XVII
Eleseus kom hjem.
Han hadde nu været borte i flere Aar og var blit høiere end Farn, med lange hvite Hænder og litt mørkt Skjæg paa Overmunden. Han skapte sig ikke til, men syntes at lægge vinn paa en naturlig og godslig Optræden; Morn var forundret og glad. Han fik Kammerset at være i sammen med Sivert, Brødrene kom godt overens og gjorde hverandre mange Smaapuss som de gottet sig over. Men naturligvis maatte Eleseus være med paa Tømringen av Stuen og da blev han træt og elendig, uvant som han var med Kropsarbeide. Rent galt blev det da Sivert maatte gaa ut av Arbeidet og overlate det bare til de andre to — ja saa blev Farn likefrem vanhjulpen.
Og hvor gik Sivert hen? Kom ikke Oline over Fjældet en Dag med Bud fra Sivert Morbror at nu laa han for Døden! Maatte saa ikke Lille-Sivert gaa? Det var en Tilstand, aldrig kunde det ha høvd daarligere end nu at forlange Sivert utleveret, men det var ingen Raad med det.
Oline sa: Jeg hadde ikke Tid til at gaa med Bud, slettes ikke, men jeg har nu fattet Godhet for alle Børnene her og for han Lille-Sivert, og saa vilde jeg hjælpe han til at faa sin Arv. — Var Sivert Morbror meget syk? — Kjære velsigne dokker, han falder av for hver Dag! — Laa han tilsengs? — Tilsengs? Dokker skulde ikke ape med Døden for Guds Domstol! Han Sivert hopper og springer ikke mere i denne Verden.
Av dette Svar maatte de jo utlede at Sivert Morbror var langt kommet, og Inger drev paa at Lille-Sivert skulde avsted straks.
Men Sivert Morbror, den Knækt, den Skøier, laa aldeles ikke for Døden, han laa ikke engang stadig tilsengs. Da Lille-Sivert kom fandt han for sig en uhyre Uorden og Elendighet paa den lille Gaard, og det var ikke engang gjort ordentlig Vaaronn, nei ikke engang al Vintergjødslen var utkjørt; men nogen Død syntes ikke at forestaa saa øieblikkelig. Sivert Morbror var nu en gammel Mand, over sytti Aar, han var faldt av og gik og drog sig halvklædt omkring i Stuen og laa ofte i Sengen, han maatte ha Hjælp til forskjellig, saasom til at bøte Sildnoten som hang i Naustet og fôr ilde; aa men han var ikke mere paa det Yterste end at han spiste sur Fisk og røkte Snadde.
Da Sivert hadde været en halv Time og set hvorledes det hele hang sammen vilde han hjem igjen. — Hjem? sa den Gamle. — Vi bygger Stue og han Far er vanhjælpen. — Naa, sa den Gamle, er ikke han Eleseus hjemme? — Jo men han er saa uvant. — Hvorfor kom du da? — Sivert forklarte hvad for et Bud Oline var kommet med. — For Døden? spurte den Gamle, trodde hun jeg laa for Døden? Det var Fan! — Hahaha, sa Sivert. — Den Gamle saa forarget paa ham og sa: Du flirer til en døende Mand og du heter efter mig! — Sivert var for ung til at hænge med Hodet, han hadde aldrig brydd sig om Morbrorn og nu vilde han hjem igjen.
Naa, saa trodde du ogsaa at jeg laa for Døden og saa kom du rændende, sa den Gamle. — Ho Oline sa det, svarte Sivert. — Efter en Stunds Taushet gjorde Morbrorn et Tilbud: Vil du bøte Noten min i Naustet saa skal du faa se noget hos mig. — Naa, sa Sivert, hvad er det? — Nei det raker dig ikke, svarte den Gamle tvært og la sig tilsengs igjen.
Forhandlingerne vilde nok ta Tid og Sivert sat og vridde sig. Han gik ut og saa sig om, alt var uflidd og vanskjøttet, det var uoverkommelig at begynde Arbeide her. Da han kom ind igjen var Morbrorn oppe og sat ved Ovnen.
Ser du dette? sa han og viste til et Eketræs Skrin som stod paa Gulvet mellem hans Ben. Det var Pengeskrinet. Egentlig var det et av de almindelige Flaskefôr med mange Rum som Øvrigheten og andre Storfolk førte med sig paa Reiser i gamle Dager; nu var det ingen Flasker i det mere, den gamle Herredskasserer hadde Regnskaper og Penger i det nu. Aa dette Flaskefôr, Sagnet gik at det gjemte Alverdens Rikdom, Folk i Bygden pleiet at si: Hadde jeg bare Pengene som har ligget i Skrinet hans Sivert!
Sivert Morbror tok op et Papir av Skrinet og sa høitidelig: Du kan vel læse Skrift? Læs dette Dokumentet! — Lille-Sivert var ingenlunde overlegen i Skrift, det var han ikke, men han læste at han var indsat til Arving av alle Morbrorns Efterlatenskaper. — Og nu kan du gjøre net som du vil! sa den Gamle og la Papiret tilbake i Skrinet.
Sivert kjendte sig ikke større rørt, i Grunden fortalte ikke Dokumentet mere end hvad han visste før, han hadde jo alt fra pure Barnet ikke hørt andet end at han skulde arve Morbrorn engang. En anden Sak var det om han fik se Kostbarheter i Skrinet. — Det er nok meget rart i det Skrinet, sa han. — Mere end som du tror! svarte den Gamle kort.
Han var saa skuffet og forarget over sin Søstersøn at han laaste Skrinet av og gik tilsengs igjen. Her laa han og sendte ut forskjellige Meddelelser: Bygden har hat mig til sin Fuldmægtig og Overherre for sine Penger og Midler i tredive Aar, jeg har ikke fornøden at tigge nogen om en Haands Hjælp. Hvem visste ho Oline det ifra at jeg laa for Døden? Kan jeg ikke sende tre Mand i Skyss efter Doktoren hvis jeg vil! Dokker skal ikke ape med mig. Og du, Sivert, kan ikke bie til at jeg har utaandet? Jeg vil bare fortælle dig at nu har du læst Dokumentet og det ligger i Pengeskrinet mit, jeg sier ikke mere. Men gaar du ifra mig saa skal du bære frem det Budet til han Eleseus at han kommer hit. Han heter ikke efter mig og har ikke mit jordiske Navn — lat saa bare han komme!
Tiltrods for den truende Tone i disse Ord overveiet Sivert dem og sa: Jeg skal bære frem Budet til han Eleseus!
Oline var fremdeles paa Sellanraa da Sivert kom tilbake. Hun hadde faat Tid til at gjøre en Sving ned gjennem Marken, saa langt ned som til Aksel Strøm og Barbro paa deres Nybygg, saa kom hun igjen derfra og var fuld av Sladder og Hemmeligheter: Ho Barbro lægger paa sig, sa hun hviskende, det skulde nu vel aldrig bety noget? Ikke mine Ord igjen! Naa, du kommer igjen, Sivert? Saa er det vel ikke mere at spørre om, Morbror din er hensoven? Jaja han var nu en gammel Mand og en Olding paa Gravens Bred. Hvad — naa, han er ikke død? Store Ting at takke Gud for! Fôr jeg med Tøv, sier du? Dersom at jeg hadde været saa fri for Synd! Ja kunde jeg vite at Morbror din at han laa og løi for Gud? Han falder av, det var mine Ord, og dem skal jeg engang bekræfte for Tronen. Hvad du sier, Sivert? Ja, men laa ikke Morbror din selv paa Sengen og røkte og knæpte begge Hænderne ihop over Brystet og sa at nu laa han bare og strævet?
Det var umulig at strides med Oline, hun overmandet sin Motstander med Snak og la ham øde. Da hun hørte at Sivert Morbror forlangte Eleseus til sig grep hun ogsaa denne Omstændighet og brukte den til sin Fordel: Der kan dokker høre om jeg fôr med Tøv! Han Gammel-Sivert paakalder sin Slægt og smægter efter sit Kjøt og Blod, han er sist paa! Du maa ikke nægte han det, Eleseus, du skal fare med en Gang og finde Morbror din ilive! Jeg skal ogsaa over Fjældet, vi blir i Lag.
Oline forlot jo ikke Sellanraa før hun hadde faat Inger avsides og hvisket mere om Barbro: Ikke mine Ord igjen, men hun hadde Tegnene! Og nu er det vel Meningen at hun skal bli Kone paa Nybygget. Somme Folk er stort æmnet om de er smaa som Sand ved Havsens Bred til at begynde med. Hvem kunde nu ha trodd det om ho Barbro! Han Aksel monne være en drivendes Kar, og slike store Gods og Gaarder som her i Marken det har jo ikke vi paa vores Side av Fjældet, det vet du ogsaa, Inger, som er fra vores Bygd og er barnefødt der. Ho Barbro hadde nogen Mark Uld i en Kiste, det var bare Vinteruld, jeg var ingen begjærendes og ikke bydde hun mig nogen, mellem os var Goddag og Farvel, endda jeg kjendte hende fra Barnsben hele Tiden da jeg var her paa Sellanraa og du, Inger, var borte paa Læren —
Nu graater ho lille Rebekka, sa Inger og avbrøt Oline og rakte hende en Næve Uld.
Stor Takketale fra Oline: Ja var det ikke som hun just hadde sagt til Barbro at Inger og hendes Make til at gi! Hun gav saa hun blev numen og fingersaar, men aldrig saa knydde hun. Gaa ind til den lille Engelen, og aldrig saa fandtes det et Barn saa likt sin Mor som lille Rebekka. Kunde Inger huske hvad hun engang hadde sagt: at hun ikke fik flere? Nu saa hun! Nei man skulde høre paa de Gamle som selv har hat Børn, for Guds Veie de er uransakelige, sa Oline.
Saa labbet hun efter Eleseus op gjennem Skogen, sammensunken av Ælde, melet og graa og nyfiken, uforgjængelig. Til Gammel-Sivert vilde hun nu gaa og si at det var hun — Oline — som hadde faat Eleseus i Vei.
Men Eleseus han hadde ikke latt sig nøde, det var ingen Vanskelighet at overtale ham. Se, han var i Grunden vokset sig bedre end han tegnet til, Eleseus, han var en skikkelig Gut paa sin Maate, godslig og snil fra Fødselen, bare uten større Legemskræfter. Det at han nødig vilde hjem denne Tur fra Byen var ikke uten Grund, han visste jo godt at Morn hadde været paa Straf for Mord, i Byen hørte han intet derom, i Marken husket vel alle det. Hadde han ikke nu i flere Aar været sammen med Kamerater, som hadde lært ham mere Nærtakenhet og Finfølelse end han før hadde? Var ikke Gaffel like saa nødvendig som Kniv? Hadde han ikke al sin Dag skrevet Kroner og Øre, men her i Marken bruktes endda den gamle Dalermynt? Jo han vandret meget gjærne over Fjældet til et andet Bygdelag, hjemme paa Gaarden maatte han jo hvert Øieblik holde sin Overlegenhet i Age. Han gjorde sig Flid for at læmpe sig efter de andre, og det lyktes, men han maatte være paa Vakt. Som da han kom hjem til Sellanraa for et Par Uker siden: han hadde jo tat med sig sin lysegraa Vaarfrak skjønt det var midt paa Sommeren, da han hængte den op paa en Spiker i Stuen kunde han godt ha vendt ut til Verden Sølvskiltet med hans Bokstaver paa, men han gjorde det ikke. Likedan med Stokken, Spaserstokken. Den var rigtignok bare et Paraplyskaft som han hadde avrigget og plukket Staaltraadene ut av, men her hadde han ikke brukt den som i Byen og svinget den, langtfra, bare baaret den i Skjul langs Laaret.
Nei det var intet at undres paa at Eleseus gik over Fjældet. Han dugde ikke til Tømring, han dugde til at skrive Bokstaver, det kunde ikke alle og enhver, men i hele Hjemmet var det ingen som paaskjønnet denne fine Lærdom og Kunst undtaken kanske Morn. Han gik glad opover Skogen foran Oline, han vilde bie paa hende høiere oppe, han løp som en Kalv, han hastet. Eleseus hadde paa en Maate stjaalet sig fra Gaarden, han var ræd for at bli set, ja for han hadde jo berget med sig baade Vaarfrakken og Spaserstokken til Turen. Paa den andre Siden av Fjældet maatte han ha Haab om at faa se Folk og selv bli set, kanske endog komme til Kirken. Saa slet han gladelig med en overflødig Vaarfrak i Solsteken.
Og han efterlot intet Savn paa Bygningen, tværtimot, saa fik Farn Sivert igjen, og Sivert var jo til mangedobbelt Nytte og holdt ut fra Morgen til Kvæld. Det tok dem ikke lang Tid at lafte Stuen op, det var en Tilbygning, tre Vægger; de slap at ry Tømmeret, de skar det paa Sagen; av Hunen hadde de saa med en Gang Taktro. En vakker Dag saa de sandelig Stuen færdig for sine Øine, tækket, gulvlagt og Vinduerne indsat. Saa vann de ikke mere mellem Onnerne, de fik bordklæde og male senere.
Nu kom Geissler med stort Følge over Fjældet fra Sverige. Og Følget var tilhest, ridende paa blanke Hester og gule Sadler, det var vel rike Reisende, de var saa tykke og tunge, Hestene bugnet under dem; blandt disse store Herrer kom da Geissler gaaende tilfots. Det var ialt fire Herrer og Geissler, dertil var det to Oppassere som leidde hver sin Pakhest.
Rytterne steg av paa Tunet og Geissler sa: Der har vi Isak, det er selve Markgreven. Goddag, Isak! Der ser du, nu kommer jeg igjen, som jeg sa.
Geissler var den samme. Skjønt han kom tilfots lot han ikke til at føle sig ringere end de andre, ja hans slitte Frak hang sid og ensom nedover hans slunkne Bak, men han var overlegen og hovmodig i Ansigtet. Han sa: Det er Meningen at disse Herrerne og jeg skal litt op i Fjældet, de er saa fete, de skal bli av med litt Spæk.
Herrerne var forresten snille og godmodige, de smilte til Geisslers Ord og bad Isak undskylde at de kom som en Krig indover hans Gaard. De hadde Niste med, saa de skulde ikke æte ham ut av Huset, men de vilde være taknemmelige for Tak over Hodet i Nat. Kanske de fik være i den nye Bygningen?
Da de hadde hvilet en Stund og Geissler hadde været inde hos Inger og Børnene gik alle de Fremmede op gjennem Skogen og blev borte tilkvælds. Nu og da utover Eftermiddagen hadde Folkene paa Gaarden hørt nogen ukjendt høie Skudd opi Fjældet, og Følget kom ned med nye Stenprøver i Poser. Blaakobber, sa de og nikket til Stenene. De førte en lærd og lang Samtale og saa paa et Kart som de saa løselig hadde tegnet, det var en Bergkyndig iblandt dem og en Ingeniør iblandt dem, en kaldtes Landshøvding, en Brukspatron; Luftbane, sa de, Taugbane, sa de. Geissler kastet ind et Ord nu og da og det syntes hver Gang at retlede Herrerne, det blev lagt adskillig Mærke til hans Ord. — Hvem er Eier paa Sørsiden av Vandet? spurte Landshøvdingen Isak. — Staten, svarte Geissler rapt. Han var vaken og gløgg, han holdt i Haanden det Dokument som Isak engang hadde underskrevet med sit Bumærke. — Jeg har jo sagt at det er Staten, spør du endda om det! sa han. Vil du kontrollere mig saa værsaagod!
Senere paa Kvælden tok Geissler Isak med sig i Enrum og sa: Skal vi sælge Kobberfjældet? — Isak svarte: Ja det er nu saa at Lensmanden har kjøpt Fjældet engang og betalt mig. — Rigtig, sa Geissler, jeg kjøpte Fjældet. Men nu er det ogsaa saa at du skal ha Procenter av Salg eller av Drift, vil du avhænde disse Procenter? — Det forstod ikke Isak og Geissler maatte forklare det: Isak kunde ikke drive Mine, han var Jordbruker, han ryddet Land; Geissler kunde heller ikke drive Mine. Penger, Kapital? Ho, saa meget han vilde! Men han hadde ikke Tid, han stod i meget, var idelig paa Reiser, maatte skjøtte sine Eiendomme sørpaa og nordpaa. Nu vilde Geissler sælge til disse svenske Herrer, de var hans Kones Familje allesammen og rike Folk, Fagfolk, de kunde drive Fjældet. Forstod Isak det nu? — Jeg vil som Dokker vil! erklærte Isak.
Mærkelig — denne store Tillit gjorde vel den luvslitte Geissler godt: Ja det vet jeg nu ikke om du staar dig paa, sa han og overveiet. Pludselig blev han sikker og fortsatte: Men gir du mig frie Hænder saa skal jeg ialfald handle bedre for dig end du selv kunde ha gjort. — Isak begyndte: Hm. Dokker har fra første Stund været en god Mand for os alle her . . . . Geissler rynket Panden og avbrøt ham: Ja det er godt!
Om Morgningen satte Herrerne sig til at skrive. Det var alvorlige Ting de skrev: først en Kjøpekontrakt paa firti Tusen Kroner for Fjældet, dernæst et Dokument hvori Geissler fraskrev sig hver Skilling av disse Penger til Fordel for sin Kone og sine Børn. Isak og Sivert blev kaldt ind for at underskrive som Vidner paa disse Papirer. Da det var gjort vilde Herrerne avkjøpe Isak hans Procenter for en Bagatel, fem Hundrede Kroner. Geissler stoppet dem med de Ord: Spøk tilside!
Isak skjønte ikke stort av det hele, han hadde engang solgt og faat sin Betaling, men forresten saa var Kroner — det var ingenting, det var ikke Dalere. Sivert derimot utdrog litt mere, Tonen i Forhandlingerne var ham paafaldende: det var visst en Familjeaffære som blev op- og avgjort her. En av Herrerne kunde si: Kjære Geissler, du burde virkelig ikke ha saa røde Øine! Hvortil Geissler svarte gløggt, men vikende: Nei det burde jeg virkelig ikke. Men det gaar ikke efter Fortjeneste i denne Verden!
Var det saa at Fru Geisslers Brødre og Slægtninger vilde kjøpe væk hendes Mand, kanske med ett Slag frigjøre sig for hans Besøk i deres Hjem og hans plagsomme Familjeskap? Nu var jo Fjældet rimeligvis ikke værdiløst, det blev ikke paastaat av nogen; men det laa avsides til, Herrerne sa likefrem at de kjøpte det nu for at avhænde det igjen til Folk som maatte ha langt mere Magt end de til at drive det. Heri var intet urimelig. De sa ogsaa aapent at de visste ikke hvormeget de vilde faa igjen for Fjældet som det laa der: blev Drift aapnet saa var kanske firti Tusen ingen Betaling; blev Fjældet liggende der som nu var det bortkastede Penger. Men for alle Tilfælders Skyld vilde de ha rent Kjøp og derfor bydde de Isak fem Hundrede Kroner for hans Del.
Jeg er Isaks Fuldmægtig, sa Geissler, og jeg sælger ikke hans Ret under ti Procent av Kjøpesummen.
Fire Tusen! sa Herrerne.
Fire Tusen, sa Geissler. Isak eiet Fjældet, han faar fire Tusen. Jeg eiet det ikke, jeg fik firti Tusen. Vil Herrerne umake sig med at tænke dette over!
Ja men fire Tusen!
Geissler reiste sig og sa: Eller intet Salg!
De tænkte paa det, hvisket om det, gik ut paa Tunet, trak Tiden ut. Gjør Hestene i Orden! ropte de til Oppasserne. En av Herrerne gik ind til Inger og betalte fyrstelig for Kaffe, for nogen Æg og for Husrummet. Geissler gik tilsynelatende likegyldig omkring, men han var like vaken: Hvorledes gik det med Vandledningen ifjor? spurte han Sivert. — Den berget hele Avlingen. — Dere har brutt den Teigen dèr siden jeg var her sist? — Ja. — Dere maa ha en Hest til paa Gaarden, sa Geissler. Alt saa han.
Kom nu her og lat os faa en Ende paa det! ropte Brukspatronen.
Alle gik nu ind i Nybygningen igjen og Isaks fire Tusen Kroner blev optalt. Geissler fik et Papir, han stak det løst i Lommen som om det ikke hadde nogen Værdi. Gjem det! sa de til ham, og din Hustru vil faa Bankboken om nogen Dager, sa de. — Geissler rynket Panden og svarte: Det er godt!
Men de var ikke færdige med Geissler. Ikke saa at han oplot sin Mund for at begjære noget, men der stod han nu og de saa hvorledes han stod der; kanske hadde han ogsaa betinget sig en Slump Penger for sig selv. Da Brukspatronen leverte ham en Seddelpakke nikket Geissler bare og sa atter at det var godt. Og saa tar vi et Glas sammen med Geissler, sa Brukspatronen.
De drak og var færdige. Saa tok de Farvel med Geissler.
I dette Øieblik kom Brede Olsen gaaende. Hvad vilde nu han? Brede hadde nok hørt de tordnende Skudd igaar og han forstod at noget foregik i Fjældet. Nu kom han og vilde sælge Berg han ogsaa. Han gik Geissler forbi og henvendte sig til Herrerne: han hadde opdaget mærkelige Stensorter, utrolige, somme som Blod, andre som Sølv; han kjendte hver liten Krog i Fjældene omkring og kunde gaa bent paa dem, han visste om lange Aarer med tungt Metal — hvad kunde det være for Slags Metal? — Har du Prøver? spurte den Bergkyndige. — Ja. Men kunde de ikke like saa godt gaa op i Fjældet? Det var ikke langt. Jo Prøver? Mange Sækker, mange Kasser, Brede hadde dem ikke med, men hadde dem hjemme, han kunde løpe hjem efter Prøver. Men det var snarere at løpe op i Bergene efter nogen, hvis de vilde vente. Herrerne rystet paa Hodet og reiste.
Brede saa forurettet efter dem. Hadde Haapet blusset i ham et Øieblik saa sluktes det nu, han arbeidet under Uheld, intet vilde lykkes for ham. Det var godt at han hadde et let Sind at staa Livet imot med, han saa efter Rytterne og sa tilslut: Lykke paa Reisen med dokker!
Men nu blev han atter ydmyg til Geissler, til sin forrige Lensmand, og duttet ham ikke mere, men hilste til ham og sa Dokker. Geissler hadde under et eller andet Paaskud faat Lommeboken op og viste frem hvor diger den var med Penger. — Kan ikke Dokker hjælpe mig, Lensmand! sa Brede. — Gaa hjem og grøft ut Myren din! sa Geissler og hjalp ham ikke det Spor. — Jeg kunde godt ha tat med mig en hel Bør med Prøver, men hadde det ikke været bedre at se Bergene selv naar de nu var her? — Geissler overhørte ham og spurte Isak: Saa du ikke hvor jeg gjorde av det Dokumentet? Det var yterst vigtig, flerfoldige Tusen Kroner. Naa, her er det, midt i en Seddeldynge! — Hvad var det for Slags Folk? Tok de sig bare en Ridetur? spurte Brede.
Geissler hadde vel gaat i en stor Spænding, nu spaknet han av. Men han hadde endda Liv og Lyst til at utrette litt til: han fik med sig Sivert op i Fjældet, og Geissler hadde et stort Papir med og tegnet et Kart over Marken paa Sørsiden av Vandet — hvad han nu hadde for Tanker med det. Da han nogen Timer senere kom ned til Gaarden igjen var Brede endda der, men Geissler svarte ham ikke paa noget Spørsmaal, men var træt og vinket bare med Haanden.
Han sov i ett Drag til tidlig den næste Morgen, saa stod han op med Solen og var uthvilet. Sellanraa! sa han og stod paa Tunet og saa sig vidt omkring.
Alle de Pengene jeg fik, sa Isak, skal jeg nu ha dem?
Prat! svarte Geissler. Skjønner du ikke at du skulde hat mere? Og det var egentlig mig du skulde hat dem av, efter vor Kontrakt; men som du saa høvde det ikke slik. Hvormeget fik du? Bare Tusen Daler, efter gammel Regning. Jeg staar og tænker paa at du maa ha en Hest til paa Gaarden. — Ja. — Jeg vet om en Hest. Han som nu er Stævnevidne hos Lensmand Heyerdahl later sin Gaard forfalde, han synes det er morsommere at reise omkring paa Panting. Han har solgt av Buskapen sin før, nu vil han sælge Hesten. — Jeg skal høre med han, sa Isak.
Geissler viste vide omkring med Haanden og sa: Alt er Markgrevens! Du har Hus og Dyr og et dyrket Jorde, ingen kan sulte dig ut!
Nei, svarte Isak, vi har alt som Gud har skapt!
Geissler vimset frem og tilbake paa Gaarden og gik pludselig ind til Inger: Blir det Raad til litt Niste idag ogsaa? spurte han. Nogen Vafler igjen, uten Smør og Ost paa, det er nok av Godt i dem før. Nei gjør som jeg sier, jeg vil ikke bære mere.
Geissler ut igjen. Hans Hode maatte være i Uro, han gik ind i Nybygningen og satte sig til at skrive. Han hadde det uttænkt paa Forhaand, saa det tok ham ikke lang Tid, det var en Henvendelse til Staten, sa han overlegent til Isak, til Departementet for det Indre, sa han. Jeg har meget at staa i!
Da han hadde faat sin Niste og sa Farvel var det som han pludselig husket noget: Det er sandt, jeg glemte visst da jeg gik herfra sist — jeg hadde tat en Seddel ut av Lommeboken, men saa hadde jeg stukket den i Vestelommen. Der fandt jeg den. Jeg har saa mange Forretninger. — Dermed la han Inger noget i Haanden og gik.
Jo saa gik Geissler og syntes noksaa kjæk. Han var ingenlunde nedfor og han døde ikke paa længe, han kom igjen til Sellanraa og først mange Aar senere saa døde han. Det var et Savn hver Gang han gik fra Gaarden; Isak hadde tænkt paa at spørre ham om Breidablik og raadføre sig med ham, men det blev ikke til noget. Geissler vilde vel kanske ogsaa ha fraraadet ham at kjøpe Stedet — at kjøpe Rydningsland til en Kontorist som Eleseus.
XVIII
Sivert Morbror blev allikevel ryr. Det tok Eleseus en tre Ukers Tid at være hos ham, saa var den Gamle død. Eleseus ordnet med Begravelsen og var rigtig flink i den Retning, han fik fat i en og anden Fuchsiablomst fra Stuerne omkring og laante Flag til halv Stang og kjøpte sort Mugg hos Handelsmanden til nedrullede Gardiner. Isak og Inger blev budsendt og kom til Jordfæstelsen, Eleseus var den egentlige Vært og forestod Trakteringen til de Indbudne, ja da Liket blev sunget ut sa Eleseus endog nogen pene Ord over Kisten og hans Mor tok til Lommetørklædet av Stolthet og Rørelse. Alt gik brillant.
Paa Hjemveien i Farns Selskap maatte Eleseus bære sin Vaarfrak aapenlyst, men Spaserstokken skjulte han i et av dens Ærmer. Det gik godt like til de skulde i Baat over Vandet, saa kom jo Farn uforvarende borti Frakken og der hørtes et Knæk. — Hvad var det? spurte han. — Det var ikke noget, svarte Eleseus.
Men den knækkede Stok blev ikke bortkastet, da de kom hjem søkte Eleseus efter en høvelig Holk. — Kan vi ikke spjelke han? sa Sivert, den store Spilopmaker. Se her, dersom at vi lægger paa han en god Træspile paa to Sider og rører med Bektraad . .? — Jeg skal røre dig med Bektraad, svarte Eleseus. — Hahaha. Men du vil kanske heller røre med et rødt Hosebaand? — Hahaha, sa Eleseus ogsaa, men saa gik han til Morn og fik et gammelt Fingerbøl av hende og det filet han Bunden av og gjorde sig en rigtig pen Holk til Spaserstokken. Aa Eleseus var ikke saa kjeivet med sine lange hvite Hænder!
Brødrene apet med hverandre fremdeles: Skal jeg faa det som er efter han Sivert Morbror? spurte Eleseus. — Om du skal faa det? Hvormeget er det? spurte Sivert. — Hahaha, du vil først vite hvormeget det er, din Gjærrighund! — Ja du kan gjærne faa det! sa Sivert. — Det er imellem fem og ti Tusen. — Daler? ropte Sivert. Han kunde ikke tilbakeholde det. — Eleseus regnet jo aldrig i Dalere, men nu høvde det saa og han nikket. Og han lot Sivert gaa med den Besked til næste Dag.
Saa kom Eleseus tilbake til Saken: Du gaar nok og angrer paa den Gaven din igaar? sa han. — Din Tosk! svarte Sivert rigtignok, men fem Tusen Daler var nu fem Tusen Daler og ingen Smaaskilling; hvis ikke Brorn var en Lus eller en Indianer saa gav han vel tilbake Halvdelen. — Nu skal jeg si dig ett, forklarte endelig Eleseus, at jeg tror ikke jeg vilde blit fet av den Arven. — Sivert saa forundret paa ham: Naa, ikke det? — Nei ikke saa særdeles og par excellence fet.
Eleseus hadde jo lært at skjønne sig bra paa Regnskaper, Morbrorns Skrin, det berømte Flaskefôr var blit aapnet for ham og han hadde maattet gjennemgaa alle Papirer og Summer og tælle op Kassa. Sivert Morbror hadde ikke sat sin Søstersøn i Arbeide paa Jorden eller med Omvøring av Noten i Naustet, han hadde indviklet ham i en frygtelig Uorden med Tal og Regnskapsposter. Om en Skatteyder for ti Aar siden hadde betalt med en Gjeit eller nogen Voger Tørsei saa stod ikke Gjeiten eller Tørseien der, men Gammel-Sivert hentet Manden frem av sin Hukommelse og sa: Han har betalt! — Naa, saa stryker vi den Posten, sa Eleseus.
Her var nok Eleseus den rette Mand, han var snil og opmuntret den Syke med at Stillingen var god, de to hadde koset sig sammen, sandelig endog spøkt saa smaat. Eleseus var vel i et og andet naragtig, men det var Gammel-Sivert og, de hadde simpelthen forfattet høitravende Dokumenter til Fordel ikke bare for Lille-Sivert, men ogsaa for Bygden selv, den Komune som den Gamle hadde tjent i tredive Aar. Maken til herlige Dager som nu forløp! — Jeg kunde aldrig ha faat nogen bedre end som dig, Eleseusmand! sa Sivert Morbror. Han sendte Bud ut og kjøpte en Sauskrott midt paa Sommeren, Fisk blev bragt ham fersk fra Sjøen, Eleseus fik Ordre til at betale av Skrinet. De levet godt. De fik fat paa Oline, de kunde ikke ha utpønsket nogen bedre til at delta i et Gilde, heller ingen mere skikket til at utbrede et stort Ry over Gammel-Siverts siste Dager. Og Tilfredsheten var gjensidig: Jeg mener vi maa betænke ho Oline ogsaa med ørlite, sa Sivert Morbror, hun er nu Enke og i smaa Kaar. Det blir endda nok igjen til han Lille-Sivert. — Det kostet Eleseus nogen Pennestrøk med øvet Haand, en Tilføielse til den siste Vilje, saa var ogsaa Oline med blandt Arvingerne. — Jeg vil sørge for dig, sa Gammel-Sivert til hende. I Tilfælde av at jeg ikke skulde komme mig og gaa mere her paa Jorden saa vil jeg ikke at du skal forsmægte, sa han. — Oline utbrøt at hun blev maalløs, men det blev hun ikke, hun var rørt og graat og takket, ingen kunde finde slike Forbindelser mellem en jordisk Gave og for Eksempel „Himlens store Gjengjældelse hisset“ som Oline. Nei maalløs blev hun ikke.
Men Eleseus? Hadde han i Begyndelsen kanske set lyst og stort paa Morbrorns Stilling saa maatte han senere begynde at tænke sig om og tale. Han prøvet med en svak Indvending: Kassa er jo ikke akkurat i Orden, sa han. — Ja, men end alt som er efter mig! svarte den Gamle. — Ja og saa har du vel Penger hist og her i Bankerne? spurte Eleseus; for slik gik Sagnet. — Naa, sa den Gamle, hvorledes det nu kan være med det. Men end Notbruket, end Gaarden og Husene og Buskapen og hvite Kjyr og røde Kjyr! Jeg mener du vil ape, Eleseusmand!
Eleseus visste ikke hvormeget Noten kunde være værdt, men Buskapen den hadde han set: den var en Ku. Den var hvit og rød. Sivert Morbror talte kanske i Vildelse. Og Eleseus skjønte heller ikke alle den Gamles Regnskaper, de var kommet i Rot, i Vase, især fra det Aar Mynten gik over fra Daler til Krone: Herredskassereren hadde da ofte regnet disse smaa Kroner for fulde Dalere. Intet Under at han trodde sig rik! Men naar alt var klaret frygtet Eleseus for at det kanske ikke blev meget igjen, kanske intet. Kanske rak det ikke til.
Ja Sivert kunde gjærne love ham det som blev igjen efter Morbrorn.
Brødrene spøkte med det, Sivert var ikke nedslaat, tværtimot, det vilde vel ha kommet til at nage ham litt mere hvis han virkelig hadde tøiset bort fem Tusen Daler. Han visste godt at det var paa pure Spekulation han var blit opkaldt efter Morbrorn, han hadde intet fortjent av ham. Nu nødde han Eleseus til at motta Arven: jovisst skal du ha han, kom, lat os gjøre det skriftlig! sa han. Jeg under dig at bli rik. Forsmaa ikke!
De hadde mangen Spas sammen. Sivert var sandelig den som mest hjalp Eleseus til at holde ut hjemme; meget vilde ha været mørkere uten ham.
Nu var forresten Eleseus blit noksaa fordærvet igjen, denne tre Ukers Lediggang paa den andre Siden av Fjældet hadde ikke været av det gode for ham, der hadde han ogsaa besøkt Kirken og staset godt op, ja han hadde truffet Piker. Herhjemme paa Sellanraa var ingen, Jensine, den nye Tausen, var ikke noget, bare et Arbeidsmenneske, hun høvde bedre for Sivert. — Jeg har Lyst til at vite hvorledes ho Barbro paa Breidablik er blit siden hun blev voksen, sa han. — Gaa nedover til han Aksel Strøm og se! sa Sivert.
Eleseus gik en Søndag. Jo han hadde været utenbygds og faat Mot og Munterhet igjen, faat Blod paa Tand, han kom og livet op i Aksels Gamme. Barbro selv var ingenlunde at foragte, hun var ialfald den eneste i Marken, hun spilte paa Gitaren og talte kvikt, desuten lugtet hun ikke av Reinfant, men av ægte Saker, Hodevand. Eleseus paa sin Side lot forstaa at han bare var hjemme i Ferien, Kontoret kaldte ham snart tilbake. Imidlertid var det morsomt at være hjemme igjen ogsaa, paa gamle Tomter, og han hadde nu for sin Del Kammerset at bo i. Men det var ikke Byen!
Nei det skal Gud vite at Marken ikke er Byen! sa Barbro ogsaa.
Aksel selv blev ikke til stort overfor disse to Bymennesker, han kjedet sig og gik ut og saa over sit Jorde. De hadde frit Spil og Eleseus var storartet. Han fortalte at han hadde været i Nabobygden og begravet sin Morbror og glemte ikke at han hadde holdt en Tale over Kisten.
Da han skulde gaa bad han Barbro om at følge ham litt paa Hjemveien. Men nei Tak. — Er det Skik og Bruk i Byen din at Damerne følger Herrerne paa Hjemveien? spurte hun. — Da blev sandelig Eleseus rød og skjønte at han hadde fornærmet hende.
Men han gik ned til Maaneland næste Søndag ogsaa og da hadde han Stokken i Haanden. De talte som sist og Aksel var atter ikke til noget: Far din har nu en stor Gaard og har bygget han svært op, sa han. — Aaja han har nu at bygge for ogsaa. Det staar ikke paa for han Far! svarte Eleseus og brændte efter at faa bravere litt; det er værre for os andre fattige Stakkarer! — Hvorledes? — Naa, har dokker ikke hørt det? Det har netop været nogen svenske Millionærer hos ham og kjøpt et Kobberfjæld av ham. — Du sier ikke det! Saa fik han mange Penger? — Kolossalt. Jaja lat mig nu ikke skryte, men det var jo ialfald en hel Masse Tusener. Hvad det var jeg skulde sagt: Bygge, sier du? Jeg ser du har Tømmer liggende, naar skal du selv bygge? — Barbro svarte til: Aldrig!
Aldrig! var nu bare Næsevishet og Overdrivelse: Aksel brøt Stenen ifjor Høst og kjørte den hjem i Vinter; nu mellem Onnerne iaar hadde han lagt Muren med Kjælder og alt godt, tilbake stod at lafte op Huset. Han haapet at faa en Stue under Tak alt i Høst, han hadde tænkt at være aat han Sivert om nogen Dages Hjælp, hvad trodde Eleseus om det? — Jo, trodde Eleseus. Men du kan faa mig, sa han smilende. — Dokker? sa Aksel ærbødig og dokret ham pludselig; Dokker har Geni for andre Ting. — Hvor det smakte at bli anerkjendt endog i Marken! Jeg er stygt rædd for at disse Hænderne mine duger ikke, sa Eleseus ogsaa og var fin paa det. — Lat mig se! sa Barbro og tok hans Haand.
Aksel kom utenfor Samtalen igjen og gik ut, de to var atter alene. De var jævngamle, de hadde gaat paa Skole sammen og lekt og kysset hverandre og sprunget, nu frisket de op med uendelig Overlegenhet sine Barndomsminder og det var ikke frit for at Barbro gjorde sig litt til. Naturligvis var ikke han Eleseus som de store Kontorister i Bergen som hadde baade Briller og Guldur, men han var en Herre her i Marken, det kunde ikke nægtes. Og nu tok hun frem og viste ham Fotografiet fra Bergen: slik saa hun ut da; men nu og! — Hvad det er som mankerer dig nu? spurte han. — Naa, saa har jeg ikke tapt mig, synes du? — Tapt dig? Jeg vil bare si dig engang for alle at jeg synes du er dobbelt saa pen nu, sa han, fyldigere i det hele tat. Tapt dig? Nei den er klassisk! sa han. — Men synes du ikke at Kjolen min er pen her, utskaaren i Halsen og nedover Ryggen? Og saa hadde jeg Sølvkjæden som du ser og den kostet mange Penger, jeg fik den til Forærings av den ene av Kontoristerne jeg var hos. Men saa mistet jeg den. Ja jeg mistet den ikke akkurat, men jeg trængte Pengene da jeg reiste hjem. — Eleseus spurte: Kan ikke jeg faa dette Fotografiet? — Faa det? Hvad faar jeg igjen for det? — Aa her visste Eleseus saa godt hvad han helst vilde svare, men han torde ikke. Jeg skal fotografere mig naar jeg kommer til Byen, saa skal du faa mit igjen, svarte han derimot. Hun gjæmte Billedet og sa: Nei, jeg har bare dette igjen. — Da gik et Mørke gjennem hans unge Hjærte og han rakte Haanden ut efter Billedet. — Jaja, giv mig saa noget igjen for det straks! sa hun leende. Og saa tok han og kysset hende en ordentlig Gang.
Nu blev det mere tvangfrit, Eleseus blomstret op, han blev storartet. De flirtet og spaset og lo, de skulde være Dus, sa han. Da du tok Haanden min istad var du som en nydelig Svanedæmper, sa han. — Jaja, nu reiser du snart til Byen igjen og saa kommer du vel aldrig hit mere, sa Barbro. — Tror du saa galt om mig? spurte Eleseus. — Naa, har du ikke nogen som holder dig tilbakers? — Nei. Mellem os sagt saa er jeg ikke forlovet, sa han. — Jo det er du visst. — Nei det er Fakta sandt jeg sier.
De flirtet en lang Stund, Eleseus var absolut forelsket: Jeg skal skrive til dig, sa han; faar jeg Lov til det? — Ja, svarte hun. — Ja for jeg vil ikke være smaalig og gjøre det uten Lov! Pludselig blev han skinsyk og spurte: Jeg har hørt at du er forlovet med han Aksel her, er det saa? — Med han Aksel! sa hun saa foragtelig at det trøstet ham. Han skal bli blaa! sa hun. Saa angret hun sig og la til: Han Aksel er bra nok for sig, men. Og han holder Bladet til mig og gir mig mangen Gang en Foræring, jeg skal ikke vør at si andet. — Gudbevars! medgav Eleseus ogsaa, han kan være en svært enestaaende og utmærket Mand paa sin Maate, det er ikke det som er Kjærnen.
Men ved Tanken paa Aksel maatte vel Barbro være blit urolig, hun reiste sig og sa til Eleseus: Nei nu maa du gaa, for jeg skal i Fjøset!
Næste Søndag gik Eleseus ned betydelig senere end ellers og han hadde selv Brevet med. Det var et Brev! En Ukes Henrykkelse og Hodebrudd, han hadde frembragt det, utøvet det: Til Frøken Barbro Bredesen, to a tre Ganger har jeg nu hat den for mig saa unævnelige Lykke at se dig igjen . . . .
Naar han kom saa sent paa Kvæld som nu maatte vel Barbro være færdig i Fjøset og hadde kanske alt lagt sig. Det skadet ikke, det høvde netop godt.
Men Barbro var oppe og sat i Gammen. Nu saa hun med en Gang ut som om hun slet ikke vilde være kjærlig mere, slet ikke; Eleseus fik det Indtryk at Aksel hadde hat hende fat og kanske formanet hende. — Værsaagod, her er Brevet jeg lovet dig! — Tak! sa hun og aapnet Brevet og læste det uten synlig Glæde. Jeg maatte ha kunnet skrive saa godt som du! sa hun. — Han var skuffet. Hvad hadde han gjort, hvad gik av hende? Og hvor var Aksel? Borte. Han var kanske litt træt av disse jaalete Søndagsbesøk og vilde være hjemmefra; han kunde jo ogsaa hat et nødvendig Ærend da han gik til Bygden igaar. Borte.
Hvad du sitter inde i denne kvalme Gammen for paa en saan nydelig Kvæld? Kom og gaa ut! sa Eleseus. — Jeg venter paa han Aksel, svarte hun. — Han Aksel? Kan du ikke leve han Aksel foruten? — Jo, men skal han ikke ha Mat naar han kommer?
Tiden gik, sløsedes bort, de kom ikke nærmere hverandre, Barbro var og blev lunefuld. Han prøvet at fortælle fra Nabobygden igjen og glemte atter ikke at han hadde holdt Tale: Det var ikke saa meget jeg hadde at si, men jeg tok da Taarerne ut paa nogen. — Naa, sa hun. — Og saa var jeg ved Kirken en Søndag. — Hvad du freget der? — Nei freget? Jeg var der bare og saa mig om. Presten var ikke videre til at præke, efter mit ringe Skjøn, han hadde ikke nogen god Utførsel.
Tiden gik.
Hvad du tror han Aksel mener om det hvis han finder dig her i Kvæld og? sa Barbro pludselig. — Nei om hun hadde git ham et Slag i Brystet kunde han ikke ha blit mere forsagt. Hadde hun glemt hele forrige Gang? Var det ikke en Avtale at han skulde komme i Kvæld? Han blev dypt saaret og mumlet: Jeg kan jo gaa igjen! — Det syntes hun ikke at forfærdes over. — Hvad jeg har gjort dig? spurte han med bævrende Mund. Det syntes at græmme ham meget, han var i Nød. — Gjort mig? Nei du har ikke gjort mig nogen Ting. — Ja hvad som er i Veien med dig i Kvæld? — Med mig? Hahaha! Men forresten saa kan jeg ikke undres paa det at han Aksel blir sindt. — Jeg skal gaa! gjentok Eleseus. Men det forfærdet hende atter ikke, hun brydde sig ikke om ham og at han sat der og kjæmpet med sine Følelser. Hun var et Asensmenneske.
Nu begyndte en Ærgrelse at stikke ham, i Førstningen ytret han den paa en fin Maate: at hun sandelig ikke var nogen gunstig Repræsentant for Kvindekjønnet! Men da det ikke hjalp — aa han skulde heller ha tiet og taalt, hun blev bare værre. Men han blev heller ikke bedre, han sa: Hadde jeg visst hvorledes du er saa hadde jeg ikke kommet nedover i Kvæld. — End saa? svarte hun tilbake. Saa hadde du ikke faat luftet Stokken din som du sitter med. — Aa Barbro hun hadde været i Bergen, hun kunde spotte, hun hadde ogsaa set ordentlige Spaserstokker, derfor kunde hun nu spørre saa næsevist at hvad var det for Slags lappet Paraplyskaft han svinget med? — Han taalte det. Saa vil du vel ha Fotografiet dit tilbake ogsaa da? sa han. — Virket ikke dette saa virket intet, det var det yterste man kunde tænke sig i Marken at ta en Gave tilbake. — Hvad det nu kan være med det, svarte hun undvikende. — Joda, erklærte han kjækt, jeg skal skikke dig det med det allerførste. Lat saa mig faa Brevet mit!
Han reiste sig.
Javel, hun gav ham Brevet, men saa fik hun ogsaa Taarer i Øinene, jo nu slog hun om, Tjenestepiken blev rørt, Vennen forlot hende, Farvel for siste Gang! Du gjør ikke at gaa, sa hun, jeg bryr mig ikke om hvad han Aksel tror. — Men nu vilde han nytte Overtaket og bad Farvel og sa Tak for sig. For naar en Dame er saaledes som du saa absenterer jeg mig, sa han.
Han gik sagtelig bort fra Gammen og hjemover og plystret og svinget Stokken og var Kar. Pyt! En liten Stund efter kom Barbro ogsaa gaaende, hun kaldte paa ham et Par Ganger. Javel, han stanset, det gjorde han, men han var en saaret Løve. Hun satte sig i Lyngen og syntes angrende, hun tufset med en Lyngkvist, og litt efter litt blev han rimeligere igjen han ogsaa og bad om et Kys, til siste Avsked, sa han. — Nei det vilde hun ikke. — Vær nu bedaarende som forrige Gang! sa han og gik omkring hende paa alle Kanter og gik fortere og fortere for om mulig at se sit Snit. Men hun nægtet at være bedaarende, hun reiste sig. Der stod hun. Da nikket han bare og gik.
Da han var ute av Syne dukket pludselig Aksel frem fra nogen Busker. Barbro skvat til og spurte: Hvorledes er det, kommer du ovenfra? — Nei jeg kommer nedenfra, svarte han. Men jeg saa dokker to gaa opover her. — Naa, det gjorde du! Ja det blev du fet av! ropte hun med ett rasende. Hun var saavisst ikke mindre lunefuld nu: Hvad du farer og snuser efter? Hvad skjeller det dig! — Aksel var ikke rigtig mild: Naa, saa har han været her idag igjen? — End saa? Hvad du vil han? — Nei hvad jeg vil han. Men hvad er det du vil han? Du skulde skjæmmes! — Skjæmmes? Skal vi tie om det, skal vi tale om det? spurte Barbro med et gammelt Ord. Jeg sitter ikke i Gammen din som et Mindesmærke, saa meget du vet det! Hvad jeg skulde skjæmmes for? Dersom at du gaar og faar dig en anden Husbestyrerinde saa skal jeg reise. Du skal bare holde Munden din, hvis det ikke er skammelig at umake dig med det. Der har du mit Svar. Nu skal jeg net akkurat gaa hjem og sætte Maten din frem og koke Kaffen, saa kan jeg gjøre det jeg vil siden.
Under fuld Trætte kom de hjem.
Nei de var ikke altid enige Aksel og Barbro. Hun hadde alt været i et Par Aar hos ham og det hadde nu og da været Rivninger, mest fordi Barbro vilde reise. Han var efter hende om at bli for altid, om at slaa sig til for godt og dele Gammen og Livet med ham, han visste jo hvor ondt det var at bli uten Hjælp igjen, — dette hadde hun ogsaa flere Ganger lovet at gaa ind paa, ja i kjærlige Stunder kunde hun ikke tænke sig andet end at bli. Men saasnart de blev Uvenner truet hun igjen med at reise. Om ikke andet saa talte hun om at reise til Byen med Tænderne sine, de værket bort. Reise, reise! Han maatte ha et Baand paa hende.
Baand? Det hørtes ut for at hun lot haant om alle Baand.
Naa, du vil reise nu ogsaa? sa han. — Om saa var? spurte hun. — Kan du reise? — Kan jeg ikke? Du tror jeg er opraadd fordi det lider til Vinteren, men jeg kan faa mig Post i Bergen igjen hvad Tid somhelst. — Da sa Aksel noksaa tryg: Det kan nu ialfald ikke bli for som først. Gaar du ikke med Barn? — Barn? Nei. Hvad er det for et Barn du snakker om? — Aksel stirret paa hende. Var Barbro blit gal?
En anden Sak var det at han selv — Aksel — kanske hadde været forlite taalsom: da han nu hadde faat dette Baand paa hende begyndte han at optræde med litt forstor Tryghet, det var uklokt, han trængte ikke at si hende saa ofte imot og ophidse hende, det hadde ikke været nødvendig at befale hende likefrem at være med at sætte Poteten i Vaar, den kunde han til Nød ha sat alene. Han skulde tidsnok vite at gjøre sig til Herre naar de var gifte, indtil da burde han bruke Forstand og gi efter.
Men det var bare dette forsmædelige med Eleseus, med Kontoristen, som kom støvendes med fin Tale og Spaserstav. Var nu dette en Maate for en forlovet Pike og i hendes Tilstand! Var det mulig at forstaa noget saa galt! Indtil nu hadde Aksel været uten Medbeiler i Marken, saa forandret Situationen sig.
Her er ferske Avisblade til dig, sa han. Og saa er her en liten Ting som jeg har faat fat i til dig. Du faar nu se om du liker han. — Hun var kold. Skjønt de begge sat og drak kokhet Kaffe av Skaalen svarte hun iskoldt: Jeg vaager det er den Guldringen som du har lovet mig i over et Aar!
Der forløp hun sig ialfald, for det var netop Ringen. Men nogen Guldring var det ikke og det hadde han aldrig lovet hende, det fandt hun paa nu; men det var en Sølvring med forgyldte Hænder paa, altsaa ægte nok og stemplet med Karat. Men aa den ulykkelige Bergensreise, Barbro hadde set ordentlige Forlovelsesringer, kom bare ikke og fortæl hende noget! — Den Ringen kan du ha selv, sa hun. — Hvad som feiler han? — Feiler han? Det feiler han ingen Ting, svarte hun og reiste sig og begyndte at rydde av Bordet. — Du faar nu ha han for som først, sa han, det blir vel Raad til en anden siden. — Det svarte hun intet til.
Men forresten saa var Barbro et Skarn i Kvæld. Var ikke en ny Sølvring Tak værdt engang? Det maatte være denne fine Kontoristen som hadde endesnudd hendes Tankegang. Aksel kunde ikke bare sig for at si: Men kan du fortælle mig hvad denne Eleseusen rænder her efter? Hvor vil han hen med dig? — Hen med mig? — Ja for skjønner ikke den Komlingen hvorledes det er fat med dig? Ser han det ikke paa dig? — Barbro vendte sig ret imot ham og sa: Naa, du tror nu du har bundet mig her til dig, men du skal faa se at det blir Løgn! — Naa, sa Aksel. — Ja. Og du skal faa se at jeg skal reise ogsaa! — Aksel bare satte op et lite Smil til dette og han gjorde det ikke engang stort og aapenlyst, nei for han vilde ikke ærte hende. Saa sa han beroligende som til et Barn: Nei nu skal du være skikkelig, Barbro. Du vet jo du og jeg!
Og naturligvis, langt paa Nat endte det med at Barbro blev blid igjen og endog sovnet med Sølvringen paa Fingeren.
Det rettet sig vel altsammen.
For de to i Gammen rettet det sig nok, men med Eleseus var det værre, han hadde ondt for at komme over den Krænkelsen han hadde lidt. Da han ikke forstod sig paa Hysteri trodde han at han var blit narret av pur Ondskap, ho Barbro paa Breidablik hadde været litt for kjæk av sig, lat være at hun hadde været i Bergen!
Fotografiet hadde han skikket Barbro tilbake paa den Maaten at han selv bragte det en Nat og drev det ind til hende i Høihuset hvor hun hadde sin Seng. Han hadde saa langtfra gjort det i en grov og uhøflig Form: han hadde puslet længe med Døren for at faa hende vaken, og da hun reiste sig paa Albuen og spurte: Finder du ikke Veien ind i Kvæld? saa hadde dette familjeagtige Spørsmaal stukket ham som en Naal eller en Sabel, men han hadde ikke skreket, bare latt Fotografiet seile pent indover Gulvet. Og saa var han gaat sin Vei. Gaat? Egentlig saa hadde han gaat nogen Skridt, men derpaa var han begyndt at løpe, han var saa altereret, saa opspilet, hans Hjærte slog haardt. Borte ved nogen Busker stanset han og kikket tilbake — nei hun kom ikke. Aa han hadde halvt haapet det! Og om hun ialfald hadde vist saapas Godhet for ham! Men saa skulde jo Pokker ha løpet naar hun ikke var like i Hælene paa ham, i bare Særken og et Skjørt, fortvilet, ja sønderknust over sig selv og over det familjeagtige Spørsmaalet som ikke var myntet paa ham.
Han gik hjemover uten Stok og uten at plystre, nei han var ikke Kar længer. Et Stik i Brystet er ingen Smaating.
Og var det dermed endt?
En Søndag gik han nedover igjen bare for at kikke. Med en syk og utrolig Taalmodighet laa han og luret borti Buskene og stirret over til Gammen. Da Liv og Rørelse endelig viste sig derborte var det som for at gjøre det aldeles av med ham: Aksel og Barbro kom begge ut av Gammen og gik sammen til Fjøset. De var kjærlige mot hverandre nu, ja de hadde en velsignet Stund, de gik med Armene om hverandre, han agtet at hjælpe hende i Fjøset. Ser man det!
Eleseus saa paa Parret med en Mine som om han hadde tapt alt, som om han var ruineret. Kanske tænkte han som saa: hun gaar Arm i Arm med Aksel Strøm, hvorledes hun er kommet til det vet jeg ikke, engang holdt hun Armene omkring mig! Der forsvandt de i Fjøset.
Naa, værsaagod! Pyt! Skulde han ligge her i Buskene og glemme sig selv? Det skulde han bra gjøre, ligge næsegrus og glemme sig selv. Hvem var hun? Men han var den han var. Og pyt igjen!
Han sprang op og stod. Saa kostet han Lyng og Rusk av sine Bukser og rettet sig op og stod igjen. Hans Vrede og Overmot gav sig et rart Utslag: han blev desperat og gav sig til at synge en Vise av ikke ubetydelig Frivolitet. Og han hadde et inderlig Uttryk i Ansigtet naar han gjorde sig Flid og sang endda høiere de værste Steder.