XI
Og Tiden gaar, Vinteren gaar, det blir Vaar igjen.
Naturligvis maatte Isak til Bygden en Dag. De spurte ham hvad han skulde der. Nei, det vet jeg ikke, svarte han. Men han kostet Kjærren rigtig ren, la Sætet paa den og kjørte avsted. Og naturligvis hadde han med sig forskjellige Matvarer som skulde til Eleseus paa Storborg. Det gik jo aldrig Hest ut fra Sellanraa uten en eller anden Sending til Eleseus.
Naar Isak kom kjørende nedover Marken saa var ikke det en ubetydelig Hændelse, han kom saa sjælden, Sivert pleiet at komme i hans Sted. Ved de to første Nybygg staar de i Gammedøren og sier til hverandre: Det er han Isak selv, skal tro hvad han kjører efter idag! Da han kom saa langt ned som til Maaneland staar Barbro i Glasvinduet med et Barn paa Armen og ser ham og tænker: Det er han Isak selv!
Han kommer til Storborg og stanser: Ptro! Er han Eleseus hjemme? — Eleseus kommer ut. Jo han er hjemme, han er ikke reist endda, men han skal reise, han skal gjøre sin Vaarutflugt til Byerne sørpaa. — Her er noget som Mor din skikket med mig, sier Farn. Jeg vet ikke hvad det er, men det er vel ikke noget videre. — Eleseus tar imot Kjørlerne, takker og spør: Ja du har ikke noget Brev eller slikt? — Jo, svarer Farn og begynder at lete i Lommerne, og det er nok ifra ho lille Rebekka. — Eleseus faar Brevet, det er det han har ventet paa, han kjender at det er godt og tykt og sier til Farn: Nei det var Skrôt at du kom saa tidlig, to Dager fortidlig. Men kanske dersom du bier ørlite saa kjører du Kufferten min.
Isak stiger av og binder Hesten. Han tar en Sving bortover Jordet. Lille Fuldmægtig Andresen er ingen daarlig Jordbruker paa Eleseus sine Vegne, naturligvis har han hat Sivert ned fra Sellanraa med Hestehjælp, men han har ogsaa paa egen Haand tørket ut adskillig med Myr og leiet med sig en Mand til at stensætte Grøfterne. De kom ikke til at maatte kjøpe Foder paa Storborg iaar og næste Aar kunde Eleseus kanske holde sjøleiende Hest. Det hadde han Andresens Interesse for Jordbruk at takke for.
Langt om længe roper Eleseus at han har pakket Kufferten og er færdig. Selv staar han ogsaa der og vil følge med, han er i fine blaa Klær og med hvit Krave om Halsen, Galoscher paa Føtterne, Spaserstok. Rigtignok kommer han nu over to Dager for tidlig til Postbaaten, men det gjør ikke noget, han kan vente nede i Bygden saalænge, det er det samme hvor han er.
Saa kjører Far og Søn. Fuldmægtig Andresen staar i Kramboddøren og sier: Lyksom Reise!
Farn er omhyggelig for Gutten sin og vil gi ham Sætet alene, men Eleseus avslaar det øieblikkelig og sætter sig ved Siden av. De kommer forbi Breidablik og Eleseus husker pludselig at han har glemt noget. — Ptro! Hvad det er? spør Farn. — Aa det er Paraplyen, Eleseus sin Paraply, som er glemt, men det kan han ikke forklare og sier bare: Det faar ikke hjælpe. Kjør væk! — Skal vi ikke snu? — Nei, kjør væk! — Men det var ialfald Pokker at han skulde være saa glemsom! Det var i Skyndingen, fordi Farn gik der paa Jordet og ventet. Nu fik Eleseus heller kjøpe en ny Paraply at gaa med i Trondhjem naar han kom dit. Det gjorde jo hverken fra eller til om han eiet to Paraplyer. Imidlertid er han saapas ærgerlig paa sig selv at han hopper av og gaar bakefter Kjærren.
De faar ikke sagt stort til hverandre paa den Maaten fordi Farn hver Gang maa snu sig om og tale bakover. Farn spør: Hvorlænge blir du borte? og Eleseus svarer: Aa circa en og tyve Dager eller høist en Maaned. — Farn undrer sig over at ikke Folk gaar sig bort i de store Byerne og kommer paa Vildstraa. Men Eleseus svarer at hvad som ham angik saa var han vant til Byer, han gik sig ikke bort, det hadde aldrig hændt. — Farn synes det er en Skam for sig at sitte alene paa og sier: Nei nu maa du kjøre en Stund, jeg blir lei av det! Men Eleseus vil ikke paa nogen Maate jage Farn ned av Sætet og sætter sig heller selv op han ogsaa. Men først saa holder de Maaltid paa Farns gode Niste. Saa kjører de igjen.
De kommer til de to nederste Nybygg og det er let at se at de nu nærmer sig Bygden, her er sandelig paa begge Steder hvitt Gardin for det lille Stuevindu som vender mot Veien, og i Røstet av Høihuset er sat op en liten Stang til Syttende Mai Flaget. — Det er han Isak selv! sier Folkene i de to Nybygg da de ser de Reisende.
Endelig faar Eleseus vendt Tankerne saa meget bort fra sin egen Person og sine egne Saker at han spør: Hvad du kjører efter idag? — Hm! svarer Farn, det er nu ikke efter noget videre! — Men nu var det jo saa at Eleseus skulde reise bort, det skedde da intet galt om han fik vite det: Det er ho Jensine hos Smeden jeg kjører efter, forklarer Farn, tilstaar Farn. — Skulde du bry dig selv nedover for det, kunde ikke han Sivert ha kjørt? spør Eleseus. Se, Eleseus han skjønte ikke bedre, han trodde altsaa at Sivert vilde kjøre efter Jensine hos Smeden efter at hun engang hadde gjort sig saa stor at flytte fra Sellanraa!
Nei det gik ikke med Høiingen derhjemme ifjor. Inger hadde meget rigtig hængt godt i som hun hadde lovet, Leopoldine gjorde ogsaa sit Arbeide og desuten hadde de jo Rive som gik med Hest. Men Høiet var tildels svær Timotei og Rakemarken vid. Sellanraa var nu en stor Gaard, Kvindfolkene hadde jo ogsaa andet at gjøre end rake Høi, alle Kreaturerne var der, Maten til Maaltiderne skulde være færdig i ret Tid, det var Ysting og Kjærning, Klædevask og Baking, Mor og Datter slet sig ut. Isak vilde ikke opleve en slik Sommer engang til, han bestemte kort og godt at Jensine skulde komme tilbake hvis hun var at faa. Inger hadde nu heller ikke længer noget imot det, hun hadde faat Forstanden igjen og svarte: Du gjør som du vil for mig! Aa Inger var blit rimeligere nu, Forstand er ingen ringe Ting at faa tilbake naar den er tapt. Inger hadde ikke længer Glød at tuske væk, ingen privat Vildskap at holde Styr paa, Vinteren hadde kjølet hende av, hun stod tilbake med Glød til Husbehov, nu var hun begyndt at bli lidt fyldig, at bli pen, statelig. Det var et mærkelig Kvindfolk til ikke at falme, til ikke at avdø stykkevis, kanske kom det av at hun var begyndt saa sent med at blomstre. Gud vet hvad alle Ting kommer av, intet har en eneste Aarsak, alt har en Aarsagsrække. Hadde ikke Inger det bedste Ord paa sig hos Smedkonen? Hvad kunde Smedkoner dømme hende for? Med sit vansirede Ansigt blev hun snytt for sin Vaar, senere blev hun sat i kunstig Luft og blev fravendt seks Aar av sin Sommer; da hun endda hadde Liv i sig maatte hendes Høst komme til at fremvise Vildskud. Inger var bedre end Smedkoner er, litt skadet, litt forvrængt, men god av Naturen, dygtig av Naturen . . . .
Far og Søn kjører, de kjører til Brede Olsens Logihus og sætter Hesten i Skuret. Nu er det Kvæld. De gaar selv ind.
Brede Olsen har faat leie dette Hus, det er oprindelig et Uthus som tilhører Handelsmanden, nu er det indredet med to Stuer og to Kammers, det er ikke værst og det ligger godt til, Huset har Søkning av Kaffedrikkere og ellers av Folk fra Bygden omkring som skal reise med Postbaaten.
Brede synes for en Gangs Skyld at ha været heldig, han er kommet paa sin rette Plass, og det kan han takke sin Kone for. Bredes Kone fik sandelig Ideen til dette Kaffehus og Logihus da hun stod og solgte Kaffe under Auktionen paa Breidablik, det var saa trøisomt at handle, at kjende Skillinger mellem Fingrene, Kontanter. Siden hun kom herned er det gaat rigtig bra, Konen sælger nu Kaffe for Alvor og hyser mangt et Menneske som ikke har Tak over Hodet. Hun blir velsignet av de Reisende. Naturligvis har hun god Hjælp av Katrine, Datteren, som nu er en stor Pike og er flink til at varte op; naturligvis er det ogsaa et Tidsspørsmaal naar lille Katrine ikke længer burde være i sine Forældres Hus og varte op. Men indtil videre gaar det taalelig med Omsætningen, og det er Hovedsaken. Begyndelsen var saa avgjort god og kunde ha været endda bedre dersom ikke Handelsmanden hadde røket op for Kringler og Spekulasi til Kaffen; der sat nu alle Syttende Mai Folk og ropte forgjæves paa Brød til Kaffen, Kaffebrød! Det lærte Handelsmanden at være forsynet med Bakervarer til Bygdens Festligheter.
Familjen og Brede selv lever som de kan av Bedriften. Det blir Kaffe og overligget Kaffebrød til svært mange Maaltider, men det opholder Livet og Børnene faar et fint, ja saa at si forfinet Utseende av det. Det er ikke alle som har Brød til Kaffen! sier Folk fra Bygden. Familjen Brede synes at bale godt, den holder endog en Hund som gaar omkring blandt Gjæsterne og sniker og faar Smakebeter og blir fet. Svært saa en slik fet Hund kan reklamere for Levemaaten i et Logihus!
Brede Olsen selv indtar altsaa Stillingen som Manden i dette Hjem og har ogsaa ved Siden derav arbeidet sig op. Der var han nu atter blit Lensmandens Følgesvend og Stævnevidne og bruktes en Tid noksaa flittig; men siste Høst blev hans Datter Barbro usams med Lensmandsfruen om en Bagatel, om rent ut sagt en Lus, og siden den Tid er ikke Brede vellikt av dette Herskap mere. Men Brede har ikke tapt stort paa det, han har andre Herskaper som nu søker ham netop for at berede Lensmandsfruen en Ærgrelse, saaledes er han en søkt Mand i Doktorskyss, og Prestefruen hun eier virkelig ikke saa mange Griser som hun vilde sende Bud paa Brede for at faa slagtet, — dette er hans egne Ord.
Men javisst kan det ogsaa være smaat for Familjen Brede mangen Gang, de er ikke alle Mand saa fete som Hunden. Men Gudskelov, Brede har et let Sind: Børnene blir nu større og større! sier han, skjønt det ogsaa stadig kommer nye Smaa. De som er store og er reist ut sørger da for sig selv og sender ogsaa nu og da litt hjem: Barbro er gift paa Maaneland og Helge er paa Sildnot, de avser litt Varer eller Penger til Forældrene naar de kan, ja selv Katrine som varter op hjemme kunde underlig nok stikke til Farn en Femkrone engang i Vinter da det saa mørkest ut. Det var Pike! sa Brede, og han spurte ikke hvem hun hadde faat Sedlen av eller hvad hun hadde faat den for. Slik skulde det være, Børn skulde ha Hjærte for Forældrene og hjælpe dem!
Brede er ikke helt tilfreds med Sønnen Helge i saa Maate, han staar undertiden i Kramboden og har Tilhørere og utvikler sit Syn paa Børnenes Pligter mot Forældrene: Se nu for Eksempel han Helge, Sønnen min, om han bruker ørlite Tobak og om han tar sig en Dram det er ikke mig imot, vi har alle været Gutter. Men han skal ikke sende os det ene Brevet efter det andre bare med Hilsninger. Han skal ikke faa Mor sin til at graate. Det er Vanart. I gamle Dager da var det anderledes, Børnene var ikke store før de tok sig Tjeneste og begyndte at sende Forældrene Smaahjælp. Skulde det ikke være saaledes? Er det ikke Far og Mor som først har baaret dem under sit Hjærte og svettet Blod for at holde Liv i dem i hele Opvæksten? Saa skulde de glemme det!
Det var som Helge hadde hørt sin Fars Tale, for nu kom det Brev fra ham med en Seddel i, en hel Femtikrone. Og nu fik Familjen Brede en stor Tid og kjøpte i sin Raaflothed baade Kjøt og Fisk til Kokemat og en Hængelampe med Prismer til den likeste Stuen i Logihuset.
Det gik en Dag isenn, og hvad mere er at staa efter? Familjen Brede levet den og, levet fra Haanden til Munden, men uten stor Otte. Hvad mere er at staa efter! . . . .
Slikt Fremmedfolk! sa Brede og viste Isak og Eleseus ind i Stuen med Prismelampen. Nei hvad jeg ser! Ja du, Isak, skal vel ikke fare bort? — Nei jeg skal bare til Smeden et Ærend. — Naa, saa er det han Eleseus som skal sørover til Byerne igjen?
Eleseus er vant til Hoteller, han gjør sig hjemme, hænger sin Frak og Stok paa Væggen og forlanger Kaffe; Mat har Farn selv med i Skræppen. Katrine kommer med Kaffen. — Nei dokker skal ikke betale! sier Brede. Jeg har saa ofte været paa Sellanraa og faat Traktering, og hos han Eleseus staar jeg i Bøkerne; du skal ikke ta en Øre, Katrine! — Men Eleseus betaler, tar op Pengepungen og betaler, og gir tyve Øre atpaa. Ikke noget Tøv.
Isak gaar til Smedens og Eleseus blir sittende igjen.
Han sier det nødvendigste ogsaa til Katrine, men ikke mere end det nødvendigste, han taler heller med hendes Far. Nei Eleseus bryr sig ikke om Piker, han er likesom blit borttufset av dem engang og har siden tapt Interessen. Kanske har han aldrig eiet nogen Kjærlighetsdrift at tale om, siden han nu gaar og er bent til ingenting. En rar Mand i Marken, en Herre med tynde Skriverhænder og et Kvindfolks Sans for Stas og Paraply og Stok og Galoscher. Borttufset, forbyttet, en uforstaaelig Ungkar. Det vil ikke vokse et videre brutalt Skjæg ut paa hans Overmund heller. Men kanske var det saa at denne Gut hadde godt at slægte paa og var ordentlig utstyret engang, men kom ind i kunstige Forhold og blev omgjort til Bytting? Blev han saa flittig paa et Kontor og i en Krambod at al hans Oprindelighet gik tapt? Kanske var det saa. Ialfald gaar han nu her snil og lidenskapsløs, litt svak, litt likeglad og vandrer videre og videre paa sin Avvei. Han kunde misunde hver Mand i Marken, men ikke engang det magter han.
Katrine er vant til at spøke med Gjæsterne og hun ærter ham nu med at han skal vel sørover til Kjæresten sin igjen? — Jeg har andet at ha i Hodet, svarer Eleseus, jeg skal gjøre Forretning, aapne Forbindelser. — Du skal ikke være saa fremfusendes imot Folk av bedre Stand, Katrine! irettesætter hendes Far. Aa Brede Olsen han er saa høflig mot Eleseus, saa respektfuld at det er rent svært. Han kan ogsaa gjærne være det, det er klokt, han skylder Penger paa Storborg, han staar overfor sin Kreditor nu. Og Eleseus? Ho, han liker godt hans Høflighet og er god og naadig tilbake: Deres Høistærede! kalder han Brede for lutter Spøk og skaper sig til. Han omtaler at han har glemt igjen sin Paraply: Vi var just kommet forbi Breidablik og midt i dette Øieblik husket jeg paa Paraplyen! — Brede spør: Ja Dokker skal vel over til vores lille Handelsmand hernede til Toddy i Kvæld? — Eleseus svarer: Ja dersom jeg hadde været alene. Men jeg har han Far med. — Brede er behagelig og passiarer videre: I Overmorgen kommer her en Kar som skal tilbake til Amerika. — Har han været hjemme en Tur? — Ja. Han er ifra Øvrebygden. Han har været borte i aldrig saa mange Aar, men nu har han været hjemme i Vinter. Kufferten hans er alt kommet hit med en Kjører, det er saa meget til Kuffert! — Jeg har selv tænkt paa Amerika iblandt, sier Eleseus oprigtig. — Dokker? roper Brede. Saa skulde Dokker ha det fornøden! — Jeg kom kanske ikke til at være der for Tid og Evighet, det vet jeg ikke. Men jeg har været ute paa saa mangen Reise, jeg kunde ha gjort den Reisen og. — Minders saa. Og det maa nu være grovt til Penger og Middel de tjener i det Amerika. Ta den Karn jeg snakket om: han har kostet den ene Julemoroen efter den andre i Øvrebygden i Vinter, og naar han kommer hit til mig, saa sier han: Lat mig faa en Kjel Kaffe, og lat mig faa alt det Kaffebrød du har! sier han. Vil Dokker se Kufferten hans?
De gik ut i Gangen og saa paa Kufferten. Et Under paa Jorden, flammet paa alle Kanter av Metaller og Beslag, med tre Smæk paa, omfremt Laaset. — Dirkfri! sa Brede som om han hadde prøvet det.
De gik ind i Stuen igjen, men Eleseus var blit stille. Denne Amerikaner fra Øvrebygden gjorde ham til intet, han reiste sine Reiser som den største Amtmand, det var klart at Brede var optat av denne Person. Eleseus forlangte mere Kaffe og prøvet at være rik han ogsaa, han forlangte Brød til Kaffen og lot Hunden faa det, aa men han følte sig ringe og nedslaat. Hans egen Kuffert hvad var den imot Underet! Der stod den, sort Voksduk, Hjørnene slitte og hvite, en Haandkuffert — ved Gud, han skulde kjøpe sig en pragtfuld Kuffert naar han kom sørover, læg Mærke til det! — Dokker skal ikke vør at gi Hunden noget, sa Brede. — Og Eleseus var atter blit litt til Menneske og skapte sig til: Det er da en kolossal Hund til at være fet, sa han.
Den ene Tanke tok den anden hos ham, han avbrøt Passiaren med Brede og gik ut, gik i Skuret til Hesten. Her aapnet han Brevet som han gik med i Lommen. Han hadde bare stukket det paa sig og ikke set efter hvad for Penger det indeholdt, han hadde faat disse Brever hjemmefra før og det hadde altid været adskillige Sedler i dem, en Hjælp til Reisen. Hvad var det nu? Et stort Graapapir malet og malet igjen av lille Rebekka til Eleseus Bror, derpaa et lite Brev fra Morn. Hvad mere? Ikke mere. Ingen Penger.
Morn skrev at hun hadde ikke kunnet be Far hans om Penger nu mere, for retnu var det ikke stort igjen av Rikdommen som de hadde faat for Kobberfjældet engang, det var gaat med til Kjøpet av Storborg og siden alle Varerne og alle Eleseus sine Reiser. Nu maatte han prøve at hjælpe sig selv til Reisen dennegang, for de Penger som nu var igjen maatte Søskenerne hans faa, saa de ikke blev snoft fri de heller. Lyksom Reise og kjærlig hilset.
Ingen Penger.
Selv hadde ikke Eleseus Penger nok til Reisen sørover, han hadde skrapet Kassen i sin Krambod og ikke fundet stort. Aa han hadde været bra dum da han nu nylig sendte sin Kjøpmand i Bergen et Pengebrev og betalte nogen Regninger. Det kunde ha ventet. Naturligvis hadde han ogsaa været altfor sorgløs da han gav sig paa Vei uten at aapne Brevet først, han kunde ha spart sig Kjøreturen til Bygden med sin elendige Kuffert. Nu stod han her . . . .
Farn kommer tilbake fra Smedens Hus efter vel utført Ærend: han skulde faa med sig Jensine imorgen. Se, Jensine hadde aldeles ikke været tvær av sig og ond at be, hun hadde med en Gang skjønt at de paa Sellanraa trængte Sommerhjælp og hun hadde ikke noget imot at komme. Grei Adfærd igjen.
Mens Farn taler sitter Eleseus og tænker paa sit. Han viser sin Far Amerikanerens Kuffert og sier: Jeg var tilfreds jeg stod der hvor denne Kufferten er kommet ifra! Farn svarer: Ja det var nok ikke det værste! . . . .
Om Morgningen ruster Farn sig til Hjemfærden, spiser, spænder Hesten for og kjører bortom Smedens efter Jensine og hendes Kiste. Eleseus staar og ser efter dem hele Tiden mens de kjører, og da de blir borte i Skogkanten betaler han i Logihuset igjen og gir Drikkepenger: Lat Kufferten min staa her til jeg kommer tilbake! sier han til Katrine og gaar bort.
Eleseus — hvor gaar han hen? Han har bare et Sted at gaa: han snur om, han maa falde tilbake paa Hjemmet. Han tar Veien opover Marken igjen han og, her passer han paa at være Farn og Jensine saa nær i Hælene som han kan uten at bli set. Saa gaar han og gaar. Han begynder nu at misunde hver Markbo.
Det er Synd i Eleseus, han er blit saa borttusket.
Driver han ikke Handel paa Storborg? Men det er jo intet at være Herremand paa, han gjør formange morsomme Reiser for at aapne Forbindelser, de koster formeget, han reiser ikke billig. Vi skal ikke være smaalige, sier Eleseus og gir tyve Øre naar han kunde slippe med ti. Handelen kan jo ikke bære denne flotte Mand, han maa ha Tilskud hjemmefra. Nu avler Storborg Gaard Potet, Korn og Høi til Husholdningen, men Suvlet maa komme fra Sellanraa. Er det alt? Sivert maa kjøre Eleseus sine Varer gratis op fra Sjøen. Er det saa alt? Morn maa skaffe ham Penger av Farn til hans Reiser. Men er det saa alt?
Det værste er igjen.
Eleseus handler som en gal Mand. Han blir saa smigret over at Folk fra Bygden kommer og handler paa Storborg at han gir dem villig Kredit, da dette rygtes kommer flere og flere og handler paa Kredit, det gaar Pokker ivold, Eleseus er snil og sætter ut, Kramboden tømmes og Kramboden fyldes igjen. Alt dette koster Penger. Hvem betaler? Farn.
I Begyndelsen var Morn hans troende Talsmand: Eleseus var Familjens lyse Hode, han maatte sættes ordentlig i Vei; husk paa hvor billig han fik Storborg og hvorledes han sa paa en Prik hvad han vilde gi for det! Naar Farn syntes det begyndte at bli bare Tull med Handelen hans svarte Morn: Hvad du staar og sier! Ja hun paatalte saa grove Uttryk, det var som om den gode Isak var litt for familiær imot han Eleseus.
Se, Morn hun hadde selv været ute og reist, hun kunde forstaa at Eleseus i Grunden vantrivedes i Marken, han var blit finere vant, hadde faat stor social Bevægelighet og manglet Jævnbyrdige. Han satte formeget ut paa daarlig Folk, men det gjorde ikke Eleseus av Ondskap og for at ruinere Forældrene, han gjorde det av lutter fin og god Natur, han maatte hjælpe Folk som stod under ham. Kjære, han var den eneste Mand i Marken med hvitt Lommetørklæde som idelig maatte vaskes. Naar Folk trøstig henvendte sig til ham om Kredit og han svarte Nei kunde det misforstaaes, at han var ikke en saa bra Kar som almindelig trodd. Han hadde desuten Pligter som Markens Bymand og Geni.
Alt dette tok Morn Hensyn til.
Men Farn som ikke skjønte en Stavelse av det aapnet en Dag hendes Øine og Ører og sa: Se her, dette er nu Resten av Pengene for Kobberfjældet! — Naa, sa hun, end det andre? — Det har han Eleseus faat. — Hun slog Hænderne sammen og utbrøt: Nei saa skal han bruke Vet!
Stakkars Eleseus, han er saa bortklattet, saa endevendt. Han skulde vel ha været Markbo hele Tiden, nu er han en Mand som har lært at skrive Bokstaver, han er uten Tiltak, uten Dybde. Men nogen kulsort og djævelsk Mand er han ikke, han er ikke forelsket og ikke ærgjærrig, han er næsten ingenting, ikke engang en større Uting.
Det er noget ulykkelig og fordømt over den unge Mand, det er som utbredt en Skade i ham. Den gode Distriktsingeniør fra Byen skulde kanske ikke ha opdaget ham i hans Barndom og tat ham til sig og gjort ham til noget, Barnet fik vel Røtterne avslitt og fôr ilde. Alt han nu foretar sig viser tilbake til noget defekt i ham, noget mørkt paa lys Bund. . . . .
Han gaar og gaar. De to Kjørende passerer Storborg, Eleseus gjør en Bue utenom og passerer ogsaa Storborg; hvad skulde han gjøre hjemme paa sit Handelssted? De to Kjørende kommer frem til Sellanraa om Natten, Eleseus er dem like i Hælene. Han ser at Sivert kommer ut paa Tunet og blir forundret over Jensine, de to haandhilses og ler litt, saa tar Sivert Hesten og gaar med den i Stalden.
Nu vaager Eleseus sig frem, Familjens Stolthet nu vaager han sig frem. Han gaar ikke, han lister, han træffer Sivert i Stalden. — Det er bare mig, sier han. — Du ogsaa! sier Sivert og er forundret igjen.
De to Brødre begynder en tyst Samtale: det er om at Sivert vil faa Morn til at skaffe frem nogen Penger, en Redning, Reisepenger. Det gaar ikke som det nu gaar, Eleseus er træt av det, han har tænkt paa det længe, det maa ske nu i Nat, en lang Reise, Amerika, nu i Nat. — Amerika? sier Sivert høit. — Hys! Jeg har tænkt paa det længe, nu maa du faa ho Mor til det, det gaar ikke som det gaar og jeg har tænkt paa det længe. — Men Amerika? sier Sivert. Nei det skal du ikke gjøre! — Absolut. Jeg gaar tilbake med det samme og rækker Postbaaten. — Du skal vel faa dig Mat? — Jeg er ikke sulten. — Skal du ikke sove ørlite? — Nei. —
Sivert vil sin Bror vel og holder ham tilbake, men Eleseus er standhaftig, for en Gangs Skyld standhaftig. Sivert er saa forvildet, først saa blev han vel litt rar ved Synet av Jensine, og nu vil Eleseus snoft forlate Marken, saa at si denne Verden. — Hvad skal du gjøre med Storborg? spør han. — Han Andresen kan faa det, svarer Eleseus. — Kan han Andresen faa det, hvorledes? — Skal han ikke ha ho Leopoldine? — Det vet jeg ikke. Jo det skal han vel. —
De taler tyst og taler. Sivert mener det blir bedst at Farn kommer ut saa Eleseus faar tale med ham selv, men Nei, nei! hvisker Eleseus tilbake, det greier han ikke, han har aldrig været nogen Mand til at staa Ansigt til Ansigt med Farer av det Slag, han har altid maattet ha Mellemmand. — Sivert sier: Ho Mor, du vet hvorledes at hun er. Saa kommer du ikke nogen Vei for Graat og Tilstand. Hun maa ikke vite det. — Nei, sier Eleseus ogsaa, hun maa ikke vite det. —
Sivert gaar, er borte en Evighet og kommer tilbake med Penger, mange Penger: Se her, det er alt han har, tror du det blir nok? Tæl dem; han talte dem ikke. — Hvad han Far sa? — Nei han sa ikke stort. Nu maa du bie en liten Stund saa skal jeg faa paa mig nogen flere Klær og følge dig. — Det skal du ikke vør, du skal lægge dig. — Naa, er du mørkrædd her i Stalden kanske? spør Sivert med et lite Forsøk paa at være munter.
Han er borte et Øieblik og kommer klædt igjen, han har ogsaa Farns Nisteskræppe over Akslen. Idet de stiger ut staar Farn utenfor: Jeg hører du vil fare saa langt? sier han. — Ja, svarer Eleseus, men jeg kommer igjen. — Nei jeg staar og hæfter dig bort, mumler den Gamle og snur om. Lyksom Reise! bræker han saa rart tilbake og gaar hastig sin Vei.
Brødrene vandrer nedover Marken, et Stykke nede sætter de sig og spiser og Eleseus er sulten, Eleseus kan næsten ikke bli mæt. Det er den fineste Vaarnat, det er Orrespil i Aaserne paa flere Steder og denne hjemlige Lyd gjør Utvandreren et Øieblik forsagt: Det er pent Veir, sier han. Nei nu skal du snu, Sivert! — Naa, sier Sivert og følger. — De gaar forbi Storborg, forbi Breidablik, Orren spiller hele Veien i en eller anden Aas, det er ikke Hornmusik som i Byerne, nei men det er Røster, Tillysning, Vaaren er kommet. Pludselig høres den første Smaafugl fra en Trætop, den vækker andre, det spør og svarer alle Vegne, det er mere end Sang, det er Lovsang. Utvandreren kjender vel en liten Hjemve i sig, noget hjælpeløst, han skal til Amerika og ingen er nu mere moden til det end han. — Nei nu skal du snu, Sivert! sier han. — Jaja, svarer Brorn, eftersom du vil det. —
De sætter sig i Skogkanten og ser Bygden like foran sig, Handelsstedet, Bryggen, Bredes Logihus; nogen Mænd rusler omkring nede ved Postbaaten og gjør sig istand.
Nei jeg har vel ikke Tid at sitte her, sier Eleseus og reiser sig igjen. — Det var Skrôt du skulde reise saa langt, sier Sivert. — Eleseus svarer: Men jeg skal komme igjen. Og da skal jeg ikke bare ha en Voksdukskuffert at reise med! —
Da de byr Farvel stikker Sivert til Brorn en liten Tingest, noget i Papir. — Hvad det er? spør Eleseus. — Sivert svarer: Nu maa du skrive flittig! — Saa gaar han.
Eleseus aapner Papiret og kikker: det er Guldpengen, den Tyvekronen i Guld. — Nei det skal du ikke gjøre! roper han. — Sivert gaar.
Han gaar en Stund, saa vender han om og sætter sig igjen i Skogkanten. Det blir mere og mere Rørelse nede ved Postbaaten, han ser Folk stige ombord, Brorn stiger ombord, Baaten sætter fra og ror bort. Saa reiser Eleseus til Amerika.
Han kom aldrig igjen.
XII
Det kommer et mærkelig Tog op til Sellanraa, kanske litt løierlig som Tog, men ikke bare løierlig: det er tre Mænd med uhyre Bører, med Sækker som hænger dem foran paa Brystet og nedover Ryggen. De gaar Gaasegang og roper spøkefulde Ord til hverandre, men de bærer tungt. Lille Fuldmægtig Andresen er Førstemand i Toget og det er forresten ogsaa hans Tog: han har rustet ut sig selv, Sivert paa Sellanraa og en tredje, Fredrik Strøm paa Breidablik, til denne Ekspedition. Pokker til liten Knækt den Fuldmægtig Andresen, hans Aksel tynges skraat mot Jorden og Trøien hans er vrængt ned fra Halsen, slik gaar han, men han bærer og bærer sin Bør.
Han har ikke bentfrem kjøpt Storborg og Handelen efter Eleseus, det har han ikke Raad til; han har bedre Raad til at vente en Tid og kanske faa det hele for intet. Andresen er ingen udygtig Mand, han har foreløpig bygslet Gaarden og bestyrer Handelen.
Han har gjennemgaat Varebeholdningen og fundet en Mængde usælgelige Saker i Eleseus sin Krambod, like til Tandbørster, like til utsydde Bordløpere, ja like til smaa Fugler som stod paa Staaltraad og som sa Pip naar de blev klemt paa rette Sted.
Alle disse Varer er det nu han er draget ut paa Vandring med, han vil sælge dem til Gruvearbeiderne bak Fjældet. Han har Erfaring for fra Aronsens Dager at Gruvearbeidere med Penger kjøper alt i Verden. Nu ærgrer det ham bare at han har maattet sætte igjen seks Gyngehester som Eleseus kjøpte hjem paa siste Bergenstur.
Karavanen kommer ind paa Tunet paa Sellanraa og lægger Børene av. De hviler ikke længe, da de har faat Mælk at drikke og for Spøk falbydd sine Varer til alle Gaardens Folk tar de Børene paa Akslen igjen og drager videre. Det er ikke bare Spøk de farer med. De rugger bort gjennem Skogen i sydlig Retning.
De gaar til Middag, holder Maaltid og gaar tilkvælds. Saa gjør de Nying op og leirer sig, saa sover de en Stund. Sivert sitter og sover paa en Sten som han kalder Putestol. Aa Sivert er klok nok i Marken, Solen har jo glødet op Stenen idag og gjort den god at sitte og sove paa, hans Kamerater er ikke saa kyndige og vil ikke motta Raad, de lægger sig i Lyngen og vakner med Frysning og Snue. Saa holder de Frokost og gaar igjen.
Nu gaar de og lytter saa smaat efter Skudd, de haaper at møte Folk og Gruver ut paa Dagen, Arbeidet maa vel nu være skridd langt op fra Sjøen og i Retning av Sellanraa. De hører ingen Skudd. De gaar til Middag og møter ingen Folk, men de passerer nu og da store Huller i Jorden som Mennesker har gravet op paa Prøve. Hvorledes kan alt dette være? Det maa vel være saaledes at Malmen er overhændig rik i denne Enden av Fjældet, de arbeider i den pure tunge Kobber og kommer næsten ikke op fra Sjøen.
Over Middag støter de paa flere Gruver, men ingen Folk, de gaar tilkvælds og ser alt Sjøen nedenunder sig, de vandrer gjennem en Ødemark av forlatte Gruver og hører ingen Skudd. Det er saa altfor mærkelig, men de maa gjøre op Nying og leire sig for en ny Nat. De raadslaar: er Arbeidet slut? Skal de snu om med Børene? Ikke Tale om! sier Fuldmægtig Andresen.
Om Morgningen kommer en Mand gaaende op til deres Leir, en blek og forgræmmet Mand som rynker Brynene og ser paa dem, gjennemgaar dem: Er det du, Andresen? sier Manden. Det er Aronsen, Handelsmand Aronsen. Han har intet imot at faa varm Kaffe og Mat hos Karavanen og slaar sig ned: Jeg saa Røken dokkers og vilde finde ut hvad det var, forklarer han. Jeg tænkte: nu skal du se de tar til Vet og begynder Arbeidet igjen. Og just saa er det bare dokker! Hvor dokker skal hen? — Vi skal hit. — Hvad dokker bærer? — Varer. — Varer? skriker Aronsen. Kommer dokker og skal sælge Varer? Hvem til? Her er ikke Folk. De reiste om Lørdagen. — Hvem som reiste? — Alle. Her er frit. Og korsom var saa har vel jeg Varer nok. Jeg har Kramboden fuld. Dokker kan faa kjøpe Varer.
Aa nu er det galt fat med Handelsmand Aronsen igjen, Gruvedriften er slut.
De faar ham litt roligere med mere Kaffe, og spør ham ut.
Aronsen ryster knust paa Hodet: Det er ikke til at nævne, det er uforstaaelig! sier han. Altsammen gik saa godt og han solgte Varer og samlet Penger ind, Bygden omkring florerte og fik Raad til hvit Grøt og nye Skolehus og Prismelamper og Bystøvler. Saa finder Herrerne paa at det ikke lønner sig længer, de slutter. Lønner det sig ikke? Det har jo lønnet sig før? Ligger ikke Blaakobberen i blanke Dagen for hvert Skudd de skyter? Det er bare Bedrageri. Og de tænker ikke paa at de sætter en Mand som mig i den største Omstændighet. Men det maa vel være som de sier at det er han Geissler som er Skyld i det igjen. Han var ikke før kommet før Arbeidet stanset, det var net som han lugtet det.
Er han Geissler her?
Ja er han ikke her! Han skulde været skutt. Han kom en Dag med Postbaaten og sa til Ingeniøren: Hvorledes gaar det? — Det gaar godt efter mit Skjøn, svarte Ingeniøren. — Men han Geissler som stod der han bare spurte op igjen: Naa, det gaar godt? — Ja. Ikke rettere end jeg vet, svarte Ingeniøren. — Men Tak, da Posten blev aapnet saa laa det baade Brev og Telegram til Ingeniøren om at det lønnet sig ikke mere, han skulde slutte!
Karavanens Medlemmer ser paa hverandre, men Førstemanden, den Knækt Andresen, synes ikke at ha tapt Motet. — Dokker skal bare snu hjem igjen! raader Aronsen. — Det gjør vi ikke, svarer Andresen og pakker Kaffekjelen ind. — Aronsen stirrer paa alle tre efter Tur: Dokker er gale! sier han.
Se, Fuldmægtig Andresen bryr sig ikke meget om sin forrige Chef, nu er han Chef selv, det er han som har rustet ut denne Ekspedition til fjærne Egne, det vil bety Prestigetap for ham at vende om her paa Fjældet. — Ja men hvor vil dokker hen? spør Aronsen forbitret. — Det vet jeg ikke, svarer Andresen. Men han har nok sin Mening, han tænker vel paa de Indfødte: at her kom han tre Mand stærk med Glasperler og Fingerringer. — Kom, lat os gaa! sier han til sine Kamerater.
Nu hadde vel Aronsen egentlig ætlet sig længer op i Marken denne Morgen siden han var paa Vei, han vilde kanske se om alle Gruver var øde, om det var sandt at hver eneste Mand var borte; men da disse Sækhandlere er saa stride paa at ville videre blir han i Grunden hindret i sit Forehavende, han maa atter og atter raade dem fra at fremture. Aronsen er rasende, han gaar foran Karavanen nedover og snur sig alt i ett og skriker til den, gjøir imot den, han værger sit Omraade. Saaledes kommer de ned til Barakkebyen.
Den er tom og trøstesløs. De vigtigste Redskaper og Maskiner er sat i Hus, men Stokker, Bord, brukne Kjøredoninger, Kasser og Tønder ligger alle Vegne og driver; paa et og andet Hus er slaat op Plakater som forbyr Adgang.
Der ser dokker! roper Aronsen. Ikke en Kjæft! Hvor dokker vil hen? Og han truer Karavanen med store Ulykker og Lensmand; selv vil han følge den Skridt for Skridt og se om den sælger ulovlige Varer. Saa er det Tugthus og Slaveri, bom konstant.
Pludselig er det nogen som kalder paa Sivert. Byen er ikke helt forlatt, ikke stendød, en Mand staar og vinker fra en Husnov. Sivert rugger imot ham med sin Bør og ser straks hvem det er: det er Geissler.
Et mærkelig Træf! sier Geissler. Han er rød i Ansigtet, blomstrende, men hans Øine er vel blit saare av Vaarlyset, han bruker graa Næseklemmer. Hans Tale er livlig som før: Et brillant Træf! sier han, det sparer mig Reisen til Sellanraa, jeg har saa meget at staa i. Hvormange Nybygg er det i Almenningen nu? — Ti. — Ti Nybygg? Det nikker jeg til, jeg er tilfreds! Det skal være 32 Tusen slike Karer i Landet som din Far! sier jeg og nikker igjen, jeg har regnet det ut.
Kommer du, Sivert? roper Karavanen. — Geissler lytter og svarer rapt: Nei! — Jeg skal komme efter, roper Sivert og løfter Børen av sig.
De to sætter sig og taler sammen, Geissler har Aanden over sig og tier bare hver Gang Sivert gir et kort Svar, saa gaar han løs igjen: Et enestaaende Træf, jeg kan ikke glemme det! Alt har gaat saa utmærket paa min Reise, og nu dette at jeg træffer dig her og sparer mig Omveien over Sellanraa! Det staar vel til hjemme? — Ja Dokker skal ha Tak som spør! — Har dere faat op Foderhuset ovenpaa Stenfjøset? — Ja. — Forresten er jeg saa optat, det vokser mig vel snart over Hodet. Ser du for Eksempel hvor vi sitter nu, Sivertmand? Paa en Byruin. Dette her har nu Menneskene reist op stik imot sig selv. I Grunden er det mig som er Skyld i altsammen, det vil si: jeg er en av Mellemmændene i et lite Skjæbnespil. Det begyndte med at din Far fandt nogen Smaastener i Fjældet og lot dig leke med dem da du var Barn. Det begyndte det med. Jeg visste godt at disse Stener bare hadde den Pris som Menneskene vilde gi for dem, godt, jeg satte en Pris paa dem og kjøpte dem. Siden gik Stenene fra Haand til Haand og avstedkom sin Ravage. Tiden gik. Nu møtte jeg op her for nogen Dager siden, og vet du hvad jeg vilde her? Kjøpe Stenene tilbake!
Geissler tier og ser paa Sivert. Saa faar han ogsaa Øie paa Sækken og spør pludselig: Hvad er det du bærer? — Varer, svarer Sivert, vi skal ned i Bygden med dem. —
Geissler har vel ingen Interesse for Svaret og har kanske ikke hørt det, han vedblir: Kjøpe Stenene tilbake altsaa. Siste Gang lot jeg min Søn sælge, det er en ung Mand paa din Alder og ellers intet. Han er Lynet i Familjen, jeg er Taaken. Jeg er av dem som vet det rette, men gjør det ikke. Men han er Lynet, for Tiden har han stillet sig i Industriens Tjeneste. Han var den som solgte for mig sist. Jeg er noget, det er ikke han, han er bare Lynet, det snare Nutidsmenneske. Men Lynet som Lyn er goldt. Ta dere Sellanraafolk: dere ser hver Dag paa nogen blaa Fjæld, det er ikke opfundne Tingester, det er gamle Fjæld, de staar dypt nedsunkne i Fortid; men dere har dem til Kamerater. Dere gaar der sammen med Himlen og Jorden og er ett med dem, er ett med dette vide og rotfæstede. Dere behøver ikke Sværd i Haanden, dere gaar Livet barhændt og barhodet midt i en stor Venlighet. Se, der ligger Naturen, den er din og dines! Mennesket og Naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre Ret, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad. Midt i dette gaar dere Sellanraafolk og er til. Fjældene, Skogen, Myrene, Engene, Himlen og Stjærnene — aa det er ikke fattig og tilmaalt, det er uten Maate. Hør paa mig, Sivert: Vær tilfreds! Dere har alt at leve av, alt at leve for, alt at tro paa, dere fødes og frembringer, dere er de nødvendige paa Jorden. Det er ikke alle som er det, men dere er det: nødvendige paa Jorden. Dere opholder Livet. Fra Slægt til Slægt er dere til i lutter Avl, og naar dere dør tar den nye Avl fat. Det er dette som menes med det evige Liv. Hvad har dere igjen for det? En Tilværelse i Ret og Magt, en Tilværelse i troskyldig og rigtig Stilling til alt. Hvad dere har igjen for det? Intet horser og regjerer dere Sellanraafolk, dere har Ro og Autoritet dere er omsluttet av den store Venlighet. Det har dere igjen for det. Dere ligger ved en Barm og leker med en varm Morshaand og patter. Jeg tænker paa din Far, han er en av de 32 Tusen. Hvad er mangen anden? Jeg er noget, jeg er Taaken, jeg er her og der, jeg svømmer, stundom er jeg Regn paa et tørt Sted. Men de andre? Min Søn er Lynet som intet er, han er det golde Blink, han kan handle. Min Søn han er vor Tids Type, han tror oprigtig paa det Tiden har lært ham, paa det Jøden og Yankee’en har lært ham; jeg ryster paa Hodet til det. Men jeg er ikke noget mystisk, det er bare i min Familje jeg er Taaken. Der sitter jeg og ryster paa Hodet. Saken er: jeg mangler Ævnen til den angerløse Adfærd. Hadde jeg den Ævne saa kunde jeg være Lyn selv. Nu er jeg Taaken.
Pludselig kommer Geissler likesom tilbake til sig selv igjen og spør: Har dere faat op det Høihuset ovenpaa Stenfjøset? — Ja. Og saa har han Far sat op en Stue til. — En Stue til? — Paa Vonen om at nogen kommer, sier han, paa Vonen om at han Geissler kommer, sier han. — Geissler tænker paa det og bestemmer sig: Saa maa jeg visst komme. Jo saa kommer jeg, si din Far det! Men jeg har saa mange Affærer. Nu møtte jeg op her og sa til Ingeniøren: Hils Herrerne i Sverige med at jeg er Kjøper! Saa faar vi se hvad det blir til. Det er mig det samme, jeg jager ikke. Du skulde ha set Ingeniøren: han har drevet paa her og holdt det gaaende med Folk og Hester og Penger og Maskiner og Ravage, han visste ikke bedre end at han gjorde det rette. Jo mere Sten han kan omdanne til Penger des bedre er det, han mener han gjør noget fortjenstfuldt dermed, han skaffer Bygden Penger, Landet Penger, det raser nærmere og nærmere Undergangen med ham og han skjønner ikke Stillingen: det er ikke Penger Landet trænger, Landet har Penger mer end nok; det er slike Karer som din Far det ikke er nok av. Tænke sig at gjøre Midlet til Maal og være stolt av det! De er syke og gale, de arbeider ikke, de kjender ikke Plogen, de kjender bare Tærningen. Er de ikke fortjenstfulde, øder de sig ikke op med sin Galskap? Se paa dem, de sætter jo alt ind? Det er bare Feilen at Spil er ikke Overmot, det er ikke engang Mot, det er Rædsel. Vet du hvad Spil er? Det er Angsten med svett Pande, det er det. Feilen er at de vil ikke gaa i Takt med Livet, de vil gaa fortere end det, de jager, de sprænger sig som Kiler ind i Livet. Men saa siger jo Flankerne paa dem — stop der, det knaker, find en Raadbot, hold inde, Flankerne! Saa knuser Livet dem høflig, men bestemt. Og saa begynder Klagemaalene over Livet, Raseriet mot Livet! Hver sin Lyst, nogen har vel Grund til Klage, andre ikke, men ingen skulde rase mot Livet. De skulde ikke være strænge og retfærdige og haarde mot Livet, de skulde være barmhjærtige mot det og ta det i Forsvar: husk paa hvad for Spillere Livet har at trækkes med!
Geissler kommer igjen til sig selv og sier: Lat det være som det vil med det! Han er øiensynlig træt, han begynder at gjæspe. Skal du nedover? spør han. — Ja. — Det haster ikke. Du skylder mig en lang Tur i Fjældet, Sivertmand, husker du det? Jeg husker alt. Jeg husker fra jeg var halvandet Aar: jeg stod og svaiet paa Laavebroen paa Oppigard Garmo i Lom og kjendte en bestemt Lugt. Jeg kjender den Lugt endda. Lat det være som det vil med det ogsaa; men vi kunde ha gjort Turen i Fjældet nu hvis du ikke hadde den Sækken. Hvad har du i Sækken? — Varer. Det er han Andresen, han vil sælge dem. — Jeg er altsaa en Mand som vet det rette, men gjør det ikke, sier Geissler. Det skal forstaaes bokstavelig. Jeg er Taaken. Nu kjøper jeg kanske Fjældet tilbake en av Dagene, det er ikke umulig; men i det Tilfælde gaar jeg ikke og ser tilveirs og sier: Luftbane! Sydamerika! Det er for Spillerne. Folk her mener at jeg maa være selve Djævelen siden jeg visste at her blev Krak. Men det er intet mystisk ved mig, det hele er saa simpelt: de nye Kobberleierne i Montana. Yankee’erne er lurere Spillere end vi, de konkurrerer os ihjæl i Sydamerika; vor Kis er for fattig. Min Søn er Lynet, han fik en Underretning, saa svømmet jeg hit. Saa simpelt er det. Jeg var nogen Timer forut for Herrerne i Sverige, det er alt.
Geissler gjæsper igjen, reiser sig og sier: Skal du nedover saa lat os gaa! —
De følges nedover, Geissler dingler bakefter og er slap. Karavanen er stanset ved Bryggen, den muntre Fredrik Strøm er i fuld Gang med at ærte Aronsen: Jeg er saa fri for Tobak, har Dokker Tobak? — Jeg skal gi dig Tobak! svarer Aronsen. — Fredrik ler og trøster ham: Nei Dokker skal ikke ta det saa tungt og indstændig, Aronsen! Vi skal nu bare sælge disse Varerne midt for Øinene Dokkers, saa farer vi hjem igjen. — Gaa og vask Munden din! roper Aronsen ophidset. — Hahaha, nei Dokker skal ikke hoppe saa stygt, Dokker skal være som et Landskap! —
Geissler er saa træt, saa træt, det hjælper ikke engang med graa Næseklemme, Øinene vil lukke sig i Vaarlyset: Farvel, Sivertmand! sier han pludselig. Nei jeg kan allikevel ikke komme til Sellanraa dennegang, si din Far det; jeg har saa meget at staa i. Men at jeg kommer senere, si! —
Aronsen spytter efter ham og gjentar: Han skulde været skutt! . . . .
I tre Dager sælger Karavanen Sækkerne tomme og faar gode Priser. Det blev en brillant Forretning. Bygdens Folk hadde endda velsignet med Penger efter Kraket og var i den bedste Øvelse med at bruke dem, de trængte disse Fugler paa Staaltraad, de satte dem paa Kommoden i Stuen, og de kjøpte ogsaa pene Papirkniver til at skjære op Almanaken med. Aronsen raset: Net som ikke jeg skulde ha fuldkommen saa pene Ting i Kramboden min!
Handelsmand Aronsen var i stor Pine, han skulde jo følge med og vogte paa disse Sækhandlere, men de skilte Lag og gik hver sin Vei ind i Bygden og det sønderrev ham at rænde i Hælene paa alle tre. Saa opgav han først Fredrik Strøm som var den ubehageligste i Munden, derpaa Sivert fordi han aldrig svarte et Ord, men bare solgte; Aronsen valgte at følge sin gamle Fuldmægtig og motarbeide ham i Stuerne. Aa men Fuldmægtig Andresen han kjendte jo sin gamle Herre og hans Uvidenhet om Handel og forbudte Varer. — Naa, saa er ikke engelsk Snelletraad forbydd? spurte Aronsen og lot kyndig. — Jo, svarte Andresen. Men jeg gaar ikke og bærer paa Traadsneller her, det kan jeg sælge i Marken. Jeg har ikke en eneste Snelle Traad med, se selv! — Hvad det kan være. Men du ser jeg vet hvad som er forbydd, det lærer du mig ikke. —
Aronsen holdt ut en Dag, saa opgav han ogsaa Andresen og gik hjem. Sækhandlerne hadde intet Opsyn mere.
Og nu var det at det gik saa utmærket. Det var i de Dager da Kvindfolkene brukte Løsflette i Haaret, og Fuldmægtig Andresen var en Mester til at sælge Løsfletter, ja han kunde i en Knipe sælge lyse Fletter til mørke Piker og maatte bare beklage at det ikke var endda lysere Fletter, graa Fletter, for det var de kostbareste. Hver Kvæld møttes saa Gutterne paa avtalt Sted og rapporterte og laante utsolgte Artikler av hverandre, saa satte Andresen sig gjærne til med en Fil og utslettet et tysk Fabrikmærke paa en Jagtfløite eller fjærnet Faber fra Pennalerne. Andresen var og blev en Knop.
Sivert blev derimot en Skuffelse. Ikke saa at han var lat og ikke avhændet Varer, ho, han avhændet mest; men han fik forlite Penger for dem. — Du snakker ikke nok, sa Andresen.
Nei Sivert snakket ikke i lange Remser, han var Markbo, han var ordviss og rolig. Hvad var det at snakke om? Desuten vilde Sivert gjøre sig færdig til Helgen og komme hjem igjen, det var Onn i Marken. — Det er ho Jensine som roper paa han! mente Fredrik Strøm. — Samme Fredrik hadde forresten selv Vaaronn at gjøre og liten Tid at kaste bort, men maatte han ikke allikevel gaa indom Aronsen den siste Dag og kjækle en Stund! Jeg vil sælge han Tomsækkene, sa han.
Andresen og Sivert gik igjen ute og biet mens dette stod paa. De hørte det herligste Mundhuggeri fra Kramboden og nu og da Fredriks Latter; saa slog Aronsen op Kramboddøren og viste Gjæsten ut. Aa men Fredrik kom ikke, nei han gav sig god Tid og talte væk, det siste de hørte utenfor var at han prøvet at sælge Aronsen Gyngehestene.
Saa gik Karavanen hjemover — tre Karer fulde av Ungdom og Helse. De sang og gik, sov nogen Timer paa Fjældet og gik igjen. Da de kom frem til Sellanraa om Mandagen hadde Isak begyndt at saa. Det var Veir til det: fugtig Luft, nu og da sprak Solen frem, en uhyre Regnbue spændte tværsover Himlen.
Karavanen opløses. Farvel, Farvel . . . .
Der gaar Isak og saar, intet andet end en Kværnkall av Skikkelse, en Kubbe. Han gaar i hjemmevirkede Klær, Ulden er av hans egne Sauer, Støvlerne av hans egne Kalver og Kjyr. Han gaar religiøst barhodet mens han saar, øverst opi Hodet er han snau, men ellers skammelig haarrik, det staar et Hjul av Haar og Skjæg om hans Hode. Det er Isak, Markgreven.
Han visste sjælden en nøiagtig Dato, hvad Bruk hadde han for den! Han hadde intet Papir at indfrie; Kryssene i Almanaken var naar hver Ku skulde bære. Men han visste Olsok om Høsten, at da hadde han alt tat Tørhøi ind, og han visste Korsmesse om Vaaren og at tre Uker efter Korsmesse gik Bjørnen av Hi: da skulde al Sæd være i Jorden. Han visste det som trængtes.
Han er Markbo i Sind og Skind og Jordbruker uten Naade. En Gjenopstanden fra Fortiden som peker Fremtiden ut, en Mand fra det første Jordbruk, Landnamsmand, ni Hundrede Aar gammel og igjen Dagens Mand.
Nei han hadde intet igjen av Pengene for Kobberfjældet, de var blaast bort. Og hvem hadde noget igjen av dem da Fjældet atter laa forlatt? Men Almenningen den ligger med ti Nybygg og vinker paa andre Hundrede.
Vokser her intet? Her vokser alt, Mennesker, Dyr og Grøde. Isak saar. Kvældsolen skinner paa Kornet, det stritter ut fra hans Haand i Bue og synker som en Gulddryft i Jorden. Der kommer Sivert og skal harve, siden skal han rulle, saa harver han igjen. Skogen og Fjældene staar og ser paa, alt er Høihet og Vælde, her er Sammenhæng og Maal.
Klingeling! sier Bjældene langt opi Lien, det kommer nærmere og nærmere, Dyrene søker hjem tilkvælds. Det er femten Kjyr og fem og firti Smaafæ, Dyrene er tre Snes fulde. Der gaar Kvindfolkene til Sommerfjøset med sine mange Mælkebøtter, de bærer dem i Børtræ paa Akslerne, det er Leopoldine, Jensine og lille Rebekka. De er alle tre barbente. Markgrevinden er ikke med, Inger selv, hun er inde, hun skal lage Maten. Hun skrider høi og statelig om i sit Hus, en Vestalinde som gjør op Ild i en Kokeovn. Lat gaa, Inger har seilet paa den store Sjø og været i Byen, nu er hun hjemme igjen; Verden er vid, den yrer av Prikker, Inger har yret med. Hun var næsten ingen blandt Menneskene, bare en.
Saa kommer Kvælden.