XX.
Hoar giet it jountiids-let oer jounge groun.
Hiel dizze simmer-dei ha ’k bodde; d’ ierde
Dreau my ta wirk; ’k mocht der gjin stoun fen skiede
En meanend, swyljend, rispjend gyng ik roun.
In kenings-nocht! Ik skrepte yn ’t ljocht; ik woun
Myn holle in krâns fen hea en kûkúts-blommen;
’t Swit dripte my; ik haw gjin tiid fornommen—
Nou rêst ik hwet, hwent noegjend komt de joun.
En yn dit jountiids-let is wûndre wille,
In nocht sa great, det ik forstean ’t hast net;
Myn hannen, sêft fen jounich ljocht oertrille,
Bin fâlde en gear, en ’k jow my ta gebet:
En tinkljend, twinkljend klinkt it, stil yn ’t stille:
„Wêz groete, ljeafste”, it hillich jountiids-let.