket for den overordentlig instruktive Samtale han hadde opnaadd og gik.
Han satte sig i Retssalen igjen for at være ute i Tide. Det kitlet ham vel at han sat der saapas mægtig: han hadde Kundskap om en viss avklippet Skjorte til at bære — Soplimeris i, om et Barnelik som drev engang paa Stadthavet, han kunde sætte Retten fast, et Ord av ham nu vilde være godt som Tusen Sværd. Men Geissler agtet visst ikke at uttale dette Ord nu hvis det ikke blev nødvendig. Det tegnet jo herlig, selve den offentlige Anklager var paa Anklagedes Side.
Saa fyldes Lokalet og Retten sættes igjen.
Det blev en interessant Komedie i Smaabyen, Statsadvokatens manende Alvor, Forsvarerens bevægede Veltaleri. Lagretten sat og hørte efter hvad den skulde mene om Piken Barbro og hendes Barns Død.
Ikke for det: saa rent liketil var det nu ikke at finde dette ut. Statsadvokaten var en pen Mand at se paa og han var sikkert ogsaa et godt Menneske, men noget maatte ha ærgret ham nylig, eller han var kommet i Tanke om at han hadde en Plass at forsvare i norsk Retspleie, Gud vet. Det var uforstaaelig, men han var ikke saa medgjørlig som i Formiddag, han paatalte Udaaden hvis den var gjort, sandelig, sa han, det var et mørkt Blad hvis det med Bestemthet kunde sies at være saa mørkt som Vidneforklaringerne tillot at tro og tænke. Det maatte saa Lagretten avgjøre. Han vilde fæste Opmærksomheten paa tre Punkter: det første Punkt var om her forelaa Barnefødsel i Dølgsmaal, om dette Spørsmaal stod klart for Dommerne. Han gjorde nogen personlige Bemærkninger. Det andet Punkt var Klædet, denne halve Skjorten, hvorfor hadde Anklagede tat med sig den? Var det paa Vonen om at hun skulde faa Bruk for den? Han utviklet dette videre. Det tredje Punkt var den skyndsomme og fordægtige Begravelse uten at mælde Dødsfaldet til Prest og Lensmand. Her var Manden paa Stedet Hovedpersonen, og det var av den største Vigtighet for Lagretten at opgjøre sig den rette Mening her. For det var jo indlysende at var Manden Medvider, og det var derfor han foretok Begravelsen paa egen Haand, saa maatte hans Tjenestepike ha begaat en Ugjærning som han var blit Medvider i.
Hm! sa det i Salen.
Aksel Strøm sat atter og skjønte at han var i Fare, han saa op og traf ikke et eneste Blik, alle fulgte Taleren med Øinene. Men langt borti Lokalet sat Geissler nu igjen, han saa yterst overlegen ut, som sprækkefærdig av Hovmod, med Underlæben fremskutt og med Ansigtet vendt mot Loftet. Denne uhyre Likegyldighet for Rettens Alvor og dette Hm! høit mot Sky kom til at virke opkvikkende paa Aksel, han følte sig atter ikke alene mot hele Verden.
Og nu rettet det sig, denne Statsadvokat syntes endelig at det kunde være nok, han hadde faat utspredt saa megen Mistanke og Ondskap mot ham som det var mulig, nu holdt han op. Ja han snudde paa en Maate helt rundt gjorde Statsadvokaten, han forlangte ikke Domfældelse. Han sa tilslut bent ut at efter de foreliggende Vidneprov torde ikke han for sin Del paastaa Anklagede dømt.
Det var jo rigtig godt! tænkte vel Aksel, nu blir det en Ende paa det!
Saa tok Forsvareren fat, en ung Mand som hadde lært at bli Jurist og som nu hadde faat Forsvaret i denne prægtige Sak. Det blev ogsaa en Laat der efter, aldrig hadde en Mand været mere viss paa at forsvare en Uskyldighet end han. I Grunden hadde denne Fru Lensmand Heyerdahl kommet ham i Forkjøpet og knepet adskillige Argumenter fra ham i Formiddag, han var misnøid med at hun hadde utnyttet Samfundet — aa han hadde selv saa meget at si Samfundet! Han var ærgerlig paa Lagmanden som ikke hadde stoppet hende i Talen, det var jo et Indlæg hun leverte, oplagt Procedure, hvad var nu tilbake til ham?
Han begyndte med Begyndelsen av Piken Barbro Bredesens Levnetsløp, hun var fra et Smaakaarshjem, forresten med strævsomme og agtværdige Forældre, hun kom tidlig ut at tjene, hun kom først til Lensmandens. Vi har idag hørt den Mening som hendes Matmor, Fru Heyerdahl, hadde om hende, den kunde ikke være mere straalende. Barbro kom til Bergen. Forsvareren fæstet sig ved det dypt følte Skudsmaal fra to Kontorister som hun hadde indtat en betrodd Stilling hos i Bergen. Barbro kom hjem igjen for at styre Hus hos en Ungkar i Utmarken. Her begyndte hendes Ulykke.
Hun skulde ha Barn med denne Ungkar. Den ærede Statsadvokat hadde — forøvrig paa den allerskjønsomste og skaansomste Maate — antydet Barnefødsel i Dølgsmaal. Hadde Barbro dulgt sin Tilstand, hadde hun fornægtet den? De to Vidner, Pikerne fra hendes Hjembygd, hadde ment at forstaa at hun var frugtsommelig, men da de spurte hende hadde hun aldeles intet nægtet, hun hadde bare slaat det hen. Slik gjør unge Piker det med den Ting, de slaar det hen. Ingen andre hadde spurt Barbro. Var hun gaat til sin Matmor og hadde bekjendt? Hun hadde ingen Matmor. Hun var selv Matmor. Hun hadde en Husbond, men en ung Pike gaar ikke til en Mand med den Slags Hemmeligheter, hun bærer Korset selv, hun synger ikke, hun hvisker ikke, hun er Trappist. Hun dølger sig ikke, men hun gaar i Enrum.
Barnet fødes, det er en fuldbaaren og velskapt Gut, han har levet og aandet efter Fødselen, men han er kvalt. Lagretten kjender Omstændigheterne ved denne Fødsel, den foregik i Vand, Morn faldt i Bækken og fødte, hun er ute av Stand til at redde Barnet, hun blir liggende og kan ikke engang redde sig selv paa Land før efterpaa. Nuvel, det kan ikke opdages Spor efter Vold paa Barnet, det har ingen Mærker, ingen har villet dets Død, det er kvalt av Vandet. Det er ikke mulig at finde en naturligere Forklaring.
Den ærede Statsadvokat hentydet til et Klæde: det var et dunkelt Punkt at hun hadde tat med sig denne halve Skjorte paa sin Tur. Intet var klarere end denne Dunkelhet: hun hadde tat med sig Klædet for at rispe Ener i det. Hun kunde ha tat — lat os si et Putevar, men hun tok et Klæde til det. Noget maatte hun ha, hun kunde ikke bære rispet Ener med sig i Hænderne. Nei her kunde Lagretten være tryg!
Men det var et andet Punkt som ikke var fuldt saa klart: hadde Anklagede den Støtte og Omsorg som hendes Tilstand krævet i de Tider? Viste hendes Husbond hende Skaansomhet? Godt, hvis han gjorde det! Piken har her under Forhøret omtalt sin Husbond med Anerkjendelse, det skulde tyde paa et godt og ædelt Sindelag hos hende. Manden selv, Aksel Strøm, har jo heller ikke i sine Forklaringer lagt Sten til Børen for Anklagede og lastet hende, — det har han sandelig ogsaa gjort ret i, for ikke at si klokt i: det er hun som skal frelse ham. Det at kaste mest mulig Skyld over paa hende vilde jo nemlig, hvis det førte til hendes Fald, ogsaa rive ham med.
Det er umulig at dukke ned i Akterne i foreliggende Sak uten at føle den dypeste Medlidenhet med denne unge Pike i hendes Forlatthet. Og endda trænger hun ikke at anrope Barmhjærtigheten, men bare Retten og Forstaaelsen. Hun og hendes Husbond er paa en Maate forlovet med hverandre, men Uforlikelighet og dyp Forskjel i Interesser utelukker Ægteskap. Hos denne Mand kan denne Pike ikke finde sin Fremtid. Det er ikke behagelig at maatte gjøre det, men for at vende tilbake til Momentet med det medbragte Klæde: naar alt skal frem saa var det ikke en av sine egne Særker Piken hadde tat med, men en av sin Husbonds Skjorter. Vi spurte os selv i Begyndelsen: Var denne Skjorte stillet til Raadighet? Her, mente vi, kunde være en Mulighet for at Manden, at Aksel, hadde hat en Finger med i Spillet.
Hm! sa det borti Salen. Det var saa haardt og høit at det stanset Taleren, alle lette med Øinene efter Ophavsmanden til denne Avbrytelse, Lagmanden sendte et skarpt Blik.
Men — fortsatte Forsvareren efter at ha fundet sig selv igjen — ogsaa paa dette Punkt kan vi være rolige, takket være Anklagede selv. Skjønt det skulde ligge i hendes Interesse at halvere Skylden her saa har hun ikke gjort det. Hun har paa det bestemteste fritat Aksel Strøm for at ha kjendt til at hun tok hans Skjorte istedet for sin egen Særk med til Bækken — jeg mener med til Skogen efter Ener. Det er ingensomhelst Grund til at tvile paa Anklagedes Ord, de har hele Veien holdt Stik, de gjør det ogsaa her: hadde hun mottat Skjorten av Mandens Haand vilde dette ha forutsat hele Barnemordet, og Anklagede vil ikke med sin Sandhetskjærlighet bidrage til at fælde selv denne Mand for en Forbrytelse som ikke er til. I det hele tat forklarer hun sig pent og aapenhjærtig og har ikke villet kaste nogen Skyld over paa andre. Dette Træk at fare pent frem gaar igjen overalt hos hende, saaledes har hun svøpt ind det lille Barnelik paa bedste Maate og gjort sig Flid med det. Slik fandt Lensmanden det i Graven.
Lagmanden vil — for en Ordens Skyld — gjøre opmærksom paa at det var Grav Numer 2 Lensmanden fandt, og der hadde jo Aksel begravet Barnet.
Javel, det er saa, og jeg takker Hr. Lagmanden! sier Forsvareren med al den Ærbødighet man skylder Justitsen. Jo det var saa. Men nu hadde Aksel selv forklaret at han bare løftet Liket over til den nye Grav og la det nedi. Og det er utvilsomt ogsaa saa at en Kvinde kan bedre svøpe et Barn end en Mand kan, og hvem kan allerbedst svøpe det? Jo, en Mor med de ømme Hænder!
Lagmanden nikker.
Men forresten: Kunde ikke denne Pike — hvis hun hadde været av det Slaget — ha gravet Barnet ned nakent? Jeg vil gaa saa vidt som at si at hun kunde ha lagt det i en Søppelkasse. Hun kunde ha efterlatt det under et Træ ovenpaa Jorden for at fryse det ihjæl — det vil si hvis det ikke hadde været dødt. Hun kunde ha stukket det i Ovnen i en ensom Stund og brændt det op. Hun kunde ha tat det med sig til Sellanraaelven og slængt det nedi den. Intet av dette gjorde denne Mor, hun svøpte det døde Barn og begrov det. Og var det pent svøpt da det blev fundet saa var det en Kvinde og ikke en Mand som hadde gjort det.
Nu, sa Forsvareren, skulde Lagretten avgjøre hvad som blev tilbake av Skyld hos Piken Barbro. Det blev i Sandhet lite tilbake, det blev efter Forsvarerens bedste Skjøn intet tilbake. Det skulde da være at Lagretten vilde fælde hende for at ha undlatt Anmældelse av Dødsfaldet. Men nu var jo Barnet engang dødt, det var langt opi Ødemarken, mange Mil til Prest og Lensmand, det fik sove sin evige Søvn i en god Grav i Skogen. Var det en Forbrytelse at begrave det her saa delte Anklagede den med Barnefarn; men den Forbrytelse maatte i alle Tilfælder kunne tilgives. Man er mere og mere kommet bort fra at straffe Forbrytelser, man forbedrer Forbryterne. Det var i gamle Dage man skulde straffe for alt mulig, det var nemlig Hævnlæren fra Det gamle Testamente: Øie for Øie, Tand for Tand! Nei dette er ikke Aanden i Lovgivningen mere. Den moderne Retspleie er human, den søker at avpasse sig efter det mere eller mindre forbryterske Sindelag som vedkommende kan ha utvist.
Døm da ikke denne Piken! sa Forsvareren. Det gjælder ikke om at faa en Forbryter mere, det gjælder at tilbakegi til Samfundet et godt og nyttig Medlem. Forsvareren pekte paa at Anklagede nu vilde faa det omhyggeligste Tilsyn i en ny Plass som var hende tilbydd: Fru Lensmand Heyerdahl hadde ut fra sit langvarige Kjendskap til Barbro og efter sin rike Erfaring som Mor slaat sit Hjem op paa vid Væg for hende; Lagretten vilde da under Vægten av sit Ansvar dømme eller frikjende hende. Tilslut vilde Forsvareren takke Hr. Statsadvokaten fordi han ikke nedla Paastand paa Domfældelse. Der saa man den dype og humane Forstaaelse.
Forsvareren satte sig.
Resten av Forhandlingerne tok ikke lang Tid, Retsbelæringen var det samme op igjen, set fra to Kanter: et kort Sammendrag av hele Skuespillets Indhold, tørt, kjedelig og værdig. Det var gaat saa koselig til, baade Statsadvokaten og Forsvareren hadde jo været inde paa Lagmandens Omraade, de hadde gjort ham Hvervet let.
Det blev tændt Lys, et Par Lamper skinnet ned fra Loftet, et elendig Lys som Lagmanden ikke syntes at se sine Notater ved. Han paatalte noksaa skarpt at ikke det lille Barns Dødsfald var blit mældt til Autoriteterne; men — sa han — det maatte under de forhaandenværende Omstændigheter nærmest ha blit Barnefarns Sak og ikke Morns, eftersom hun var for svak til det. Saa var det da at Lagretten skulde avgjøre om her forelaa Barnefødsel i Dølgsmaal og Barnemord. Det blev atter engang forklaret fra Ende til anden. Derpaa fulgte det sædvanlige Paalæg om at være sig Ansvaret bevisst, hvad Lagretten var blit indprentet før, og endelig det ikke ukjendte Raad at i Tvilstilfælde skulde Avgjørelsen komme Anklagede tilgode.
Nu var det hele klart.
Saa gik Dommerne ut av Salen og ind i et Kammers. De skulde raadslaa over et Papir med Spørsmaal som en av dem hadde faat med sig. De var borte i fem Minutter og kom tilbake med Nei til alle Spørsmaalene.
Nei Piken Barbro hadde ikke dræpt Barnet sit.
Saa talte Lagmanden et Par Ord igjen og sa at Piken Barbro var fri.
Folk forlot Salen. Komedien var slut . . . .
Nogen tar Aksel Strøm i Armen, det er Geissler. Han sa: Saa, nu er du kvit Saken! — Ja, sa Aksel. — Men de har jo hæftet dig bort til ingen Nytte. — Ja, svarte Aksel igjen. Men nu var han kommet sig litt og la til: Men jeg faar nu være glad at jeg slap unda. — Det skulde ogsaa bare ha manglet! sa Geissler og la Vægt paa hvert Ord. — Herav fik Aksel det Indtryk at Geissler maatte ha hat noget at gjøre med Saken, at han hadde grepet ind. Gud vet om det ikke i Grunden var Geissler som hadde ledet hele Retten og fremskaffet det Resultat han vilde. Dunkelt var det.
Men saa meget skjønte Aksel at Geissler hadde staat paa hans Side i hele Dag. — Ja Dokker skal nu ha saa megen Tak! sa han og vilde takke i Haanden. — Hvad for? spurte Geissler. — For — ja for altsammen! — Geissler avviste ham kort: Jeg har intet gjort. Jeg brydde mig ikke om at gjøre noget, det var ikke værdt! Men Geissler hadde kanske allikevel intet imot denne Tak, det var som han hadde ventet paa den og nu hadde faat den: Jeg har ikke Tid til at tale mere med dig netop nu, sa han. Reiser du hjem igjen imorgen? Det er godt. Lev vel saalænge! — Geissler drev nedover Gaten . . . .
Paa Dampskibet hjem traf Aksel Lensmanden og Fruen, Barbro og de to Piker som hadde vidnet. — Naa, sa Lensmandsfruen, er du ikke glad for Utfaldet? — Aksel svarte at Jo, han maatte vel være glad for at det blev Endskap paa det. — Lensmanden selv talte og sa: Dette er nu den andre Barnesaken jeg har hat i Marken, den første galdt Inger paa Sellanraa, nu har jeg faat den andre ifra mig. Nei det nytter ikke at komme væk fra slikt, Retfærdigheten maa ske sin Fyldest!
Men Lensmandsfruen forstod vel at Aksel ikke var videre blid for hendes Vidnemaal igaar, nu vilde hun jævne paa det, gjøre det godt igjen: Ja du skjønte vel hvorfor jeg talte som jeg gjorde imot dig? — Ja. Jo, svarte Aksel. — For det skjønte du vel. Tror du jeg vilde dig tillivs? Dig har jeg altid holdt for en prægtig Mand, det vil jeg bare si dig. — Naa, sa Aksel bare, men han blev baade rørt og glad. — Ja det har jeg, sa Lensmandsfruen. Men jeg var nødt til at lægge litt Skyld paa dig, ellers var Barbro blit dømt og du med hende. Det var gjort i den bedste Mening fra min Side. — Jaja Tak skal Dokker nu ha! — Det var jeg og ingen anden som gik til Herodes og Pilatus i Byen og virket for dere. Og du hørte vel at alle vi som holdt Tale maatte skylde litt paa dig for at faa dere begge fri. — Ja, sa Aksel. — Nei du trodde nu vel ikke et Øieblik at jeg vilde være ond imot dig, vet jeg? Dig som jeg holder for en utmærket Mand!
Det gjorde godt efter al Fornedrelsen! Aksel var ialfald nu saa rørt at han sandelig vilde gi Lensmandsfruen noget, hvad det kunde bli, men vise sin Taknemmelighet og gi hende et eller andet, kanske et Slagt nu i Høst. Han hadde en Fors Okse.
Fru Lensmand Heyerdahl holdt Ord: hun hadde tat Barbro til sig. Ogsaa ombord i Skibet tok hun sig av hende og tillot hende hverken at fryse eller sulte, hun tillot hende heller ikke at fjase med den bergenske Styrmand. Den første Gang dette hændte sa ikke Fruen noget, hun bare ropte Barbro til sig. Men se, nu stod Barbro igjen og fjaset med Styrmanden og la Hodet paasnei og talte Bergensmaal og smilte. Da ropte Fruen paa hende og sa: Jeg synes ikke du skal staa og holde Passiar med Mandfolk nu, Barbro. Husk paa hvad du har været oppe i og hvad du kommer ifra. — Jeg hørte bare han var ifra Bergen og saa snakket jeg til han, svarte Barbro.
Aksel talte ikke med hende. Han la Mærke til at hun var fin og blek i Huden og at hun hadde faat pene Tænder. Hun hadde ingen av hans Ringer . . . .
Og nu stamper Aksel opover Marken. Det blaaser og regner, men han er sjæleglad, han har set Slaamaskinen og Nybrotharven nede paa Bryggen. Den Geissler! Ikke et Ord hadde han nævnt nu i Byen om den store Sending. Han var en forunderlig Herre.
VIII
Aksel fik ikke lang Hvilen hjemme, med Høststormene begyndte en privat Møie og Fortræd som han hadde paadraget sig: Telegrafen paa hans Væg mældte at Linjen var i Uorden.
Aa han hadde vel været for grisk efter Skillingerne da han overtok denne Post. Det hadde været ubehagelig helt fra Begyndelsen, Brede Olsen hadde likefrem truet ham da han kom og hentet Telegrafens Saker og Værktøi, han hadde sagt: Du husker ikke meget paa at jeg reddet Livet dit i Vinter. — Det var Oline som reddet Livet mit, svarte Aksel. — Naa, bar jeg dig ikke hjem paa min egen stakkars Ryg? Og korsom var saa passet du paa at kjøpe Gaarden min i Sommers Tide og gjøre mig husvild til Vinters! Brede var høilig krænket, han sa: Men du skal bare ta Telegrafen med dig og hele Skrapet med dig. Jeg og Familjen vi skal fare til Bygden og begynde med noget, men hvad det blir vet ikke du, men det skal være med et Hotel og et Sted hvor at Folk kan faa kjøpt Kaffe. Tror du ikke vi skal klare os! Konen min hun kan sælge Fortæringer av alle Slag og jeg selv kan fare paa Forretninger og tjene meget mere end som du. Men det vil jeg si dig, Aksel, at jeg kunde gjøre dig mangt et Puss, jeg som er saa kjendt med hele Telegrafen, og jeg kunde baade vælte Stolper og bryte av Traaden. Saa maatte du ut midt i Onnen. Det vil jeg bare si dig og du kan lægge det paa Minde . . .
Nu skulde Aksel ha hentet op Maskinerne fra Bryggen — aa de var saa forgyldte og kulørte som et Skilderi hver, han kunde ha hat og set paa dem idag og sat sig nøie ind i Bruken av dem, — nu maatte de staa. Det var ikke bra at maatte forsømme nødvendig Arbeide og fare Telegraflinjen over. Men det var de Pengene.
Paa Toppen av Fjældet træffer han Aronsen. Handelsmand Aronsen staar her og ser og skuer midt i Stormen, han var selv som et Syn. Hvad vilde han her? Han har vel ikke faat levende Fred længer, men er draget tilfjælds for selv at undersøke Minerne. Se, det gjorde Handelsmand Aronsen av lutter Omtanke for sig og sines Fremtid. Nu staar han overfor den bare Elendighet og Ødelæggelse paa det forlatte Fjæld: Maskiner som laa og rustet, Materiel, Kjøredoninger, meget av det under aapen Himmel, alt var trøstesløst. Hist og her paa Barakkevæggene var opslaat haandskrevne Plakater som forbydde at bortta eller skade Selskapets Redskaper, Vogner eller Bygninger.
Aksel faar sig en liten Prat med den gale Kræmmer og spør: Er Dokker ute paa Skytteri? — Ja jeg maatte saasandt ha naadd han! svarer Aronsen. — Hvem vilde Dokker ha naadd? — Hvem? Han som lægger øde baade mig og alle andre her omkring. Han som ikke vilde sælge Fjældet sit og late det bli Rørelse og Handel og Penger iblandt Folk. — Dokker mener han Geissler? — Ja jeg mener just den Karn. Han skulde været skutt! — Aksel ler og sier: Han Geissler var i Byen nu for nogen Dager siden, der kunde Dokker ha truffet han. Men efter mit ringe Skjøn saa tror jeg ikke at Dokker skal vør den Manden. — Hvorfor ikke det? spør Aronsen sindt. — Jeg frygter for han vilde bli ørlite for dunkel og navnkundig for Dokker. — De kjæklet en Stund om dette og Aronsen blev mere og mere hæftig. Tilslut spurte Aksel paa Skøi: Ja Dokker vil nu vel ikke snoft gjøre os opraadd her i Marken og fare ifra os? — Tror du jeg vil gaa her og rote i Myrene dokkers og ikke tjene til Kardusen i Pipen min? ropte Aronsen forarget. Vil du skaffe mig Kjøper saa skal jeg sælge! — Kjøper? sa Aksel. Det er almindelig god Jord dersom at Dokker dyrker hende; med den Vidden Dokker har kan hun føde sin Mand. — Naar du hører at jeg ikke vil rote i hende! ropte Aronsen igjen i Stormen. Jeg kan gjøre det som bedre er! — Aksel mente saa at han nok kunde faa en Kjøper, men Aronsen haanet lystig en slik Tanke: Her er ikke en eneste i Marken som kan kjøpe mig ut. — Nei netop her i Marken. Men det kan være andre. — Her er bare Skitt og Armod, vedblev Aronsen rasende. — Hvad det kan være. Men han Isak paa Sellanraa kunde nu kjøpe Dokker ut hvad Dag som helst, sa Aksel støtt. — Det tror jeg ikke, sa Aronsen. — Jeg kjærer ikke om hvad Dokker tror, svarte Aksel og vilde gaa. — Aronsen ropte efter ham: Bi ørlite! Naa, kunde han Isak skille mig av med Storborg, tror du? — Ja, svarte Aksel, om det saa var fem slike Storborg, hvad som Penger og Middel angaar!
Aronsen var gaat utenom Sellanraa Gaard paa Opturen, han vilde ikke vise sig; paa Hjemveien gik han indom og hadde en Samtale med Isak. Nei, hadde Isak sagt og bare rystet paa Hodet, det er noget som jeg ikke har tænkt paa og heller ikke skjønner. —
Men da Eleseus kom hjem til Sellanraa til Jul var ikke Isak længer saa avvisende. Han hadde rigtignok aldrig hørt saa galt som at kjøpe Storborg, den Flyvegrillen var ialfald ikke kommet fra ham; men mente han Eleseus at Handelsstedet var noget for ham saa fik de tænke paa det.
Eleseus selv var saa midt imellem, slet ikke opsat, men heller ikke likegyldig. Slog han sig til herhjemme saa var han paa en Maate forbi, Marken det var ikke Byen. I Høst da det var stort Forhør over Markens Folk i Byen undgik han at vise sig, han brydde sig ikke om at træffe disse Sambygdinger, de tilhørte en anden Verden. Skulde han nu selv vende tilbake til den Verden?
Mor hans vilde at de skulde kjøpe, Sivert vilde ogsaa at de skulde kjøpe, de slog sig sammen om Eleseus og en Dag kjørte de alle tre ned til Storborg for at se paa Herligheten.
Men ved Utsigten til at bli av med Stedet blev Aronsen nu en anden Mand: han hadde ikke fornøden at sælge! Om han reiste bort saa kunde Gaarden staa igjen her, det var en bom konstant Gaard og en splendo Gaard, han fik den nok solgt. Dokker vil ikke gi det jeg vil ha for han, sa Aronsen. — De var inde i Rummene, var i Fjøset, i Pakboden, de saa over Resterne av de stakkars Varer: nogen Mundspil, Klokkekjæder, Æsker med roset Papir, Hængelamper med Prismer, altsammen usælgelige Saker blandt Nybyggerne. Og saa forresten var det litt Bomuldstøi og nogen Kasser med Spiker.
Eleseus gjorde sig til og saa faglært paa alt. Den Slags Varer har ikke jeg Bruk for, sa han. — Nei Dokker kan late dem være, svarte Aronsen. — Men jeg skal by Dokker femten Hundrede Kroner for Gaarden som den staar med Varer og Dyr og altsammen, sa Eleseus. Aa han var saa likeglad, hans Bud var bare et Slags Flokseri, han vilde vise sig.
De kjørte hjem igjen. Nei det blev ingen Handel, Eleseus hadde skambydd Aronsen og fornærmet ham: Jeg estimerer ikke at høre paa dig! sa Aronsen og duttet ham, duttet denne bylærte Spirrevip som vilde lære Handelsmand Aronsen om Varer. — Saavidt jeg vet har jeg ikke drukket Dus med dig, sa Eleseus like saa fornærmet. Det maatte bli til Fiendskap for Livet.
Men hvorfor Aronsen alt fra første Øieblik var saa kaut og saa lite nødd om at sælge? Det hadde sin Grund, Aronsen gik nemlig med et Slags Haap igjen.
Der var holdt et Møte nede i Bygden for at drøfte den Tilstand som var opstaat ved at Geissler ikke vilde sælge sit Fjæld. Det var ikke bare Marken som led herunder, hele Distriktet laa og droges med Døden. Hvorfor ikke Menneskene kunde leve like saa godt eller like saa daarlig nu som før Prøvedriften i Kobberfjældet? Det kunde ikke Menneskene! De var blit vænnet paa hvit Grøt og hvitt Brød, Krambodtøi til Klær, høie Lønninger, Flothet, de var blit vant til mange Penger, var Menneskene. Og nu var Pengene igjen borte, ja som en Sildstim var de glidd tilhavs, Gud Fader for en Nød, og hvad kunde saa gjøres?
Det var ingen Tvil om at den forhenværende Lensmand Geissler vilde hævne sig paa Bygden fordi den hadde hjulpet Amtmanden med at avsætte ham, det var heller ingen Tvil om at Bygden hadde undervurderet denne Mand. Han var ikke borte. Ved det enkleste Middel, bare ved at forlange en ublu Kvart Million for et Fjæld, gik han hen og stanset Bygdens Utvikling. Hadde han ikke Magt? Han Aksel Strøm paa Maaneland kunde tale med her, han hadde truffet Geissler sist. Barbro hans Brede hadde hat en Sak i Byen og hun kom frikjendt hjem, men han Geissler hadde været tilstede under hele Forhøret. Og den som mente at han Geissler var nedfor som en anden Stakkar han kunde jo bare se paa de kostbare Maskinerne som han hadde sendt Aksel til Skjænk.
Denne Mand holdt altsaa Distriktets Skjæbne i sin Haand, man fik avfinde sig med ham. Hvormeget vilde Geissler til Nød sælge sit Fjæld for? Det maatte skaffes paa det rene. Svenskerne hadde bydd ham fem og tyve Tusen, det hadde Geissler avslaat. Men om nu Bygden, om Komunen, skjøt til Resten bare for at faa Handel istand? Hvis det ikke var en for urimelig Sum vilde det lønne sig. Baade Handelsmanden nede ved Sjøen og Handelsmand Aronsen paa Storborg vilde bidrage privat og hemmelig, et Utlæg nu vilde de ha igjen i det lange Løp.
Det endte med at to Mænd blev betrodd at reise til Geissler og tale med ham. Og nu ventet man dem snart tilbake.
Se, derfor gik Aronsen atter med et lite Haap i Hjærtet og mente han kunde være kaut til dem som vilde kjøpe Storborg. Han skulde ikke være kaut saa længe.
En Ukes Tid efter kom de betrodde Mænd hjem igjen med det blankeste Avslag. Aa det gale var allerede fra Begyndelsen at den ene av de to Utsendinger simpelthen var Brede Olsen, ja for han hadde saa god Tid. Mændene hadde aldeles rigtig fundet Geissler, men han hadde bare rystet paa Hodet og ledd. Reis hjem igjen! hadde han sagt. Men Geissler hadde betalt Hjemreisen deres.
Og saa skulde altsaa Distriktet forgaa!
Da Aronsen hadde raset i nogen Tid og var blit mere og mere raadløs gik han bent op til Sellanraa en Dag og avsluttet Handelen. Det gjorde Aronsen. Eleseus fik det som han vilde, Gaard med Huser og Dyr og Varer for femten Hundrede Kroner. Rigtignok viste det sig ved Overtagelsen at Aronsens Kone hadde tusket til sig det meste av Bomuldstøierne; men slike Smaatterier brydde ikke en Mand som Eleseus sig om. Vi skal ikke være smaalige, sa han.
Men i det hele tat var Eleseus ingenlunde henrykt: nu var hans Livsløp beseglet, Marken skulde begrave ham! Han maatte slaa av paa de store Planer: Kontorist var han ikke længer, Lensmand blev han ikke, nei han blev ikke engang Bymand. Overfor Farn og dem derhjemme var han litt stolt over at ha faat Storborg for netop den Pris han hadde sagt, der kunde de se, han skjønte sig paa det! Men denne lille Triumf monet ikke stort. Han hadde ogsaa den Tilfredsstillelse at kunne overta Fuldmægtig Andresen, som saaledes paa en Maate gik med i Handelen, Aronsen hadde ikke Bruk for sin Fuldmægtig mere før han fik et nyt Handelssted. Det kitlet Eleseus paa en egen Maate da Andresen kom og bad om at faa bli værende, her var nu Eleseus for første Gang Herre og Chef. Du kan være! sa han. Jeg trænger korsom er en Fuldmægtig her paa Stedet naar jeg skal gjøre mine Forretningsreiser og aapne Forbindelser i Trondhjem og Bergen, sa han.
Og Andresen var ingen daarlig Fuldmægtig, det viste han straks, han gjorde meget Arbeide og holdt godt Opsyn mens Chefen Eleseus var fraværende. Det var bare i Begyndelsen her i Marken at Fuldmægtig Andresen hadde slaat noget stort og fint paa, det var hans Herre Aronsens Skyld. Nu var det blit anderledes. Om Vaaren da Myrene saavidt var tinet litt i Dybden kom Sivert paa Sellanraa ned til Storborg og begyndte at grøfte hos sin Bror, og da gik sandelig ogsaa Fuldmægtig Andresen ut i Myren og grøftet — hvad han nu gjorde det for, da han ikke var nødt til det; men den Slags Mand var han ialfald. Det var saa lite tinet at de kom langtfra dypt nok ned, men de gjorde indtil videre halvt Arbeide og allerede det var meget. Det var gamle Isaks Ide at tørke ut Myrene paa Storborg og drive Jordbruk; den lille Krambodhandel den maatte bare være noget ved Siden av, saa Markens Folk slap at fare helt ned i Bygden om de trængte en Traadsnelle.
Saa stod Sivert og Andresen og grøftet og stundom pustet de paa og hadde en munter Prat. Andresen hadde ogsaa paa en eller anden Maate faat fat i en Guld Tyvekrone, og denne blanke Penge hadde Sivert god Lyst paa, men Andresen vilde ikke skille sig med den, han gjæmte den i Silkepapir i sin Kiste. Sivert foreslog at de skulde dragest om Guldpengen, ta Rygtak om den, men det torde ikke Andresen gaa ind paa; Sivert tilbydde sig at gi tyve Kroner i Sedler og desuten grøfte op hele Myren alene dersom han fik Pengen; men da blev Fuldmægtig Andresen støtt og sa: Naa, saa du fik det at fortælle hjemme hos dokker at jeg kan ikke arbeide i Myren! Tilsist blev de enige om fem og tyve Kroner i Papir for Guldpengen, og Sivert løp hjem til Sellanraa om Natten og fik Sedlerne av Farn.
Ungdoms Paahit, den vakre Livets Ungdom! En vaken Nat, en Mil bort og en Mil tilbake, Dagen efter Arbeide igjen — det var ingenting for den unge Mand med Kræfterne, og det var en pen Guldpenge. Det var ikke frit for at Andresen vilde gjøre sig litt lystig over ham for denne rare Handel, men det hadde Sivert god Raad med, han kunde bare ymte et Ord om Leopoldine, at Ja det var sandt: ho Leopoldine bad mig hilse dig! saa stanset Andresen med ett og blev rød.
Det var trøisomme Dager for dem begge mens de stod i Myren og kjæklet for Spøk og arbeidet og kjæklet igjen. Stundom kom Eleseus ut til dem og hjalp dem, men han blev snart træt og var ikke stærk av sig hverken til Krop eller Vilje, men han var det snilleste Menneske. — Der kommer ho Oline, kunde Skøieren Sivert si, nu maa du gaa ind og sælge hende en Mark Kaffe igjen! — Og det gjorde Eleseus gjærne. At han gik ind og solgte Oline en eller anden Smaating. Saa slap han at vælte Myrlomp saalænge.
Og stakkars Oline, hun trængte nogen Kaffekorn iblandt, enten hun nu en sjælden Gang fik Skillingerne til dem av Aksel eller hun tusket sig til dem for en liten Gjeitost. Oline var ikke længer saa uforandret som før, Tjenesten paa Maaneland var i Grunden for tung for den gamle Kone og hadde tat paa hende. Men ikke saa at hun vedkjendte sig nogen Alder eller Avfældighet, ho, hun vilde ha kommet i et visst Humør dersom hun var blit opsagt. Hun var seig og ukuelig, gjorde sit Arbeide og saa sig Tid til at vandre over til Naboerne og faa sig en liten ustyrtelig god Prat som hun maatte savne hjemme. Aksel var ingen Taler.
Hun var utilfreds med Saken, skuffet over Saken. Frikjendelse over hele Linjen! At Barbro hans Brede slap unda naar Inger paa Sellanraa fik otte Aar kunde ikke Oline skjønne, hun følte en meget ukristelig Forargelse over at man „hadde været god mot en anden“. Men den Almægtige har ikke sagt sin Mening endda! nikket Oline og vilde vel dermed spaa om en mulig himmelsk Domfældelse siden. Naturligvis var ikke Oline istand til at tie med sin Misfornøielse over Saken, især naar hun blev usams med sin Husbond om et eller andet tok hun paa sin melede Maate Ordet og var utsøkt spydig: Jaja jeg vet nu ikke hvorledes at Loven han er blit angaaende Sodomas Synder, men jeg gaar frem efter Guds egne Ord, saa enfoldig er jeg!
Aa Aksel var lei og kjei av hele sin Husholderske og ønsket hende langt væk! Og nu kom Vaaren igjen, han maatte gjøre Onnen mo alene; saa kom Høiingen og han blev rent opraadd. Det var Utsigterne. Hans Brorkone paa Breidablik hadde skrevet hjem til Helgeland for ham og prøvet at opdrive en ordentlig Kvindfolkhjælp til ham, men det var ikke lyktes hende endda. Og i ethvert Tilfælde maatte han da betale Reisepenger.
Nei det var et ondt og skarvagtig Værk av Barbro at det lille Barnet kom væk og at hun selv strøk av! I to Vintrer og en Sommer hadde han nu været nødt til at hjælpe sig med Oline, og det saa ut til at vare længer. Tok Barbro sig nær av det, Skarnet? Han hadde talt nogen Ord med hende nede i Bygden en Dag i Vinter, men ikke en Taare hadde banet sig langsomt Vei ned fra hendes Øine og frosset fast paa hendes Kind. — Hvor du har gjort av Ringene som jeg gav dig? spurte han. — Ringene? sa hun. — Ja Ringene? — Dem har jeg ikke længer. — Naa, du har dem ikke længer. — Det blev jo forbi mellem os, sa hun, saa kunde jeg ikke gaa med Ringene mere. Det bruker ingen at gjøre naar at det blir forbi mellem dem. — Jeg har bare Mot at vite hvor du har gjort av dem? — Vilde du ha tat dem igjen? spurte hun. Jeg mente ikke jeg skulde gjøre dig saa simpel. — Aksel betænkte sig litt og sa: Jeg kunde ha forskyldt dig for dem. Du skulde ikke ha gjort det for ingenting!
Men neida, Barbro hadde skilt sig med Ringene og gav ham ikke engang Høve til at faa en Guldring og en Sølvring for en rimelig Utgift.
Men forresten saa var ikke Barbro raa og ulikelig allikevel, det var hun ikke. Hun hadde et langt Forklæde med Sæler og Krus, og det stod op en hvit Strimmel om Halsen hendes, det var pent. Folk snakket paa at hun alt hadde faat sig en Gut nede i Bygden til at være Kjærest med, men det var kanske bare Sladder, Lensmandsfruen holdt hende ialfald godt i Age og slap hende ikke det Spor ut paa Juledansen iaar.
Ja den Lensmandsfruen passet i Sandhet godt paa: mens Aksel stod der paa Veien og talte med sin fordums Taus om to Ringer kom Fruen pludselig midt iblandt dem og sa: Skulde ikke du paa Kramboden for mig, Barbro? — Barbro avsted. Fruen vendte sig til Aksel og sa: Du har vel ikke et eller andet Slagt at sælge mig? — Hm! svarte Aksel bare og hilste.
Det var jo netop Lensmandsfruen som hadde skrytt ham op i Høst engang, at han var en utmærket Kar og en av de mest utmærkede Karer, det kunde vel fortjene en Villighet igjen. Aksel kjendte den folkelige Fremgangsmaate fra før i Tiden med de Store, med Øvrigheten, det hadde da ogsaa straks foresvævet ham noget om et Slagt, en Fors Okse som han kunde ofre. Men saa gik Dagene og Høsten gik og Maaned efter Maaned, og han sparte Oksen. Det syntes ikke at skulle ske noget galt om han beholdt den heller, han vilde ialfald være saa meget fattigere hvis han gav den bort, og det var en Rugg av en Okse.
Hm. Goddag! Nei, sa Aksel og rystet paa Hodet at Slagt hadde han ikke. — Det var som Fruen stod der og gjættet hans inderste Tanker, hun sa: Jeg har hørt at du har en Okse? — Ja det har jeg, svarte Aksel. — Skal du ha den? — Ja jeg skal ha han. — Naa, sa Lensmandsfruen, og du har ikke en Væder? — Nei ikke nu. Det er nu saa at jeg har ikke sat paa flere Dyr end jeg skal føde frem. — Jaja saa var det ikke mere, nikket Fruen og gik.
Aksel kjørte videre hjemover, men han kom til at tænke nærmere over denne Samtale og frygtet for at han kanske hadde baaret sig galt ad. Lensmandsfruen hadde været et vigtig Vidne engang, med ham og imot ham, men et vigtig Vidne. Det var gaat endel ut over ham, men han var ialfald blit utfriet av en tung og uhyggelig Affære med et Barnelik i Skogen sin. Han fik kanske allikevel ofre en Væder.
Mærkelig forresten, denne Tanke hadde en fjærn Sammenhæng med Barbro: naar han kom med en Væder til hendes Matmor maatte vel Barbro faa et visst Indtryk av ham.
Men Dagene gik igjen og det skedde intet galt fordi Dagene gik. Da han atter kjørte ned i Bygden tok han ingen Væder med, det gjorde han ikke; men i siste Øieblik tok han med et Lam. Det var forresten et stort Lam, saa det var intet usselt Dyr, og da han kom med det sa han: Nei Vædrene de er saa seige i Kjøtet, jeg vilde heller gi Dokker noget som godt var! — Men Lensmandsfruen vilde ikke høre Tale om nogen Gave: Si hvad du skal ha for Marken, sa hun. Den greie Dame, nei Tak hun mottok ikke Gaver av Folk! Det endte sandelig med at Aksel fik Lammet godt betalt.
Barbro traf han ikke. Nei Lensmandsfruen hadde vel set ham komme og hadde faat hende avveien. Og Lykke paa Reisen, Barbro hadde snytt ham for Kvindfolkhjælpen i halvandet Aar!